Den salige Jesus Emilius Jaramillo Monsalve (1916-1989)

Den salige Jesus Emilius Jaramillo Monsalve (sp: Jesús Emilio) ble født den 14. februar 1916 i Santo Domingo ved Medellín i departementet Antioquia og bispedømmet Medellín nordvest i Colombia. Han ble døpt dagen etter fødselen i sognekirken Santo Domingo. Hans foreldre var don Alberto Jaramillo og doña Cecilia Monsalve, og han hadde en yngre søster, María Rosa. De to gikk sammen på landsbyens grunnskole. Faren var en eksemplarisk håndverker og moren var husmor. De var en enkel familie preget av hellig gudsfrykt og oppriktig, enkel og eksemplarisk fromhet. De skrøt aldri av noe og var aldri fortvilet over sin fattigdom. De sendte sine barn til landsbyens skole og var glade da deres sønn som tolvåring i 1928 fortalte at han hadde bestemt seg for å begynne på seminaret.

Tidlig i 1929 fikk Jesús Emilio vite av sin sogneprest, p. Juan Arroyave, at det nylig var etablerert et seminar som var det første i det som skulle bli «Instituttet for ytre misjon i Yarumal» (Misioneros Javerianos de Yarumal eller Misioneros de Yarumal, offisielt: Instituto de Misiones Extranjeras de Yarumal (IMEY) (lat: Institutum Yarumalense pro Missionibus ad Exteras Gentes – MXY). Disse misjonærene kalles xaverianske etter sin skytshelgen, den hellige jesuitten Frans Xavier, San Francisco Javier på spansk. Yarumal ligger nord i departementet Antioquia. Seminaret var blitt grunnlagt den 3. juli 1927 av Guds tjener biskop Miguel Ángel Builes Gómez (1888-1971) av Santa Rosa de Osos (1924-71) med sikte på formasjon av misjonærer som skulle sendes for å evangelisere i forskjellige regioner i Colombia og i verden.

Full av misjonsiver begynte Jesus Emilius den 1. februar 1929 på gutteseminaret etter at han var fylt tretten år. Det enkle livet i misjonsseminarets første dager utviklet i ham en kjærlighet til fattigdom og intens bønn, animert av entusiasme for idealet som misjonær og grunnleggerens eksempel og glød. De var da en liten gruppe på rundt sytti gutter og fem prester. Den nye studenten utmerket seg ved sitt engasjement for studier og bønn og sitt ansvarsfulle leksearbeid. Han ble en mann av få ord, men med en pikant og fin ironi, et resultat av hans evne til å analysere og aldri med den hensikt å irritere. Han var utrustet med en fin og vakker sangstemme og et musikalsk talent, gaver som han skulle dyrke i hele sitt liv. Det er ingen overdrivelse å si at han skilte seg ut blant sine jevnaldrende med sine alltid dype refleksjoner.

I 1934 begynte han på sine egentlige prestestudier med to år med filosofi. I begynnelsen av skoleåret møtte han to menn av stor betydning i Instituttets historie, nemlig seminaret rektor, p. Francisco Gallego Pérez (1903-60), og disiplinærprefekten, p. Aníbal Muñoz Duque (1908-87), begge menn av overlegen intelligens. P. Gallego ble senere biskop av Barranquilla (1953-58) og Cali (1958-60), mens p. Aníbal ble erkebiskop av Bogotá og primas av Colombia (1972-84) og den tredje colombianske kardinal i 1973. Jesus Emilius var blant de beste blant sine kolleger og overordnede, hans evner som skribent og taler var ubestridelige, hans studier og litterære essays viste alvoret i hans tanker. Skolastisk filosofi ble obligatorisk lesning i disse årene og thomismen ble den filosofiske og teologiske norm i Kirken med navn etter den hellige Thomas Aquinas (sp: Tomás de Aquino) (1225-74), Doctor angelicus, «Den engleaktige lærer».

