Den hellige Galganus Guidotti av Montesiepi (~1140-1181)

Minnedag: 30. november

Ambrogio Lorenzetti (ca 1290-1348): Galganus (1338-40), i Rådssalen for de ni i Palazzo Pubblico i Siena © Joachim Schäfer – Ökumenisches HeiligenlexikonEn av Sienas skytshelgener

Den hellige Galganus Guidotti (it: Galgano) ble født rundt 1140 (andre kilder sier 1148) i Chiusdino i dagens provins Siena i regionen Toscana i Midt-Italia. Han kalles også «av Siena» eller «av Chiusdino». Vi vet at hans mors navn var Dionigia, men hans fars navn (Guido eller Guidotto) først opptrer i et dokument fra 1500-tallet, da etternavnet Guidotti ble tilskrevet ham. «Tilskrivningen av etternavnet Guidotti er sannsynligvis en falsk historie eller i alle fall et resultat av en senere utdyping av hans livshistorie» (Mario Moiraghi, L'enigma di san Galgano. La spada nella roccia tra storia e mito, Milano, Àncora, 2003, p. 32).

I følge rekonstruksjonen som ble gjort av Giuseppe S. Costantini, var hans far Guidotti innrullert blant borgerne i Siena, en etterkommer av grevene av Guidi, eiere av det meste av Valdarno. Han giftet seg med en kvinne med like imponerende avstamning, som var vanlig praksis blant adelige familier. Den lokale adelig familien var knyttet med vasallforhold til biskopene av Volterra, som var føydale herrer på stedet. Etter mange års ekteskap og ufruktbarhet fikk de endelig sønnen, og få dager etter fødselen presenterte de navnet på nykommeren under en høsttakkefest som alle i Chiusdino deltok på.

Den hellige Galganus, utsnitt fra: «Hyrdenes tilbedelse mellom de hellige Galgano og Augustin (Adorazione dei pastori tra i Ss. Galgano e Agostino) av Pietro di Giovanni d’Ambrogio (1410-49)Costantini utelater de delvis legendariske historiene som ble bygd rundt helgenes liv, og konsulterte gamle manuskripter, biografiene om helgenen skrevet på 1400- og 1500-tallet av p. Libanori og p. Lombardelli, og skriftene til cisterciensermunken Rolando Pisano, vitnesbyrd om fakta. I følge tradisjonen var han etter datidens skikker bestemt til et krigerliv som en middelaldersk ridder. Han fikk opplæring som ridder i en tid med kamper mellom de lokale herskerne Gherardesca og Pannocchieschi og andre om det politiske og militære hegemoniet i Siena. I sin ungdom henga Galganus seg til et ryggesløst liv i tidens ånd med vold, mishandling og voldtekter som en manifestasjon av kraft og vitalitet. Han var ikke alene om dette, tvert imot var det et kjennetegn på unge menn av hans stand. Han tilbrakte også tiden med jakt og andre av tidens fornøyelser. I 1178 døde hans far Guidotto.

Galganus’ mor Dionigia fortalte at på dette tidspunktet hadde sønnen to visjoner av erkeengelen Mikael (San Michele Arcangelo), som var Chiusdinos skytshelgen. Han var også beskytter og talsmann for Guidotti-familien, som i flere generasjoner hadde reist kirker og altere til ære for ham. Erkeengelen ønsket å gjøre Galganus til en Guds ridder, en del av den himmelske militsen. I den første visjonen fortalte erkeengelen Galganus at han skulle bli beskyttet av erkeengelen selv. I den andre visjonen fulgte Galganus erkeengelen, og de kom til høyden Montesiepi, hvor de møtte de tolv apostlene og Skaperen selv i et rundt tempel, og han ble invitert til å bygge en kirke etter den modellen. Begge gangene ble han advart om ikke å bli en soldat av verden, men av Kristus.

