Den salige Johannes Suciu (1907-1953)

Den salige Johannes Suciu (ro: Ioan) ble født den 4. desember 1907 i Blaj (ung: Balázsfalva; ty: Blasendorf) i fylket Alba i regionen Transilvania i Romania, da i kongeriket Ungarn i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. I dåpen fikk han navnene Ioan Ovidiu og ser ut til å ha blitt kalt «Nelucu», mens han på gymnaset i Blaj ble kalt Ionel. Han kom fra en familie av gresk-katolske prester og var sønn av presten Vasile Suciu og hans hustru Maria Coltor. Hans far var prefekt for trykkeriet og biblioteket på Det teologiske seminariet. Han var den fjerde av deres ni barn, fem gutter og fire jenter. En av hans brødre var kjemikeren Gheorghe Claudiu Suciu (1905-90), som bidro til utviklingen av petroleumsindustrien, fra 1990 titulært medlem av det rumenske akademiet. På morsiden var Johannes nevø av den berømte taleren Ioan Coltor, kannik i erkebispedømmet.

Han begynte på grunnskolen i Blaj i 1914 og gikk der fra første til tredje klasse. Deretter gikk han fra fjerde klasse på skolen i Beiuş (ung: Belényes; ty: Bins) i fylket Bihor i den historiske regionen Crişana i Transilvania på grunn av Første verdenskrig. I løpet av sin barndom og tidlige ungdom opplevde Johannes Suciu to hendelser som gjorde et uutslettelig inntrykk, nemlig ungarernes evakuering av hans familie sammen med presteskapet i Blaj til Beiuş i 1916, og euforien over innlemmelsen av Transilvania i kongeriket Romania i 1918. Allerede som gutt var han en av de beste fotballspillerne i sportsklubben i Blaj. Som elev viste han en spesiell forkjærlighet for natur, botanikk og zoologi, og han gikk på lange turer i daler og bakker på jakt etter sjeldne planter og insekter. I en periode alte han til og med opp slanger, og han vakte alle menneskers nysgjerrighet. Han tilbrakte sine skoleferier med å delta på utflukter med sekk på ryggen og stav i hånden mens han kontemplerte naturens skjønnhet.

På gymnaset Liceul Sfântul Vasile cel Mare («St. Basilios den store) i Blaj ble han gode venner med sin klassekamerat, den salige Titus Livius Chinezu (ro: Tit) (1904-1955). De skulle begge bli biskoper, og de to vennene skulle begge dø i kommunistiske fengsler. Deres nære vennskap skulle vare livet ut. I en alder av sytten år bestemte Johannes seg i 1924 for å bli prest, men han fortsatte med lidenskap å spille fotball, både i Blaj og Roma.

I 1925 tok Johannes og Titus sitt baccalaureat (eksamen artium), og de bestemte seg begge for å bli prester som sine fedre, men som ugifte sølibatære prester. De ble opptatt som klerikere av erkebiskop Vasile Suciu av Alba Iulia og Făgăraş, og den 27. oktober 1925 ble begge sendt for å studere i Roma, og erkebiskopen håpet at de ville bli «lærde og fromme prester». De var seminarister ved Det pavelige greske kollegiet St. Athanasius (Pontificio Collegio Greco di Sant’Atanasio), på rumensk Sfântul Atanasie, hvor liturgien var etter østlig ritus på gresk. De gjennomførte sine studier på kollegiet De Propaganda Fide, nå Det pavelige universitetet Urbaniana. På kollegiet St. Athanasius ble Johannes Suciu og Titus Livius Chinezu kollegaer med en annen fremtidig biskop og martyr, den salige Basilios Aftenie (ro: Vasile) (1899-1950).

Johannes tok i 1927 doktorgraden i filosofi ved Propaganda Fide, og deretter studerte han videre på Det pavelige internasjonale institutt Angelicum (Pontificium Institutum Internationale Angelicum), det fremtidige pavelige universitetet St. Thomas Aquinas (Angelicum), hvor han i 1932 tok doktorgraden i teologi. Han hadde et avbrudd i studiene fra august 1929 til november 1930, da han dro tilbake til hjemlandet av helsemessige årsaker.

Den 30. november 1930 ble han diakonviet. Han ble presteviet den 29. november 1931 i kapellet ved den greske kollegiet St. Athanasius i Roma, 23 år gammel, av den litauiske gresk-katolske biskop Pranciškus Petras Bučys MIC (pl: Piotr Franciszek Buczys) (1872-1951), ordensgeneral for kongregasjonen «Marianske klerikere av Den uplettede unnfangelse» (marianere) (Congregatio Clericorum Marianorum sub titulo Immaculatæ Conceptionis Beatissimæ Virginis Mariæ – MIC) (1927-33;1939-51) og titularbiskop av Olympus (1930-51). Johannes feiret sin første messe i klosteret Monte Mario i Roma. Til doktoravhandlingen var hans veileder den berømte franske teologen og dominikanerpateren Reginald Garrigou-Lagrange (1877-1964). Ved avslutningsseremonien hvor gradene ble tildelt, gratulerte pateren Johannes og ga ham sin ring med universitetets segl, et unikt tegn på takknemlighet. Hans venn Titus hadde gått videre med studiene mens Johannes var i Romania, så han var blitt presteviet i Roma før ham, den 31. januar 1930, 25 år gammel.