Etter avslutningen av sin akademiske formasjon med gymnasstudier og filosofi trådte aspirantene inn i novisiatet, som varte i ett år. I mange år var misjonærenes novisiat i likhet med ordensbrødrenes et helt år med åndelig fordypning i tradisjonen til den hellige Ignatius av Loyola (1491-1556) og hans berømte øvelser. Det var et år med total isolasjon fra andre seminarister. Stillhet, bønn og bot var redskaper for å bli kjent med det instituttet de ville bli integrert i når de avla sine løfter. De ble også kjent med instituttets konstitusjoner, historie og grunnlegger. Jesus Emilius trådte inn i novisiatet den 6. januar 1936, tyve år gammel.

I instituttets historie har 3. desember, minnedagen for Frans Xavier, vært den klassiske dagen for løfteavleggelser. Etter novisiatet avla novisene løfte om lydighet og ble innlemmet i Instituttet. Jesus Emilius avla sine løfter den 3. desember 1936. Mellom 1937 og 1940 gjennomførte han sine fireårige teologiske studier som inkluderte dogmatikk, Den hellige skrift, liturgi og moral. Studiene var ikke bare en akademisk øvelse, men også en åndelig næring. Nå var det ikke bare den skolastiske filosofien og Thomas Aquinas’ og Aristoteles’ betraktninger, men også de hellige kirkefedrenes ufattelige dyp, den hellige Paulus’ teologi og de mest fremtredende forfatternes tolkning av evangeliets frelsende innhold.

I denne perioden mottok han tonsuren og de lavere vielser, og han ble vigslet til subdiakon og diakon. Han ble den 1. september 1940 presteviet for Instituttet, 24 år gammel, og hans første messe ble sunget i sognekirken i hjembyen Santo Domingo den 8. september. Dette var en stor begivenhet, for den største ære for en ekte antiokisk familie var å ha en prestesønn. Etter noen uker hos sin familie ble p. Jaramillo sendt av sine overordnede til Sabanalarga i bispedømmet Barranquilla. Der begynte han sin pastorale tjeneste under p. Heriberto Correa, hans venn siden barndommen, som var ordinert året før og nå var sogneprest i denne varme regionen hvor det hersket en grov religiøs uvitenhet. Men denne første «oppvarmingen» som misjonær varte i bare fire måneder. Så tidlig som i l941 utnevnte hans overordnede ham til professor ved presteseminaret. I tillegg til undervisning demonstrerte han også sin kompetanse som rådgiver og åndelig veileder.

Hans teologiske studier skulle egentlig avsluttes med spesialisering i Roma, men på grunn av Andre verdenskrig kunne han ikke reise dit. Så p. Jesus Emilius ble sendt til hovedstaden Bogotá for å gjennomføre sin spesialisering ved Pontificia Universidad Javeriana fra 1942 til 1945. Mens han var i hovedstaden, ble han utnevnt til kapellan i kvinnefengselet El Buen Pastor i bydelen Las Aguas i Bogotá. Dette var en svært viktig del av hans pastorale tjeneste, og Gud ga ham en enorm åndelig tilfredsstillelse og store pastorale erfaringer der. I fengselet organiserte han Det eukaristiske korstog (La Cruzada Eucarística) og kongregasjonen Marias døtre. Ved Mariafester sto de æresvakt ved kapellet, og de fortsatte å hedre henne med rosenkransen hele dagen.

Han avsluttet sine studier i 1944 med en doktorgrad i dogmatikk på Javeriana. Hans avhandling hadde tittelen «Vår Herres Jesu Kristi frihet i henhold til den hellige Thomas» (La Libertad de Nuestro Señor Jesucristo según Santo Tomás). Den ble belønnet med toppkarakteren 10 eller Summa cum laude. Den 3. desember 1944 avla han sine evige løfter i misjonsinstituttet.

Tilbake i bispedømmet Santa Rosa de Osos i 1945 betrodde hans biskop, Miguel Ángel Builes, ham den åndelige veiledningen på seminaret i Yarumal. Han ble på nytt professor ved Yarumal-misjonærenes presteseminar, hvor han foreleste i dogmatikk, Den hellige skrift, gresk og hebraisk. De som var så heldige å være hans disipler, nølte ikke med å kalle ham en stjerne på grunn av hans tankes dybde og klarhet.