En gang Galganus satt fast på Montesiepi sørvest for Siena, fikk han den samme visjonen for tredje gang. Han var da på vei hjemover, for familien hadde valgt en passende brud for ham, og nå var han på vei for å besøke henne. Hun var fra Civitella, et slott i Maremma i Toscana, og kilder fra andre halvdel av 1500-tallet gir henne navnet Polissena. Men på fjellet sluttet hesten plutselig å bevege seg. Det hjalp ikke å stikke den med en pinne eller bruke sporene, for den nektet å følge hans ordrer. Dypt imponert bestemte Galganus seg for å bosette seg på dette stedet, bygge et enkelt ly og føre et tilbaketrukkent liv som eremitt der for å kunne vie seg helt til Gud. Han oppfordret sin tiltenkte brud til å følge hans eksempel.

I en av visjonene fikk han beskjed om å gi avkall på materielle ting. Han svarte da litt bråkjekt at det ville være like lett som å kløyve en klippe, og han bestemte seg for å understreke sitt poeng ved å stikke sitt sverd i en klippe. Han ventet at sverdets blad ville knekke, men i stedet trengte sverdet inn i steinen helt opp til håndtaket, som en kniv i smør. En annen versjon av historien om sverdet i steinen forteller at Galganus’ hest nektet å adlyde hans ordrer, og i stedet førte den ham til toppen av Montesiepi, hvor han mottok sine visjoner. Galganus var overbevist om at dette var et tegn, så han bestemte seg for å plante et kors. Ettersom han ikke hadde mulighet til å lage et kors av tre, plantet han sitt sverd i bakken. Det ble sagt at sverdet sto så fast i bakken at ingen klarte å rokke det.

Galganus tilbyr erkeengelen Michael sitt sverd stukket i en stein, veggmaleri fra 1300-tallet i Cappella del Lorenzetti, Eremo San Galgano. Foto: Luigi Zanoni © Abbazia di PionaGalganus’ omvendelseshistorie kan minne om den hellige Frans av Assisis. Historien har også mye til felles med myten om kong Arthur og ridderne av det runde bord, som lengselen etter åndens renhet, forakten for verden og sverdet i steinen. Galganus’ livshistorie er eldre enn den bretonske fortellingen om Arthur og har kanskje inspirert den.

Fra da av forandret Galganus sin livsstil. Han bygde en eremittcelle på det bratte fjellet Montesiepi i Toscana, ved en klosterkommunitet som var grunnlagt av den hellige Vilhelm av Maleval (d. 1157). Han tilbrakte lange timer med bønn på kne og utstrakt på gulvet. Han mottok mange spesielle nådegaver, som at han kunne se inn i fremtiden, skjelne djevelens nærvær og utvise ham, samt gjenopprette helsen til mange syke og trengende. Snart kom mange disipler og sluttet seg til ham, men han fant det vanskelig å lede dem.

Våren 1181 foretok han en pilegrimsreise til de romerske basilikaene, og han besøkte også pave Alexander III (1159-81) for å diskutere sitt problem med å lede sine disipler, men han levde ikke lenge nok til å løse det. Galganus døde også før han rakk å grunnlegge noen orden. Men i møtet med paven er det mulig at hans grunnleggelse ble godkjent. Kanskje etter forslag fra paven tok Galgano kontakt med noen munker fra ordenen «Eremitter av St. Vilhelm» eller vilhelmitter, antagelig fra klosteret San Salvatore di Giugnano, mellom slottene Roccastrada og Montemassi (i dagens provins Grosseto), nær Montesiepi. Men pave Alexander III døde den 30. august 1181, og tre måneder senere døde også Galganus. Hvis møtet med paven virkelig fant sted, kan det ikke ha vært i Roma, for paven forlot byen allerede i 1179.

Under Galganus’ fravær prøvde tre misunnelige munker, som tradisjonen fra 1300-tallet har identifisert som noen munker i det nærliggende klosteret Serena, å trekke ut sverdet fra fjellet for å stjele det, men de klarte bare å ødelegge det og lage skandale. Guds straff var øyeblikkelig: en falt i en elv og druknet, en annen ble brent opp av et lynnedslag og en tredje ble grepet i en arm av en ulv og dratt bort, men ble reddet ved å påkalle Galgano. Han fikk deretter tid til å omvende seg og fortelle om hendelsen. I følge legenden er de mumifiserte hendene som er bevart i Lorenzetti-kapellet som ligger inntil Rotonda, nettopp av den misunnelige munken, men sannsynligvis er dette restene av noen av de første tilhengere av Galganus som ble funnet i juli 1694 på kirkegården ved Rotonda. Dateringen med C14 sier faktisk at de er fra 1100-tallet, altså samtidige med Galganus.

