Den hellige Hermione av Efesos (d. ~117)

Den hellige Hermione (Hermina; gr: Έρμιόνη; it: Ermione) ble født en gang i det første århundret i Palestina. Hun skal ha vært en av de fire døtrene av den hellige Filip diakonen, og hun bodde sammen med sin far og sine søstre i Cæsarea i Palestina. Den hellige apostelen Paulus bodde hos Filip da han besøkte Cæsarea:

«Neste dag dro vi derfra og kom til Cæsarea, hvor vi tok inn hos evangelisten Filip, en av de syv. Hos ham ble vi boende. Han hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave» (Apg 21,8-9).

Filips fire døtre navngis ikke i Bibelen, men i Kirken æres de alle som helgener i likhet med deres far. Tradisjonen kaller dem Eutychis (Eutychia, Eutyche, Eutychè) (d. primo 100-t), Hermione av Efesos (d. ca 117), Iris av Hierapolis (d. 103) og den fjerde kalles vekselvis Filippa og Charitina (d. primo 100-t). Charitina og Hermione kalles martyrer i bøkene, mens de andre to kalles bekjennere. Hermione navngis den gresk-ortodokse Menaion (gr: Μηναίον), en liturgisk bok som inneholder propria for de ubevegelige dagene i kirkeåret, som helgenfester.

Det fortelles at Hermione og søsteren Eutychis ønsket å treffe den hellige apostelen Johannes, så de dro til Lilleasia for å lete etter ham. Mens de var på reise, fikk de høre at evangelisten var død (det skjedde ifølge tradisjonen rundt år 100). I stedet møtte de en disippel av apostelen Paulus ved navn Petronius, og de ble hans disipler og etterlignet ham i alt. Hermione hadde helbredende evner og ga hjelp til mange kristne og helbredet de syke ved Kristi kraft.

På denne tiden førte keiser Trajan (98-117) krig mot perserne, og han kom sammen med sin hær gjennom landsbyen hvor Hermione bodde. Da hun ble anklaget for å være kristen, ga keiseren ordre om å bringe henne til ham. Først forsøkte han å overtale henne til å fornekte Kristus gjennom forsiktige oppfordringer, men da dette ikke lyktes, ga han ordre om at hun skulle slås i ansiktet i flere timer. Men hun gjennomgikk muntert sine lidelser. I tillegg ble hun styrket av en visjon av Herren i form av Petronius, som satt på dommens trone. Da Trajan var overbevist om at Hermione var standhaftig i sin tro, fryktet han at mange tilreisende ville bli imponert og ville følge hennes eksempel, så han beordret henne løslatt og sendte henne bort. Hun bygde senere et hospits hvor hun mottok de syke og behandlet deres sykdommer, både på legeme og sjel.

Men Trajans etterfølger, keiser Hadrian (117-38), ga igjen ordre om at Hermione skulle bringes for retten for å ha bekjent den kristne tro. Først ga keiseren ordre om at hun skulle bankes opp nådeløst, deretter fikk han hennes fotsåler gjennomboret av nagler, og til slutt ble hun kastet i en kjele med kokende tjære, bly og svovel. Men Hermione holdt ut alt dette mens hun takket Gud. Til gjengjeld så Gud i nåde til henne, for ilden sluknet, blyet rant ut og hun forble uskadd. Hun ropte muntert: «For et fantastisk bad. Akkurat riktig temperatur».

Den forbausede keiser Hadrian gikk opp til stedet for torturen og tok på kjelen for å se om den hadde kjølnet. Han brant seg da på hånden, men selv ikke dette stanset ham. Han ga ordre om å varme opp en slags panne av kobber inntil den ble rødglødende, og han fikk den nakne Hermione lagt i den. Men igjen skjedde det et mirakel ved at en Herrens engel spredte de varme kullene og brente mange som sto rundt bålet. Hermione sto i pannen som på grønt gress og sang hymner til Herrens pris.

Da Hermione ble tatt ut av pannen, syntes hun å være villig til å ofre til den hedenske guden Herkules. Den lykkelige keiseren ga da ordre om å ta henne med til tempelet. Da Hermione ba til Gud, hørtes et overdøvende tordenbrak og alle gudebildene i det hedenske tempelet falt ned og ble knust. Den rasende keiseren ga da ordre om at Hermione skulle føres ut av byen og halshogges. To tjenere fikk i oppdrag å utføre henrettelsen. De het Theodulus (gr: Theodoulos, Θεόδουλος) og Theotimus (gr: Theotimos, Θεότιμος) [en annen kilde skriver: Theodulus (Theotimus) og Timotheus]. Siden de hadde det så travelt med å henrette henne og ikke ville gi henne tid til å be først, visnet deres hender. Da kom de til tro på Jesus Kristus, og angrende falt de på kne for Hermione. De ba henne be til Gud om at han måtte kalle dem til seg før henne. Og dette skjedde også gjennom hennes bønner, deretter falt også hun selv i søvn i Herren. Dette skjedde i år 117, ifølge tradisjonen den 4. september.

Biskop Polykrates av Efesos appellerte i et brev til pave Victor (189-99) om spørsmålet om påskefeiringen og til tilstedeværelsen av gravene i Lilleasia av de hellige Johannes, Polykarp, Filip og hans to døtre, gravlagt sammen med ham i Hierapolis. Han la til: «En annen av hans døtre, som var en profetinne mens hun levde, besjelet av Den Hellige Ånd, som nå hviler nettopp i Efesos». Fra senere kilder vet vi at denne hellige profetinnens navn var Hermione.

Det er ikke helt klart om ordet «døtre» skal forstås i bokstavelig forstand eller om det brukes i mer overført betydning, altså fire kvinner som var omvendt av Filip og altså var hans åndelige døtre. Men legenden motsier dette og gjør Hermione og Eutychia til disipler av Petronius, ikke Filip.

Hermiones og hennes søstres navn står ikke i Martyrologium Romanum. Deres felles minnedag er 4. september i den katolske, den ortodokse og den armenske kirke. En annen armensk minnedag er 6. september, og de feires liturgisk på tredje tirsdag etter søndagen for Korsets opphøyelse. En kilde sier at hennes minnedag er 22. september. Noen gir henne tilnavnet «Efesos’ rose». Noen mener det er usannsynlig at hun døde under Hadrian og at det må ha skjedd under Trajan.

Kilder: Benedictines, Benedictines (2), Bunson, KIR, CSO, CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen.net, oca.org, antiochian.org – Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 20. mai 2020