Den hellige Gabinus av Roma (d. ~295)

Den hellige Gabinus (Gabinius, Gavinius; it: Gavino, Gabino, Gabinio; fr: Gabin) levde på 200-tallet i Roma i Italia. Legenden forteller at han var i slekt med keiser Diokletian (284-305) og i likhet med ham stammet fra Dalmatia, det nåværende Kroatia. Han hadde tre brødre, de hellige Maximus og Claudius og den hellige pave Caius (283-96), og han var far til den vakre hellige martyren Susanna. Familien hadde ikke samme religiøse tro, for Gabinus, Susanna og Caius, som bodde i Gabinus’ hus, var kristne, mens Maximus og Claudius arbeidet for keiseren og forble tilhengere av de gamle romerske gudene.

Gabinus og Caius var ikke bare kristne, de var også prester. I desember 283 ble Caius valgt til biskop av Roma og dermed Kirkens 28. pave. Gabinus var svært lærd og skal ha skrevet noen avhandlinger mot hedningene. Etter at hans hustru døde, ble han presteviet og viet seg hovedsakelig til undervisning av katekumener (dåpskandidater).

For å sikre fred og stabilitet i det enorme imperiet, innførte keiser Diokletian i 292 en styreform som ble kalt tetrarki (gr: τετραρχια; firemannsstyre), hvor en eldre keiser (augustus)skulle herske i øst og én i vest, hver med en yngre keiser (caesar) under seg. Når de eldre keiserne døde, skulle de yngre overta deres roller og utnevne to nye caesari, og på den måten skulle arvespørsmålet være løst. Diokletian valgte Østromerriket for seg selv og ga Vestromerriket til Maximian Herculeus (286-305), men han sørget for at han selv var den fremste av de to.

I 293 utnevnte Diokletian og Maximian sine caesari. Maximian ga embetet som caesar til sin pretorianerprefekt i Gallia, Konstantius Klorus (augustus 305-06), far til den salige keiser Konstantin I den store (306-37; enekeiser fra 324), mens Diokletian valgte Galerius (augustus 305-11), som kanskje var Diokletians pretorianerprefekt. De to keiserne adopterte dem formelt som sine arvinger. For å sikre Galerius’ etterfølgelsesrett, ville Diokletian gifte ham inn i sin familie. Keiserens datter Valeria var allerede gift, så den eneste ugifte kvinnen i familien var Susanna.

Våren 293 sendte keiseren Susannas onkel Claudius til Gabinus for å fortelle at keiseren ønsket at Susanna skulle gifte seg med Galerius. Men Susanna hadde som svært ung avlagt et privat løfte om evig kyskhet av kjærlighet til Kristus, og derfor nektet hun å gifte seg med noen jordisk brudgom. Claudius, som var hedning, ble så imponert over Susannas avvisning av et så fordelaktig ekteskap, så han ba om opplæring i kristendommen. Deretter ble han døpt sammen med hustru og barn.

Da keiseren ikke så Claudius ved hoffet noe mer, sendte han hans bror Maximus, som også var i den keiserlige husholdning, for å finne ut om Susanna og undersøke hvor det var blitt av Claudius. Han fikk vite om Susannas avgjørelse, og de to onklene besøkte henne. Deretter diskuterte de hele saken grundig med Gabinus og pave Caius. Alle fire brødrene ble enige om at det ville være galt å tvinge den unge jomfruen til å svikte sitt kall. Maximus ble også døpt og ga det han eide til de fattige.

General Galerius dro da selv til Susannas hus i den overbevisning at han kunne overtale henne til å gifte seg med ham. Susannas avslag første snart til mistanke om at hun og andre medlemmer av hennes familie kunne være kristne. Den romerske konsulen Macedonius kalte da Susanna til Forum Romanum og ba henne om å bevise sin lojalitet til staten ved å ofre til guden Jupiter. Hun nektet og stadfestet at både hun og andre familiemedlemmer godt kunne være kristne.

Da keiseren hørte om Susannas stivsinn og om sine to hoffmenns omvendelse, ble han rasende. Han ba en av sine favoritter, Julian, som hadde et horn i siden til familien, om å arrestere dem og gjøre det han ville med dem. Julian ga ordre om at Maximus og Claudius sammen med sistnevntes hustru og barn skulle bringes til Ostia, hvor de ble brent levende og likene kastet i vannet. En kohort av soldater kom til Susannas fars hus nær Diokletians termer og halshogde henne.

Gabinus ble arrestert og sultet i hjel i fengsel. Den eneste overlevende var pave Caius, som hadde sluppet unna og gjemt seg i katakombene. Dette skjedde rundt 295. Ekteskapshistorien endte med at Diokletians datter Valeria måtte skille seg fra sin daværende ektemann og gifte seg med Galerius.

Huset hvor Susanna døde, samt nabohuset som tilhørte hennes onkel Caius, som sto nær de to laurbærtrær, ble gjort om til en kirke, senere titularkirken Santa Susanna ad duos domos («ved de to hus») ved siden av Diokletians termer på Quirinal-høyden i Roma. Kirken het opprinnelig Titulus Gaii etter den opprinnelige eieren, og bygget er kjent siden 300-tallet og ble nevnt i underskriftene fra den romerske synoden i 499. Fra synoden i 595 opptrer kirken under navnet Santa Susanna, som den sannsynligvis fikk ved restaureringsarbeider.

Disse acta er imidlertid nokså upålitelige. Den katolske kirkehistorikeren Louis Marie Olivier Duchesne (1843-1922) har siden funnet ut hvordan legenden har utviklet seg. Den er basert på en sann historie, men navnene er tatt fra noen klossete tekster i den første revisjonen av Martyrologium Hieronymianum. Andre gir en annen versjon. Gabinus var en romersk prest som ikke var martyr, men han hadde ry for hellighet. Derfor ble han gravlagt i basilikaen St. Susanna i Roma, en ære som samtidig ga ham plass i martyrologiet.

Gabinus’ minnedag er 19. februar, men hans navn står ikke i Martyrologium Romanum. Hans relikvier æres i Santa Susanna a Termini, i St. Caius nær Porta Pia, hvor hans fars hus sto, og i Santa Maria del Popolo i Roma, samt i kirken Den Hellige Treenighet i Lyon i Frankrike.

I kirken Santa Susanna, som i dag er den amerikanske nasjonalkirken i Roma, er fem helgener gravlagt, nemlig de hellige Susanna og Gabinus, Felicitas, pave Eleuterius (175-89) og Genesius.

Kilder: Benedictines, Bunson, KIR, CSO, Patron Saints SQPN, Infocatho, en.wikipedia.org, zeno.org, nominis.cef.fr, santasusanna.org, elalmanaque.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 25. mai 1999