Giovanni di Agostino (ca 1310-48), Galgano stikker sverdet i steinen (1332-ca 1347), marmor-relieff i Pinacoteca nazionale i SienaDa Galganus kom tilbake fra sin pilegrimsreise, fant han det ødelagte sverdet og følte stor smerte, og han bebreidet seg selv for å ha forlatt det. Gud ville imidlertid trøste ham og ba ham om å sette sammen sverdet ved å plassere det ødelagte stykket på den delen som satt fast i berget. Galgano adlød og de to stykkene ble perfekt satt sammen, og det restaurerte sverdet ble enda sterkere enn før. Episoden er avbildet i et maleri av Giovanni di Paolo (1403-82), som er bevart i Pinacoteca Nazionale i Siena. Eremitten levde deretter et liv med meditasjon og bønn til den dagen da Guds stemme, i et enormt lys, kunngjorde hans død.

Den angivelige datoen for Galganus’ død er 3. desember 1181, men andre forskere sier at han døde den 30. november 1180. Vatikanet inntar en mellomstilling og sier at han døde en 30. november rundt 1181. Det skjedde på Montesiepi og han var enten 41 eller 33 år gammel, avhengig av om han var født i 1140 eller 1148. Dagen etter hans død samlet biskoper og abbeder seg fra vidt omkring for å gi ham en ærbødig begravelse. Biskop Hildebrand Pannocchieschi (it: Ildebrando) av Volterra (1185-1211), biskop Gunterone av Siena (1176-88) og biskop Giovanni IV av Massa Marittima (1181-89) deltok i hans begravelse. I Cistercian Menology står det at da abbedene av cistercienserklostrene Casamari og Fossanova kom tilbake fra Frankrike og passerte Montesiepi hvor Galganus bodde, fant de ham død. De ikledde ham drakten til en cisterciensisk legbror og gravla ham. Men dette er nok et ledd i de senere forsøkene på å gjøre ham til cistercienser.

Galganus’ sverd i rundkirken på Montesiepi © Joachim Schäfer – Ökumenisches HeiligenlexikonI årene som fulgte ble Galganus’ grav et mål for pilegrimsreiser, og troen på at eremittridderen var en effektiv forbeder hos Gud, noe som hadde manifestert seg da han fortsatt var i live, ble konsolidert. Dokumentene i prosessen for hans helligkåring rapporterer faktisk om mange mirakler, helbredelser av lamme, løslatelse av fanger, restitusjon fra feber eller spedalskhet samt helbredelse av demonbesatte.

Biskopen av Volterra, den hellige Hugo Saladini (it: Ugo) (1171-84), gjennomførte en første informativprosess om Galganus’ dyder og mirakler. Etterforskningen var vellykket, og han autoriserte byggingen av et kapell rundt helgenens grav og sverdet. Den neste biskopen, Hildebrand Pannocchieschi (it: Ildebrando) (1185-1211), oppnådde i 1185 at pave Lucius III (1181-85) åpnet en prosess og utnevnte tre kommisærer med oppgave å verifisere Galganus’ hellighet; vi er sikre på at blant dem var Konrad av Wittelsbach, kardinalbiskop av Sabina og erkebiskop av Mainz. De to andre var Melior, kardinalprest av Ss Giovanni e Paolo, og den samme Hildebrand.