Da Johannes kom tilbake til Blaj som prest, ble han lærer i religion og italiensk på et handelsgymnas for gutter. Frem til 1939 var han professor i religion ved gymnaset St. Basilios den Store (Sf. Vasile cel Mare) for gutter, samtidig som han mellom 1936 og 1938 var rektor ved Vancea-instituttet (Institutului Vancean), oppkalt etter erkebiskop Ioan Vancea (ung: Vancsa János) (1820-92), erkebiskop av Alba Iulia og Făgăraş (1868-92). Han var en forkjemper for rumenernes rettigheter i Transilvania og motsatte seg myndighetenes madjariseringspolitikk. I 1939 ble han professor i moralteologi ved institutt for moral- og pastoralteologi på Det teologiske akademiet i Blaj, hvor hans onkel Ioan Coltor hadde vært rektor.

Den unge presten Ioan Suciu var en sjelevenn av ungdommen, og han prøvde alltid å tiltrekke dem gjennom dyder. Han var alltid blant unge mennesker og deltok ofte i deres lek. Han tok som sin modell den hellige Johannes Don Bosco (1815-88) og organiserte idrett og friluftsaktiviteter for sine studenter. Han begynte å oversette Don Boscos skrifter. Han fikk også den ideen å gi ungdommen en god og informativ lesing. Han grunnla derfor bladet Marianistul (1933-34) beregnet utelukkende for barn. Med hjelp av prester, kateketer og religionslærere spredte magasinet seg raskt til alle transilvanske skoler. Senere ble dette bladet erstattet av publikasjonen Tinerimea Nouă («Ny Ungdom») (1934-40), som henvendte seg til en mye større krets av unge lesere, inkludert studenter. I utgangspunktet ble disse magasinene skrevet nesten utelukkende av utgiveren Johannes selv, men senere ble det dannet en gruppe unge og begavede nære medarbeidere på dette området. Slik begynte ungdommens apostolat. Han ga ut en rekke religiøse lærebøker: «Liten katekisme for 1. klasse i grunnskolen (1939), Bud - Katekisme for 5. klasse i grunnskolen (1942), Sakramentene - Liturgi for 6. klasse i grunnskolen (1942), Tro - Kirkens historie, for 7. klasse i grunnskolen (1942), Kristen moral for videregående skoler (1939), Første møte, veiledning og meditasjon for å forberede barn til den første hellige kommunion (1942).

Snart ble han en av de beste lærerne i hele den rumenske gresk-katolske kirkens eksistens. Hans berømmelse begynte å spre seg rundt om i landet, og han var etterspurt overalt. Prekener, foredrag, åndelige øvelser, selv på kursene han holdt kom det store folkemengder som fylte rommene hvor de ble holdt, folk fra alle samfunnslag, nasjonaliteter og trosretninger. Han ble invitert fra by til by, i institusjoner, i kirker, i skolene, og overalt inspirerte hans kloke råd mange unge mennesker, spesielt blant studenter i Bucureşti og Cluj. Han klarte å tilpasse det kristne budskapet til deres behov, med en stor varme bak ordene. Midt blant ungdommen vokste Johannes i alvor og nåde. Takket være disse verkene som var fulle av kjærlighet, fikk han innpass i ungdommens hjerter, men også hos de eldre.

Han ble den 6. mai 1940 utnevnt av den ærverdige pave Pius XII (1939-58) til titularbiskop av Moglena i Bulgaria (noen kilder sier Moglena-Slatina) og hjelpebiskop i Oradea, bare 32 år gammel. Han skulle være hjelpebiskop for den salige biskop Valerius Trajan Frenţiu (ro: Valeriu Traian) (1875-1952) av Oradea Mare (1922-52). Han ble bispeviet den 22. juli 1940, festen for den hellige profeten Elia (Sfântul Ilie), i katedralen St. Nikolas (Catedrala Sfântul Nicolae) i Oradea av biskop Frenţiu, assistert av de salige biskopene Julius Hossu (ro: Iuliu) (1885-1970) av Cluj-Gherla (1917-70) og Johannes Bălan (ro: Ioan) (1880-1959) av Lugoj (1936-59). Med sine 32 år var han da den yngste katolske biskopen i hele Kirken, og han ble straks kjent som ungdommens biskop, fordi han etter å ha studert Bibelen med ungdommene, ble med dem på fotballbanen. I sin tale ved sin bispevigsel sa han: «Ved min vigsel til biskop kjenner jeg det ikke som en bestigelse på en kirkelig trone, men som en tronbestigelse på korset. Jeg kjenner ikke at jeg har engasjert meg i purpurets tjeneste, men Kristi evige interesser, Hans kirke, Hans flokk. Jeg vet at jeg nå skal utfylle ‘det som ennå mangler i Jesu Kristi lidelser for sin kirke’ (Kol 1,24). Jeg vil være en ledsager av Jesu Kristi tornekrone». Han skulle få en bratt læringskurve.