Da novisemesteren i Yarumal, p. Miguel Ángel Gallego, døde i 1946, ble den trettiårige presten Jesus Emilius Jaramillo uventet utpekt til ny novisemester. Dette var et embete som den gangen var det mest delikate i formasjonen av det meget unge instituttet. Hans forgjengere var patrene Alfonso Restrepo og Miguel Ángel Gallego, ledende skikkelser i instituttets historie. Den reelle grunnleggeren og daværende rektor, p. Aníbal Muñoz, kunne ikke tatt et bedre valg. P. Jaramillo hadde allerede gitt bevis på sin åndelige og intellektuelle fysiognomi. Han hadde embetet som novisemester frem til kapittelet i 1950.

I 1950 ble det første generalkapittelet i instituttet holdt, og p. Jesus Emilius var hovedmann bak kapittelet. Der ble biskop Miguel Ángel Builes stadfestet i embetet som generalsuperior, mens p. Jaramillo ble utnevnt til andre assisterende generalsuperior og rektor ved seminaret etter p. Aníbal Muñoz. Dermed ble ledelsen for formasjonshuset for prester og misjonær overtatt fra presteskapet i bispedømmet Santa Rosa de Osos til misjonærene av Yarumal. For å feire den ærverdige pave Pius XIIs (1939-58) proklamering av dogmet om Jomfru Marias opptakelse i himmelen i det hellige år 1950, fikk han som rektor utsmykket seminaret med et maleri av kunstneren Salvador Arango. Til ære for Jomfruen, dronning og mor, bestemte han at «Seminaristenes dag» skulle feires på festen den 31. mai for Maria dronningen.

Den 3. juli 1952 ble 25-årsjubileet for grunnleggelsen av Instituttets seminar feiret. Den 1. november 1954, på hundreårsdagen for dogmet om Marias uplettede unnfangelse, ble det holdt en stor feiring, og seminaret ble fylt av biskoper, misjonærer, seminarister, velgjørere og venner. I en seremoni ledet av den apostoliske nuntius og grunnleggeren, ble statuen av La Inmaculada, som siden 1929 hadde hersket over Yarumal-misjonærenes liv og historie, kanonisk kronet ved et spesielt privilegium gitt av pave Pius XII.

I 1956 ble det holdt et nytt generalkapittel, og denne gangen grep Den hellige stol inn ved gjennom et Motu Proprio å utnevne biskop Gerardo Valencia Cano MXY (1917-72), apostolisk vikar av Buenaventura (1953-72), til ny generalsuperior for instituttet av Yarumal. P. Jesus Emilius Jaramillo ble denne gangen utnevnt til en av fire assistenter for generalen, og han måtte forlate embetet som rektor ved seminaret i Yarumal, men han fortsatte som professor. Den nye generalen trengte en person som på grunn av hans nye forpliktelser ved instituttet kunne erstatte ham i misjonen, så han utnevnte p. Jaramillo til sin vikardelegat, med funksjoner som ordinarius.

På grunn av den doble ansvarsbyrden som biskop Gerardo Valencia Cano hadde som apostolisk vikar og som generalsuperior for misjonærene av Yarumal, følte han at det var nødvendig å trekke seg som generalsuperior. Dette førte til innkallingen til det tredje generalkapitlet i IMEY i 1959, et ekstraordinært kapittel. Kapittelet valgte p. Jaramillo til instituttets tredje generalsuperior for en konstitusjonell periode på ti år.

Under p. Jaramillo som superior skjedde noen svært viktige begivenheter. I desember 1959 godkjente Den hellige stol de nye konstitusjonene som var drøftet ved kapittelet i 1956. På initiativ fra generalrådet ble Colegio Ferrini grunnlagt i 1964 i Medellin med vekt på å fremme kall. P. Jaramillo ga det navn til minne om den salige Contardo Ferrini (1859-1902), en legmann, og nettopp av den grunn. Hans ideal var å vise at legfolket også kunne være hellige. Det var ideen om personlig hellighet som dominerte hans liv og ambisjoner. Og Colegio Ferrini har vært en av instituttets mest oppmuntrende prosjekter, men dessverre ble det stengt, angivelig på grunn av instituttets misjonerende identitet.