Vi vet ikke om det skjedde en ekte helligkåring, det vil si av en pave, selv om noen biografier sier at den ble foretatt av Lucius III, andre av hans etterfølger Urban III (1185-87), andre av Gregor VIII (okt-des 1187). Andre kilder sier at Galganus ble helligkåret i 1190 av pave Klemens III (1187-91). Noen nevner også pave Alexander III (1159-81). Men han døde selv i 1181, tre måneder før Galganus, så det virker lite sannsynlig. Et ufravikelig krav ved en helligkåring er jo at kandidaten er død. Uansett skjedde helligkåringen etter historiens første kjente «kanoniske prosess», utført av kardinal Konrad av Wittelsbach. En annen mulighet er at kommisjonen hadde mottatt fullmakt for å fortsette med helligkåring gjennom iurisdictio delegata («delegert jurisdiksjon»). I de påfølgende årene ble Galgano påkalt blant de viktigste skytshelgenene for byen og staten Siena.

Rotonda, interiør med Sverdet i fjelletOver Galganus’ grav på Montesiepi ble det fra 1181 til 1185 bygd en rundkirke (it: Rotonda), som snart ble besøkt av mange pilegrimer. Dette var et sylinderformet bygg som omsluttet og bevarte sverdet som Galganus satte fast i fjellet. Den arkitektoniske stilen kalles «romansk-sienesisk» og er preget av en rekke alternerende hvite og røde bånd. Den runde formen vekker minner om sakralbygg hos etruskerne, kelterne og også tempelridderne. Det foreligger en teori om at bygget går tilbake til tempelriddernes forsøk på å bygge opp sitt hovedkvarter i Toscana for der å søke etter Den hellige gral. Et lite rektangulært kapell ble bygd til Rotonda på 1300-tallet, og det kalles Cappella del Lorenzetti på grunn av freskene av maleren Ambrogio Lorenzetti (ca 1290-1348) som utsmykker det.

Kulten for Galganus bredte seg raskt, fremfor alt i ridderlige kretser. Et stort antall pilegrimer strømmet til hans grav, og det ble rapportert om mirakler der. Førti år etter sin død var han gjenstand for en entusiastisk folkelig kult. Sverdet sto til rundt 1924 i en sprekk i fjellet og kunne trekkes ut. Men etter en serie med hærverk ble det festet av den daværende sognepresten, Don Ciompi som «blokkerte bladet ved å helle smeltet bly i sprekken». Men sverdet fortsatte å gjennomgå hærverk til det ble besluttet å sementere det fast og deretter dekke det med en kuppel av pleksiglass, som fortsatt er på plass.

I 1201 ble Montesiepi overtatt av cisterciensermunker fra klosteret i Casamari i Frosinone etter ønske av biskop Hugo av Volterra. De fleste av Galganus’ opprinnelige munker forlot da klosteret og spredte seg over det meste av Toscana og Umbria. På begynnelsen av 1200-talet delte kommuniteten seg dessuten, da moderhuset ble med i cistercienserordenen, mens datterkommunitetene inn hos augustinereremittene (Ordo Fratrum Eremitarum Sancti Augustini – OESA). Dette faktum og hendelsene knyttet til republikken Sienas fall, forårsaket en spredning av Galganus’ relikvier, som opprinnelig ble oppbevart i rundkirken på Montesiepi. I kirken San Michele Arcangelo i Chiusdino blir helgenens hode bevart og æret. Det var inntil 1977 i kirken Santuccio i Siena. I Museo dell’Opera del Duomo i Siena kan man se et relikvar fra 1300-tallet som tidligere ble brukt til å stille ut hodeskallen. I hans fødeby er det fremdeles et brorskap dedikert til ham, grunnlagt i 1185, det er trolig kristenhetens eldste fortsatt eksisterende brorskap. Noen av hans relikvier er bevart i baptisteriet i Laterankirken i Roma, mens hans kappe oppbevares i kirken Santa Maria degli Angeli kalt «Il Santuccio» i Siena.