Ungarn hadde mistet store landområder etter Første verdenskrig, men det som smertet mest, var tapet av Transilvania. Dette skapte sterke revisjonistiske stemninger i Ungarn, noe som ga grobunn for fascisme. Under regent Miklós Horthy (1868-1957) etablerte Ungarn nære forbindelser til Mussolinis fascistiske Italia og Hitlers nazistiske Tyskland. Da Tsjekkoslovakia ble delt opp etter Münchenavtalen den 30. september 1938, fikk Ungarn tilbake det sørlige Slovakia i den såkalte Første Wien-voldgift den 2. november 1938. Men dette tilfredsstilte ikke Ungarns politiske ambisjoner. Den delen av Trianon-avtalen fra 1920 de var minst fornøyd med, var avståelsen av Transilvania til Romania. Med nye fremgangsrike makter på sin ide begynte Ungarn å planlegge en krig for å annektere Transilvania. Men en slik krig passet ikke inn i Hitlers og Mussolinis planer, så de la strekt press på Ungarn og Romania om å inngå en avtale.

Som en konsekvens av Molotov-Ribbentrop-pakten mellom Sovjetunionen og Tyskland i 1939, kom «Den andre Wien-voldgift» (fra rumensk side også kalt Wienerdiktatet) av 30. august 1940, hvor det ble inngått et kompromiss. Ungarn fikk ikke hele Transilvania, men den nordre halvdelen (inkludert hele Maramureş og en del av Crişana) ble overført fra Romania til Ungarn. Ungarske styrker okkuperte Nord-Transilvania fra 5. til 13. september 1940, og den 8. oktober 1940 annekterte Ungarn området formelt. Dette fikk også konsekvenser for de rumenske gresk-katolske bispedømmene. Blant annet ble bispesetene Oradea og Cluj liggende rett ved den nye grensen, men på «feil» side. Det meste av bispedømmet Oradea Mare ble liggende i Ungarn, så biskop Frenţiu slo seg provisorisk ned i Beiuş på rumensk side. Da han ville vende tilbake til sitt bispesete, nektet ungarerne ham innreise. Den unge hjelpebiskop Johannes Suciu ble imidlertid boende i Oradea som den eneste lederen for bispedømmet Oradea Mare. Der ble han forfulgt og fengslet i flere dager, men han forble aktiv med kanoniske visitasjoner. Han oppmuntret diskriminerte rumenere og ga dem håp om å bli befridd fra fremmed åk, slik de så det.

Midt oppi denne situasjonen døde erkeepark Alexandru Nicolescu av Alba Iulia og Făgăraş den 5. juni 1941, bare 58 år gammel. Erkebispesetet Blaj lå i den sørlige delen av Transilvania som ble værende rumensk. Opprinnelig ble den salige biskop Basilios Aftenie utnevnt til apostolisk administrator av erkebispedømmet inntil ny erkebiskop kunne velges, men han foretrakk å fortsette i sitt verv som generalvikar i Bucureşti. I stedet utnevnte Den hellige stol den 29. august 1941 biskop Frenţiu til apostolisk administrator av erkebispedømmet, samtidig som han skulle fortsette som biskop av Oradea Mare. Han reiste da fra Beiuş til Blaj for å ta opp embetet som administrator. Biskop Julius Hossu av Cluj-Gherla ble utnevnt til apostolisk administrator av Oradea Mare, i praksis for den delen som nå lå i ungarsk Nord-Transilvania, hvor også hans bispesete i Cluj havnet. Samtidig ble hjelpebiskop Suciu stadfestet som hjelpebiskop i Oradea, nå under den apostoliske administratoren. I 1942 var biskop Suciu i stand til å skaffe seg et pass for å dra til Bucureşti, hvor han møtte marskalk Ion Antonescu (1882-1946), Romanias statsminister og conducător («leder») (1940-44).

I oktober 1944, en tid med stor forvirring på grunn av tilstedeværelsen av ungarske, tyske og sovjetiske tropper i landet, planla en gruppe ungarske offiserer å skyte biskop Johannes Suciu, p. Eugen Foişor og andre rumenske prester. Men en overordnet offiser var av den oppfatning at henrettelsene ikke kunne utføres uten rettssak, for bevisene mot dem var ikke endelige og tilstrekkelige. I tillegg hadde den ungarske hæren presserende militære oppgaver andre steder. Offiserene trakk seg tilbake, og biskop Suciu og hans sekretær kunne vende tilbake til sine kontorer. De trodde ikke sine egne øyne da de så sine fangevoktere flykte.