Jaramillo besøkte misjonene som xaverianerne av Yarumal hadde i Vaupés, Buenvantura, Sarare og Arauca. Han valgte sistnevnte sted for å feire sitt 25-årsjubileum som prest i 1965. I 1962 hadde han fulgt biskop Miguel Ángel Builes til første sesjon av Andre Vatikankonsil (1962-65), noe som tillot ham å knytte kontakter for å åpne de første misjonsmarkene i utlandet, noe som ville gjøre instituttets navn «for ytre misjon» til virkelighet. Den hellige stol anbefalte ham å svare på forespørsler fra Afrika, spesielt Kongo. Generalsuperioren støttet dette med spesiell entusiasme og begynte å velge ut det første misjonærteamet. Dessverre gjorde den politiske situasjonen i Kongo at prosjektet som var nesten klart, ikke kunne gjennomføres. Det skjedde først mange år senere.

En annen ting p. Jaramillo sto bak som generalsuperior var omorganiseringen av det akademiske systemet på gutteseminaret. Den gamle læreplanen skapte alvorlige problemer for studenter som ikke burde bli prester og derfor sluttet for å ta fatt på universitetsstudier. Et ganske snevert konsept aksepterte ikke at en student trakk seg etter å ha benyttet seg av den tradisjonelt gode humanistiske opplæringen på seminarer, og i sin tur aksepterte ikke landets pedagogiske lovgivning den kirkelige læreplanen. Det er en kjent sak at ikke alle som trer inn i gutteseminaret vil bli ordinert. Derfor beordret han at de skulle vedta den offisielle læreplanen for seminarets opplæringskriterier. I desember 1960 kunne de uteksaminere de første hundre med vanlig eksamen artium.

Andre Vatikankonsil ble avsluttet i 1965, og instituttet av Yarumal ble registrert som et institutt for apostolisk liv. Med de endringer som konsilet allerede hadde foreslått, ble det nødvendig å innkalle til et nytt ekstraordinært generalkapittel i desember 1966. Under ledelse av p. Jaramillo vedtok generalkapitlet en foreslått reform av konstitusjonene hvor de nye direktivene fra Andre Vatikankonsil var innarbeidet. Ettersom generalsuperior Jaramillo følte seg utslitt selv om han ennå hadde igjen tre år av sin embetsperiode, ba han Roma om lov til å trekke seg for å unngå et nytt generalkapittel først etter tre år og begynne å oppfylle den nye normen i konstitusjonene om embetsperioder på seks år. Den hellige stol akseptert anmodningen og han gikk av i generalkapittelet i 1966. Ny generalsuperior ble Heriberto Correa Yepes, apostolisk prefekt av Mitú.

Dermed var p. Jaramillo fri fra sine forpliktelser, som også inkluderte mer enn atten års tjeneste i den colombianske bispekonferansen som rådgiver for Nasjonalrådet for legfolket. I 1967 ble han kalt til å lede undersekretariatet for legfolket i den colombianske bispekonferansen, et verv han hadde frem til 1969. Han deltok også i forberedelsene til Den andre konferansen av latinamerikanske biskoper (CELAM) i Medellín i 1968. I 1970 var ansvarlig for den åndelige veiledningen ved Colegio Ferrini i Medellín.

Den 8. januar 1970 døde den første xaverianske biskopen, Luís Eduardo García Rodríguez MXY, som siden 1956 hadde vært den fjerde apostoliske prefekten av Arauca i departementet av samme navn i Colombia. Prefekturet var opprettet den 26. mai 1915. Den 11. november 1970 opphøyde den salige pave Paul VI (1963-78) med bullen Quoniam praecipuas Arauca til apostolisk vikariat, og samtidig utnevnte han p. Jesus Emilius Jaramillo til den første apostoliske vikaren og til titularbiskop av Strumitsa (et nedlagt bispedømme i det nåværende Makedonia).