Den første cisterciensiske kommuniteten bodde i rommene som ble bygd ved siden av rundkirken på Montesiepi. Mellom 28. oktober 1201, året da kirken San Galgano nevnes for første gang, og den 11. desember 1205, i det første dokumentet hvor klosteret San Galgano er nevnt, ble prioratet til et abbedi. Byggingen av klosteret på sletten nedenfor Galganus’ eremitthytte startet i 1218, og i 1220 kunne kommuniteten flytte dit. Byggearbeidene fortsatte, med noen avbrudd på grunn av mangel på midler, i alle fall frem til 1294. Klosteret hadde navnet San Galgano, og der æret de Galganus som en cisterciensisk helgen. San Galgano hadde i tre århundrer en stor vitalitet og et aktivt samarbeid med republikken Siena. Dette varte til mer enn midt på 1400-tallet. Klosteret var et mye besøkt og berømt pilegrimsmål, men det ble hardt rammet av hungersnøden i 1329, pesten (Svartedauden) i 1348 og plyndringen av forskjellige hærer. I 1497 var klosteret en del av Kongregasjonen av San Bernardo i Italia som ble opprettet i det året.

Klosteret ble bygd i en gotisk-cisterciensisk arkitektur, og klosterkirken var den første gotiske kirken som ble bygd i Toscana. Bygningen er imponerende og vitner om spredningen av kulten for Galganus og det store antallet troende som sluttet opp om den. Klosteret nådde sitt høydepunkt på 1300-tallet, også takket være immuniteten og privilegiene som ble gitt av ulike keisere, inkludert Fredrik II, og de fantastiske donasjonene som ble mottatt. For disse ga pave Innocent III fritak for tiende. Den oppsamlede rikdommen var så stor på 1500-tallet at den utløste en tvist mellom republikken Siena og pavedømmet. Pave Julius II (1503-13) utstedte i 1506 et interdikt mot Siena, som svarte med å beordre prester til å feire alle liturgiske funksjoner regelmessig.

Noen år tidligere, i 1503, hadde pave Julius II innvilget klosteret in commendam til kardinal Federico Sanseverino. In commendam betyr at en kirke eller et kloster blir betrodd til en person som ikke er kompetent til å stå for dets forvaltning som ordinær tjeneste eller som har sin hovedsysselsetting på annet hold. Ofte var det en måte for legmenn å få hånd om inntektene fra et kloster eller en kirke. Med denne utviklingen begynte nedgangstidene for San Galgano og for kommuniteten, som ble betydelig redusert i antall. I 1652 forlot cistercienserne San Galgano da pave Innocent X (1644-55) med en bulle vedtok at de få munkene i klosteret skulle ønskes velkommen i andre klostre i kongregasjonen. Klosteret ble redusert til en grandios og mystisk ruin. Det ble et steinbrudd for byggematerialer, plyndret og forlatt. Blyplatene som dekket taket, ble solgt, og selve taket kollapset i 1768.

Umiddelbart etter 1652 ble klosteret bebodd i noen år av vallombrosanere (Congregatio Vallis Umbrosæ Ordinis Sancti Benedícti – CVUOSB) fra Chiusdino og deretter ble det gitt til fransiskanerne som forble der til 1712, da kardinal Carlo Agostino Fabroni offisielt ga vallombrosanerne i Chiusdino kirken og bruken av klosteret. I 1729 ble fransiskanerobservanter introdusert der, men de dro igjen i 1786, da klokketårnet og kirkens hvelv falt sammen og gjorde det umulig å fortsette det religiøse livet. Deretter sto klosteret fullstendig forlatt i nesten et halvt århundre før det ble en gård for familien Feroni, og i 1884 ble restene av det berømte klosteret solgt til marki Ippolito Niccolini. Til slutt i 1894 ble det erklært et nasjonalt monument. Rundt 1930 forsøkte noen karmelittpatre kortvarig å gjenopprette det religiøse livet i det gamle klosteret. I dag er det bare veggene i det tidligere klosteret som står igjen.