Den fremrykkende røde hær truet Romania, noe som førte til at landet skiftet side i krigen over til de allierte. Med Sovjetunionen i ryggen rykket rumenske tropper inn og gjenerobret Nord-Transilvania. Hele Romania ble okkupert av Sovjetunionen. Til tross for sovjeternes tilstedeværelse i landet, prøvde den gresk-katolske kirken mellom 1945 og1948 å lege sårene og traumene de hadde lidd under i fire år (1940-44). Erkebispestolen forble vakant under resten av Andre verdenskrig og ble administrert av biskop Valerius Frenţiu. Gjenopprettelsen av freden gjorde at metropolitansynoden kunne samle seg i Blaj den 16. mars 1946 for å velge ny erkeepark av Alba Iulia og Făgăraş, og flertallet valgte den salige biskop Alexander Rusu av Maramureş til ny overhyrde. Valget ble stadfestet av Den hellige stol, men konkordatet fra 1929 slo fast at også den rumenske regjeringen måtte stadfeste det.

Men kommunistene dominerte regjeringen, og stalinistene ville aldri anerkjenne den nye metropolitten, spesielt siden sovjeterne samme år (1946) forbød den gresk-katolske kirke i Ukraina og innlemmet den i den russisk-ortodokse kirken. Dessuten var Alexander Rusu en kjent antikommunist, berømt for sin kamp for forsvaret av kirkens og den rumenske nasjonens rettigheter, som var truet av kommunistene. Så da Den hellige stol avholdt samtaler med rumenske myndigheter om anerkjennelse av den nye erkebiskopen, førte det ikke til noen resultater. Biskop Frenţiu dro tilbake til Oradea i 1947, og den 18. desember 1946 ble biskop Suciu utnevnt ad nutum Sanctæ Sedis («inntil Den hellige Stol bestemmer noe annet») til apostolisk administrator for erkebispedømmet Alba Iulia og Făgăraş, og dette ble den 4. februar 1947 anerkjent av den rumenske regjeringen. Dette var en svært ansvarsfull stilling for en biskop som bare var førti år gammel. Regjeringens anerkjennelse av Alexander Rusu som metropolitt skjedde aldri.

Ting var i ferd med å endre seg fra høsten 1946. Mange prester og lærere ble arrestert etter anklager om sabotasje og bakstreveri. Noen ble holdt i flere uker, andre i flere måneder, uten å vite hvorfor de ble arrestert. Som apostolisk administrator forsøkte biskop Suciu å redde skolene og andre kirkelige institusjoner fra den nasjonaliseringen som ble fremmet av de kommunistiske myndighetene, assistert av sovjetiske okkupasjonsstyrker. Han kjempet mot kommunismen med hele sin sjels styrke, og sa: «I dag og i dagene som kommer er det en ting som ikke kan tillates, å være en forræder. Det er bare en vei i livet som tar deg bort fra svik, nemlig heroisme. Bare på denne måten kan du redde verden». Han pleide å si til de troende: «Den gresk-katolske kirke har ingen martyrer. Hun mangler fortsatt Frelserens sår. Bare forfølgelsen vil gi også oss martyrkronen, og vi vil kunne vise verden som vi egentlig er: sanne apostler for Kirken». Kort tid etter skulle forfølgelsen mot den rumenske gresk-katolske kirken begynne.

Hundre år tidligere, i det store revolusjonsåret 1848, var det en rekke revolusjoner i Habsburgernes imperium. Den viktigste var den ungarske revolusjonen, som utviklet seg til en uavhengighetskamp. Et av kravene var å innlemme Transilvania i et uavhengig kongerike Ungarn. Men flertallet av folket i regionen var rumenere. På en slette nær Blaj i Transilvania som ble kalt Râtul Grecilor («grekernes trone»), sannsynligvis eid av et gresk-katolsk kloster i Blaj, men fra 1848 Câmpia Libertăţii («Frihetsmarken»), ble det fra 15. til 17. mai 1848 avholdt en stor forsamling hvor det deltok 30 000-40 000 mennesker, for det meste bønder. De vedtok et program med krav av demokratisk karakter: avskaffelse av tiende, av det obligatoriske arbeidet for godseierne og av livegenskapet, avskaffelsen av laug, innføring av ytringsfrihet og trykkefrihet, dannelsen av en nasjonalgarde, statlige skoler på rumensk osv.

Dette møtet protesterte også mot Transilvanias tvangsforbund med Ungarn. Den ungarske revolusjonære regjeringen anerkjente ikke like rettigheter for rumenere og andre folkeslag, noe som førte til en splittelse mellom de rumenske og de ungarske revolusjonære kreftene. Mellom 15. og 25. september 1848 ble det i Blaj holdt en ny samling av rumenere fra Transilvania, som sa at de ikke anerkjente en inkorporering av Transilvania i Ungarn, og de instruerte den permanente komiteen i Sibiu til å bevæpne landsbyer. Uenigheten mellom lederne av den ungarske revolusjonen og de revolusjonære kreftene blant de transilvanske rumenerne førte til en borgerkrig, som bare ble stoppet ved russisk intervensjon i 1849 etter forespørsel fra Wien.