Jaramillo ble bispeviet den 10. januar 1971 av erkebiskop Angelo Palmas (1914-2003), apostolisk nuntius i Colombia (1969-75), assistert av erkebiskop Aníbal Muñoz Duque (1908-87), da koadjutor-erkebiskop av Bogotá i Colombia, senere erkebiskop (1972-84), kardinal fra 1973, og biskop Joaquín García Ordóñez (1919-85), da koadjutor-biskop av Santa Rosa de Osos i Colombia, senere biskop (1971-95). Bispevielsen skjedde i kapellet i kapellet La Inmaculada som tilhørte kapusinertertiarsøstrene (Religiosas Terciarias Capuchinas), som helt siden grunnleggelsen av Yarumal-instituttet hadde stått dem svært nær. Blant de andre prelatene i bispevielsen var biskop Gustavo Posada Pelaez MXY, apostolisk vikar av Itsmina, og biskop Gerardo Valencia Cano MXY, apostolisk vikar av Buenvantura.

Den 21. januar tok biskop Jaramillo Arauca i besittelse. Han tok som sitt bispemotto et vers fra profeten Sakarja: El Señor Viene («Herren kommer») (Sak 14,5).

Den 19. juli 1984 ble det apostoliske vikariatet opphøyd til bispedømmet Arauca av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2003), og Jaramillo ble utnevnt til bispedømmets første biskop. Den 21. september 1984 var den apostoliske nuntius i Colombia, erkebiskop Angelo Acerbi, og flere colombianske biskoper til stede da han tok bispestolen i besittelse i kirken Santa Barbara i byen Arauca.

Under hans styre i Arauca, først som apostolisk vikar og deretter som biskop, foretok Jesus Emilius Jaramillo Monsalve flere arbeider, fremmet kall og søkte i størst mulig grad å ta hensyn til behovene til bøndene, indianerne, nybyggerne og kveggjeterne i sin flokk. Blant hans verk var grunnleggelsen av kollegiene La Frontera og Instituto Oriental Femenino i Tame, samt Equipo del Indio, en omreisende blandet gruppe som som søkte å fornye sjelesorgen for urbefolkningen i Arauca. I tillegg kom grunnleggelsen av instituttet San José Obrero i landsbyen La Esmeralda i kommunen Arauquita, for formasjon av bondeledere. Han fremmet grunnleggelsen av «Unge bønders hjem» (Hogares Juveniles Campesinos) av p. Cadavid i Tame og i Arauquita.

Under ledelse av p. Oscar Osorio MXY tok han initiativ til grunnleggelsen av Cooperativa Familiar de Vivienda (COFAVI), en gruppe hus som nå er kjent som Barrio Cofavi i kommunen Saravena. I 1980 grunnla han hospitalet San Ricardo Pampuri med hjelp fra hospitalsbrødrene av den hellige Johannes av Gud, primørt for å tjene behovene til befolkningen i Sarare som hadde vokst med koloniseringen på seksti- og syttitallet. Biskop Jesus Emilius Jaramillo markert seg også som en veltalende predikant, en fremragende lærer i åndelig veiledning og i ledelsen av åndelige retretter og som forfatter av ulike dokumenter, hvor to verker skiller seg ut: He ahí al hombre og Apareció una mujer.

I sitt virke ble biskopen raskt konfrontert med volden i Colombia, den frykteligste som har herjet Amerika, men det fikk ham ikke til å vike. Han sto i front i forsvaret av menneskerettigheter, respekt for individet, forsvar av livet og av Kirkens verdighet og rett som Mor og Lærer (jf. den hellige pave Johannes XXIIIs encyklika Mater et Magistra fra 1961).

Biskop Jaramillo var en forkjemper for de fattiges rettigheter og hadde det syn at alle har rett til en stemme. Han var også kjent for å være en hyrde som brydde seg om sin hjords åndelige behov og som kjempet mot sosial urettferdighet. Han var en sterk motstander av geriljaen ELN (Ejército de Liberación Nacional) og fordømte kraftig deres grusomheter midt i de verste konfliktene og en pågående narkokrig. Denne holdningen irriterte ELN, som ved flere anledninger ga ham beskjed om å være forsiktig fordi de ellers ville drepe ham. Men det at han fikk en plass på deres dødslister, stanset ikke biskopen.