Galganus’ kult er fortsatt levende i Siena og Volterra, hvor utallige avbildninger er bevart. Ruinene av eremitthytten kan fortsatt ses. Han er avbildet i kongelig klær med sverd eller som en cisterciensermunk i ordensdrakt. Noen fremstillinger av Galgano kan ses i Pinacoteca di Siena. Der finnes også stavene til abbedene i klosteret San Galgano. Mange malere avbildet Galganus i sine verk, som Domenico Beccafumi, Sodoma, Bartolomeo Bulgarini, Ventura Salimbeni og andre. Sverdet i steinen kan fortsatt ses i rundkirken (Rotonda) på Montesiepi, nær ruinene av klosteret San Galgano. En analyse av metallet som ble foretatt i 2001 av Luigi Garlaschelli, stadfestet at «bestanddelene i metallet og stilen er kompatible med tidspunktet for legenden». Analysen stadfester også at den øvre delen og den usynlige nedre delen er autentiske og tilhører samme gjenstand».

Stedet for Galganus’ eremitasje («eneboerhytte») er i dag kjent som Rotonda di Montesiepi. Galganus er en av Sienas skytshelgener. Hans fest ble opprinnelig feiret på dødsdagen 30. november, men den ble senere flyttet til 3. desember, den dagen da man antar at hans levninger skal ha blitt ekshumert og stilt ut for venerasjon (elevatio) som en del av helligkåringsprosessen. I den første utgaven av Martyrologium Romanum fra 1584 var minnet om San Galgano satt til 3. desember. Hans minnedag har vekslet en del i tidens løp, og både 8. og 5. desember nevnes også. I Cistercienserordenen har han en valgfri minnedag den 5. desember. I Cistercian Menology står han oppført den 3. desember. En kilde opererer med også 1. mai og 22. juni som minnedager.

I den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum fra 2004 ble hans minnedag flyttet til 30. november, det vil si til dødsdagen. I Chiusdino opprettholdes imidlertid den gamle tradisjonen med å feire ham på hans elevatio. I den nyeste utgaven av martyrologiet står det den 30. november:

Ad montem Sébium in Etrúria, sancti Galgáni Guidotti, eremítæ, qui, post iuventútem dissipátam ad Deum convérsus, in voluntária córporis castigatióne réliquam vitam exégit.

På Montesiepi i Toscana, den hellige Galganus Guidotti, eremitt, som etter en utsvevende ungdom omvendte seg til Gud og tilbrakte resten av livet i en frivillig spekelse av kroppen.

I den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum ble han minnet den 3. desember med en kort notis:

Senis, in Túscia, sancti Galgáni Eremítæ.

I Siena i Toscana, den hellige Galganus, eremitt.

I en tidligere utgave (1846) ble han minnet den 4. desember:

Senis in Túscia sancti Galgáni Eremítæ sub Institúto Cisterciénsi, sanctitáte et miráculis clari, qui prídie huius diéi ad ætérnam glóriam evocátus fuit hisce verbis: Satis est quod laborásti, metes nunc quod seminásti.

I Siena i Toscana, den hellige Galganus, eremitt i cistercienserordenen, berømt for hellighet og mirakler, som på denne dag ble tilkalt til den evige herlighet med disse ord: Nå har du arbeidet nok, nå kan du høste det du har sådd.

En stor del av Galganus’ liv er kjent gjennom dokumentene fra helligkåringsprosess i 1185 Inquisitio in partibus, i Historiæ Senenses og i Analecta Toscana, samt andre biografier: Legenda beati Galgani (Codice Laurenziano, 1300-t av NN), Legenda beati Galgani confessoris av en anonym cisterciensermunk (Codice di Siena, 1400-t), Leggenda di Sancto Galgano (Biblioteca Apostolica Vaticana, Codice Chigi M. V. 118, 1400-t), Vita sancti Galgani de Senis, (Codice di Veroli, 1400-t), Vita beati Galgani (Codice Laurenziano, 1400-t).

Kilder: Farmer, Butler (XII), Benedictines, Benedictines (2), Benedictines (3), Bunson, MR1846, MR1956, MR2004, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen.net, it.cathopedia.org, treccani.it, sangalgano.org, confraternita-sangalgano.it, prolocochiusdino.it, castellitoscani.com, Cistercian Menology, cistercensi.info, churchpop.com, myarmoury.com – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 19. juni 2020

av Per Einar Odden publisert 19.06.2020, sist endret 19.06.2020 - 15:03