Den 15. mai 1948 feiret regjeringen i den nyopprettede folkerepublikken Romania hundreårsjubileet for forsamlingen i Blaj i 1848 med stor pomp og prakt. Kommunistlederen Gheorghe Gheorghiu-Dej og statsminister Petru Groza deltok også. Området ble prydet med portretter av Karl Marx, Friedrich Engels og Vladimir Lenin, og med paneler med påskriften Trăiască RPR («Leve folkerepublikken Romania»). I denne demonstrasjonen holdt Nicolae Bălan (1882-1955), den rumensk-ortodokse metropolitten av Transilvania med sete i Sibiu (1920-55), en tale hvor han mante til ortodoks enhet. Dette var et forvarsel om regjeringens offensiv mot den rumenske gresk-katolske kirken. Den fungerende gresk-katolske biskopen av Blaj, Johannes Suciu, som ble regnet som en av landets største talere, fikk ikke tillatelse til å snakke, så han forlot møtet. Den rumensk-ortodokse biskopen Nicolae Popoviciu (1903-60) av Oradea (1936-50), nektet å tale da han så at demonstrasjonen var blitt kapret av de kommunistiske myndighetene.

Den 3. september 1948 ble biskop Suciu avsatt fra embetet ved et regjeringsdekret, men han fortsatte det pastorale arbeidet med enda mer intensitet. Høsten 1948 gjennomførte han over 600 pastorale visitasjoner og forkynte i landsbyene i erkebispedømmet. Han ble da arrestert og låst inne i en kjeller uten lys, hvor det var fuktig og kjølig. For å skremme ham, ble han forlatt uten mat eller vann i to dager. Han ble deretter satt fri og beordret til ikke å forkynne.

I en koordinert aksjon ble alle de seks rumenske gresk-katolske biskopene arrestert den 28. oktober 1948. P. Gheorghe Radeş fra landsbyen Berivoi i kommunen Recea i fylket Braşov i Transilvania, som selv ble arrestert og holdt i rundt tolv fengsler, opplevde arrestasjonen av biskop Johannes Suciu. Han fortalte: «Den 28. oktober 1948 var biskop Suciu på en kanonisk visitasjon av sognet Ileni (ung: Illény) i kommunen Mândra i fylket Braşov, og deretter velsignet han kirken i Berivoii Mici. P. Andrei Radeş [fortellerens bror], kommentert av de mange gresk-katolske prestene som ble arrestert av politiet i Făgăraş, fortalte at biskop Suciu ved den anledningen sa: ‘Disse vanskelige tidene med forfølgelse som vår kirke nå går gjennom, er de lykkeligste øyeblikkene i vårt kristne liv. Hvis vi vet å forsvare vår tro, vil det være en tid som gjør det lettere å sikre frelse for våre sjeler’». Noen kilder sier at biskop Suciu ble arrestert den 27. oktober 1948 som den første av biskopene.

Gheorghe Radeş spiste sammen med biskopen, som han skulle dele soverom med. Ved midnatt gikk de begge for å besøke Det hellige sakramentet i kirken, og deretter kom de tilbake igjen. «Den natten brøt en gruppe sikkerhetsoffiserer seg inn i vårt hus. Klokken ett om natten kom to av dem inn i soverommet til kannik Leon Sârbu og p. Govoran, mens to andre fra Securitate kom inn i rommet hvor Hans Nåde sov. De dro ham opp, bandt på ham bind for øynene og førte ham inn i en bil som sto i gaten». Dermed begynte hans Via Dolorosa i fengsel. Etter arrestasjonen ble biskop Suciu tatt med til Securitates kontor i Sibiu. Etter to dager ble han overført til Innenriksdepartementet i Bucureşti, hvor han ble låst inne i en celle. Biskopene Basilios Aftenie, Julius Hossu og Alexander Rusu var også i samme bygning. Biskop Valerius Trajan Frenţiu ble også brakt dit fra Oradea og biskop Johannes Bălan ble brakt dit fra Lugoj. Den 30. oktober ble biskop Suciu mottatt i «audiens» av ministeren for religiøse spørsmål, men han nektet å avsverge troen.

Den 31. oktober 1948 klokken tre om ettermiddagen ble de seks gresk-katolske biskopene brakt fra Bucureşti til den russisk-ortodokse patriarkens sommervilla i landsbyen Dragoslavele, som var tatt i bruk som fangeleir for biskopene. Leiren var under kontroll av Securitate. Den 14. november og deretter 3. desember 1948 fikk biskopene besøk av patriark Justinian ledsaget av offiserer fra Securitate, som inviterte dem til å gå over til den rumensk-ortodokse kirke og annonserte at deres kirke var blitt forbudt ved dekret nr. 358/1948. Alle biskopene nektet å gå med på dette. Etter fire måneder i Dragoslavele ble biskopene den 26. februar 1949 klokken fem om ettermiddagen satt i biler og kjørt av gårde. Den 27. februar klokken tre kom de til den leiren som var organisert i den tidligere kantorskolen i det ortodokse klosteret Căldăruşani i Gruiu, nær Bucureşti. Ingenting var blitt forberedt for å ta imot biskopene, bortsett fra piggtråd rundt leiren og militære vakter. Der ble de satt i eneceller. Mens biskop Suciu var i Căldăruşani, kunne han sende noen brev til p. Ciubotariu, en ortodoks munk som hadde konvertert til katolisismen. Han klarte å få dem brakt til det apostoliske nuntiaturet.

Den 28. oktober 1948 var også 26 høyere gresk-katolske prester arrestert og internert i klosteret Neamţ i fylket av samme navn i det nordøstre Romania. De nektet også å konvertere til de ortodokse. I februar 1949 ble de også sendt til fangeleiren i Căldăruşani. Nå var alle de gresk-katolske biskopene og de ledende prestene i landet samlet i samme fengsel, så for å sikre lederskap i bispedømmene under de vanskelige forholdene, bestemte Vatikanet seg for å utnevne seks nye hjelpebiskoper som skulle vigsles i hemmelighet og bli et undergrunnshierarki.

Den 3. desember 1949 ble p. Titus Livius Chinezu bispeviet i leiren, 45 år gammel. Den ærverdige pave Pius XII (1939-58) hadde på et ukjent tidspunkt tidligere i 1949 utnevnt ham til titularbiskop av Regiana og til hjelpebiskop i erkebispedømmet Alba Iulia og Făgăraş. Bispevielsen ble foretatt av erkebiskop-biskop Valerius Trajan Frenţiu, mens medkonsekratorer var biskopene Julius Hossu og Johannes Bălan, samt Titus’ gode venn Johannes Suciu. Som apostolisk administrator av erkebispedømmet var han altså den nye hjelpebiskopens «sjef». Tidlig om morgenen på juledag, den 25. desember 1949, ble den 38-årige p. Ioan Chertes (1911-92) bispeviet. Han var den 21. november 1949 utnevnt av pave Pius XII til titularbiskop av Cantanus (1949-92; erkebiskop fra 1990) og utsett til hjelpebiskop i Cluj-Gherla. Bispevielsen ble nok en gang foretatt av erkebiskop-biskop Valerius Trajan Frenţiu, mens medkonsekratorer var biskopene Julius Hossu (hans sjef som biskop av Cluj-Gherla) og Johannes Bălan.

I mai 1950 ble Johannes Suciu sendt tilbake til Bucureşti og fengslet i kjelleren i Innenriksdepartementet, hvor han ble utsatt for avhør og forferdelig tortur. Deretter ble han senere i mai sendt til Văcăreşti i Bucureşti, som var et fengsel for politiske fanger. Derfra ble han i oktober 1950 ført til det underjordiske fengselet Jilava utenfor hovedstaden sammen med biskop Ioan Ploscaru, som den 21. november 1948 var blitt utnevnt til titularbiskop av Trapezopolis og hjelpebiskop i Lugoj, 37 år gammel. Han var blitt bispeviet den 30. november 1948 av biskop Gerald Patrick O’Hara, regent av nuntiaturet i Romania.

Den 28. oktober 1949 ble Johannes Suciu og Ioan Ploscaru overført til det beryktede fengselet Sighet i byen av samme navn (fra 1964 Sighetu Marmaţiei) (ung: Máramarossziget) i området Maramureş helt nordvest i Romania, på grensen til Ukraina. Dette fengselet ble på 1950- og 1960-tallet brukt som fangeleir for dem som var stemplet som «klassefiender», og de ble utsatt for tortur og mishandling. Dette var de facto en dødsdom for å tjene Gud. Den 25. mai 1950 var biskopene og prestene i leiren i Căldăruşani sendt til Sighet. Der satt også tusen embetsmenn fra det gamle Romania, «som bare kom ut for å bli kastet i fengselets fellesgrav». I fengselet Sighet ble biskop Johannes Suciu sittende resten av sitt korte liv, uten rettssak og uten dom. Han ble fengslet i celle nr. 44 sammen med de andre rumenske gresk-katolske biskopene.

Kannik dr. Coriolan Tămâian («p. Cori») (1904-90), rektor for det gresk-katolske akademiet i Oradea, ble arrestert den 29. oktober 1948 sammen med biskop Frenţiu. Han satt først i klosteret Neamţ og deretter i Căldăruşani fra 1949 til den 25. mai 1950, da han ble overført til fengselet Sighet. Der satt han til april 1955, da Sighet fengsel ble stengt. Fra oktober 1955 til 1958 var han på frifot, men ble i 1959 dømt til 25 års hardt tvangsarbeid. Han ble løslatt sommeren 1964. Fra da av og til sin død den 20. mai 1990 var han ordinarius for bispedømmet Oradea. I Sighet satt han i celle 44, som han var en slags leder eller tillitsvalgt for.

Kannik Tămâian fortalte at biskop Suciu i sine siste timer snakket om livet og døden. Han skrev: «Han var veldig tapper, men slik kom slutten. Om kvelden den 26 juni 1953 visste jeg, Ioan Cherteş og Titus Livius Chinezu at i løpet av et par av dager ville han dø. Den første til å våke var Chinezu, mens resten av oss sov. Rundt midnatt begynte Suciu å resitere med en høy og klar stemme Fadervår og Ave Maria. Jeg avbrøt ham og sa: ‘Lavt, så vakten utenfor ikke hører oss!’ Chinezu kom til meg og fortalte at Suciu syntes å våkne opp. Jeg reiste meg raskt og gikk til sengen, jeg hørte ham, han reagerte ikke, men han pustet fortsatt. Jeg vekket raskt de andre i rommet som samlet seg rundt sengen hans. Biskop Iuliu Hossu ga ham sakramental absolusjon. Jeg målte pulsen, og den andre hånden la jeg på brystet hans for å kjenne hjerteslagene. Han døde klokken 1.20 den 27. juni 1953. Biskop Suciu hadde problemer med magen og ble nektet medisinsk behandling, noe som gjorde at han sultet i hjel». Det bør nevnes at dietten i fengselet ble forbedret tre dager etter at biskop Suciu døde.

Biskop Suciu var bare 45 år gammel, men hadde likevel vært biskop i tretten år. Hans livløse kropp ble kastet i en massegrav uten en kiste på fattigkirkegården (Cimitirul Săracilor) ved elven Iza i byen Sighet, «blant selvmordere og vagabonder». «En prosesjon av en vogn, en helsearbeider og en vakt fulgte biskop Suciu til graven». Han var virkelig «en mann, utsendt fra Gud; hans navn var Johannes» (Joh 1,6). Etter biskop Sucius død forble erkeeparkiet Alba Iulia og Făgăraş vakant helt til 1990.

I to brev til sine troende i oktober 1948 skrev han: «For den rumenske gresk-katolske kirken har langfredag kommet. Nå, kjære troende, har vi muligheten til å vise om vi tilhører Kristus eller om vi tilhører Judas, forræderen (...) ikke la dere lure av tomme ord, av komiteer, av løfter, av løgner, men stå fast i troen der dine fedre og dine har utøst sitt blod (...) vi kan ikke selge verken Kristus eller Kirken (...) Hvis de tar deres kirker, be til Herren, som de første kristne gjorde, da de hedenske keiserne ødela deres bønnesteder og brente deres hellige bøker». Disse ordene lød også i Colosseum den 7. mai 2000 i anledning av den økumeniske feiringen av vitner for troen fra det tyvende århundre, presidert av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005).

Han ble gravlagt et sted på fattigkirkegården, men i mange år visste ingen nøyaktig hvor, ettersom kirkegården senere jevnet med jorden av traktorer. Oberst Viorel Siserman, en av de mest respekterte militære juristene i Romania, kom på sporet av biskopene og deres torturister. Han og hans team ble tvunget til å bruke nye søkemetoder, blant annet såkalt arkivarkeologi, men de tok også hensyn til moderne arkeologi. I 2006 og 2007 gjorde han en rekke utgravninger på fattigkirkegården i Sighet, hvor de drepte fangene ble gravlagt fra 1950 til 1955. Han oppdaget blant annet fem skjeletter begravd nær et gammelt valnøttre som var nesten hundre år gammelt. Han mente at det kunne være de døde biskopene.

Han gjorde en rekke antropometriske målinger som tok hensyn til biskopenes utseende slik det kom frem av bilder av dem, og målingene av de fem skjelettene var i samsvar med de som ble etablert av kriminologene ut fra fotografier. Dermed kunne Viorel Siserman identifisere Mgr. Augustin Maghiar, tidligere generalvikar for det gresk-katolske eparkiet Oradea Mare, som kommunistene feilaktig mente var blitt bispeviet i hemmelighet. Augustin Maghiar led av nemlig av neoplasi (kreft) i ryggraden, og rettsmedisinere oppdaget spor av en slik tilstand i skjelett nummer en. Augustin Maghiar døde den 16. juli 1951, 71 år gammel. Skjelett nummer to tilhørte den romersk-katolske biskopen av Iaşi, den salige Antonius Durcovici. Han døde den 10. desember 1951, 63 år gammel.

Det tredje skjelettet tilhørte erkebiskop ad personam Valerius Trajan Frenţiu av Oradea Mare. Han var den kraftigste av hierarkene med en høyde på 180 centimeter. Erkebiskop Frenţiu døde den 12. juli 1952, 77 år gammel. Skjelett nummer fire tilhørte biskop Johannes Suciu. Han var den laveste blant biskopene, med en høyde på 160 centimeter. Johannes Suciu døde den 27. juni 1953, 46 år gammel. Det femte skjelettet var av biskop Titus Livius Chinezu, som døde den 15. januar 1955, 52 år gammel.

Oberst dr. Viorel Siserman skrev en rapport om denne undersøkelsen. Det er noen konkrete fakta i rapporten, men også mange antakelser. Undersøkelsen ble gjennomført i juli og november 2006 og mai 2007. Ifølge eksisterende data ble det i årene 1950-1955 på fattigkirkegården gravlagt politiske fanger som døde i fengsel. Det har blitt funnet seksten menneskelige skjeletter. Fem av dem var gravlagt motsatt av de andre, med hodene mot solnedgangen og føttene mot øst. De var plassert på rad, i nærheten av et hundre år gammelt valnøttre. Uttalelser fra prester (ortodokse, noen katolikker) «uten at de vet hvorfor disse handlinger» viste at det var en skikk etablert siden midten av forrige århundre (for prester), og grunnen skulle være at når biskoper og statsledere står opp fra de døde, skal de stå ansikt til ansikt med folket de har ledet. Men skjelettene er ikke 100 % identifisert, så en kanonisk identifikasjon er ikke foretatt. Undersøkelsene fortsetter.

I memoarene til kardinal Julius Hossu, som satt fengslet i Sighet til 1955 og deretter holdt i husarrest til sin død i 1970 i klosteret Căldăruşani i Gruiu nær Bucureşti, leser vi at det var begravelser i fengselet Sighet:

«Jeg kunne høre saging av planker og spikring når de produserte kistene, og om natten mellom 11 og 12 hørte jeg at det kom en lastebil inn i gården, og deretter hørte jeg gjennom vinduet at noen, utvilsomt militære, lastet opp kistene, og jeg hørte lyden av spader som ble kastet inn i bilen før bilen kjørte igjen. Hvor? Senere hørte jeg at de kjørte til den rutenske kirkegården, alltid midt på natten, men det er ikke kjent om graven bærer et nummer, og jeg tror ikke det vil være mulig å identifisere noen av de mange lederne i nasjonen og kirken. Jeg kunne ikke finne ut noe senere i denne forbindelse heller. Alt ble gjort om natten, i hemmelighet, for ikke å levne noen spor».

Fra et kart i værkalenderen ble det funnet at det i gjennomsnitt døde to personer hver måned. Ifølge dokumenter i arkivet var det noen av likene som ikke hadde blitt lagt i kister som et resultat av tyveri av planker (aspekt belyst av teamet til Viorel Siserman). Også fra dokumenter studerte viste at to av de vaktene som ble identifisert blant de ansatte i fengselet i Sighet, var tidligere kantorer, og de hadde i fengselet sin tidligere sjef Alexander Rusu. «Det er en plausibel hypotese at disse vaktene kunne ha påvirket begravelsene til de avdøde biskopene i Sighet fengsel».

Den gresk-katolske biskopen Florentin Crihălmeanu (f. 1959) av Cluj-Gherla (2002- ) kunngjorde at levningene av tre av de syv salige biskopene ville bli deponert i kirker for de troendes venerasjon. Femten kirker som er under bygging i bispedømmet Cluj-Gherla, vil etter saligkåringen motta relikvier av tre biskoper, kardinal Julius Hossu, Johannes Bălan og Basilios Aftenie, som vil bli satt inn i altere i kirker i Bucureşti og Lugoj. Ifølge ham vil de fire andre biskopene, Valerius Trajan Frenţiu, Johannes Suciu og Titus Livius Chinezu (Sighet) og Alexander Rusu (Gherla), som døde etter år med forvaring i kommunistiske fengsler, representeres av jord fra det tidligere fengselet i Sighet, fordi deres levninger ikke kunne identifiseres.

Saligkåringsprosessen for de syv biskopene fra den rumenske gresk-katolske kirken som ble drept mellom 1950 og 1970 under det kommunistiske regimet i Romania, ble åpnet på bispedømmenivå den 16. januar 1997. Den 28. januar 1997 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet det offisielle dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causæ ex parte Sanctæ Sedis), noe som ga dem tittelen «Guds tjenere» (Servi Dei). Informativprosessen i storerkeeparkiet Alba Iulia og Făgăraş og i andre eparkier ble avsluttet den 10. mars 2009, og den 18. februar 2011 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet et dekret som anerkjente gyldighetene av denne prosessen. Den 27. mai 2012 ble det utnevnt en relator for å hjelpe postulatoren med å skrive Positio super Martyrio. I april 2018 ble sakens Positio overlevert til kongregasjonen.

Den 19. mars 2019 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente deres død som martyrier in odium fidei – «av hat til troen», og de fikk dermed tittelen Venerabilis, «Ærverdige». Den 25. mars ble det annonsert at pave Frans selv ville foreta saligkåringen under sitt besøk i Romania. Saligkåringen skjedde den 2. juni 2019 på «Frihetsmarken» (Câmpia Libertăţii) i Blaj. En av de nye salige er Johannes Suciu, som ikke fikk lov til å snakke der den 15. mai 1948. I saligkåringsdekretet ble deres minnedag lagt til saligkåringsdagen 2. juni.

Kilder: CatholicSaints.Info, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, it.wikipedia.org, ro.wikipedia.org, nominis.cef.fr, newsaints.faithweb.com, catholic-hierarchy.org, findagrave.com, e-communio.ro, hotnews.ro, romanialibera.ro, catholica.ro, memoriarezistentei.ro, egco.ro, rfi.ro, ziarulfaclia.ro, sfinticatolici.ro, litero-mania.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 10. august 2019