«Den store sykdommen i Colombia kalles frykt. Frykten dreper oss alle. Vi frykter de væpnede gruppene [FARC og ELN]. Alle føler vi frykt, alle tier vi av frykt. Ingen ser. Og de verste brødrene dreper av frykt». Biskop Jesus Emilius mediterte også over Kirkens misjon i den voldelige situasjonen i Colombia: «Hun må være upartisk som en mor når hennes barn kjemper mot hverandre. Hun kan ikke støtte ett barn mot et annet. Denne Kirkens upartiskhet betyr ikke feighet, ingen kompromisser. Snarere er det et heroisk standpunkt, et blodoffer for mennesket. Det er en vanskelig holdning å ikke være partisk, når alle parter i konflikten drar i hver sin retning. Denne upartiskheten er den beste tjenesten Kirken kan gjøre fellesskapet».

Formasjonen på instituttets seminar var i det vesentlige rettet mot arbeid i misjonen. Så da Jaramillo ble utnevnt til biskop i Arauca, mente han at et sosialt apostolat var den eneste måten å nøytralisere geriljaens arbeid i området på. I motsetning til de progressive prestene som foretrakk et sosialt apostolat ved hjelp av «frigjøringsteologien» (Teología de la Liberación), støttet biskop Jaramillo seg på de militære.

Lørdag den 30. september 1989 planla biskopen å foreta et pastoralt besøk til sognet Nuestra Señora del Carmen i Fortul. Utpå formiddagen tok han og hans følge bussen til landsbyen La Esmeralda, hvor de ankom om kvelden. De bodde i instituttet San José Obrero, som lå i utkanten av landsbyen. Biskopens følge besto av sr. Margarita Jaramillo, ansvarlig for katekesen i bispedømmet, og p. Helmer Muñoz, leder for pastoraltjenesten. Hovedgrunnen til det pastorale besøket var å opprette sognekomiteer for katekese.

Det pastorale besøket i sognet Fortul skulle ifølge biskopens planer vare til 4. oktober. I instituttet hvor de tilbrakte natten, fikk biskopen vite at sognepresten i Fortul, p. Rubín Rodríguez, hadde sendt sin bil for å kjøre dem til sognet. Søndag den 1. oktober klokken syv dro biskopen og hans følge til sognet i Fortul via La Esmeralda. Dit ankom de rundt klokken ni om morgenen. De begynte straks å forberede feiringen av messen klokken elleve, som inkluderte barnedåp. Etter messen møtte biskopen og velsignet barna i La Infancia Misionera. Sent på ettermiddagen spiste de og gikk til ro.

Mandag den 2. oktober 1989 begynte det pastorale besøket i sognet Fortul med base i prestegården. Punktlig klokken syv dro de til Puerto Nidia, en landsby som ble betjent av sognet Fortul og var svært godt forberedt på besøket av det pastorale teamet. Sammen med biskopen var p. Rubín, sogneprest i Fortul, p. León Pastor Zarabanda, p. Helmer Muñoz, som kjørte bilen, seminaristen Germán Piracoca og sekretæren for sognet Fortul, Claudia Patricia Rodríguez. De kom til Puerto Nidio klokken ni for feiringen som sto på programmet klokken elleve. Biskopen ble mottatt med stor glede og entusiasme. Feiringen var ventet å vare til 12.40, men mange dåp, barn til første kommunion, konfirmasjoner og ekteskapsinngåelser gjorde at feiringen varte til klokken 14. Etter seremonien spiste teamet en nøysom og rask lunsj, for de ønsket å dra snart tilbake til Fortul for å hvile og forberede seg til avreise neste dag med besøk og feiring i landsbyen San Francisco.

Like før de forlot Puerto Nidia, ble biskop Jaramillo informert om at det der nylig var åpnet en telekommunikasjonssentral som kunne kommunisere med en hvilken som helst del av Colombia, og de ble invitert til å ringe hvor de ville. Biskopen ringte familiemedlemmer i Bogotá, og til deres store beundring fortalte han dem at han ringte fra misjonen. P. Helmer ringte også sin familie. Deretter sa landsbyen farvel, glade og takknemlige for besøket. Rundt klokken 14.30 kom teamet seg endelig av gårde. Biskop Jesús Emilio Jaramillo var svært fornøyd med den praktfulle mottakelsen han hadde fått.

De hadde kjørt rundt halvannen time da de nådde landsbyen Caranal Alto, hvor det var en stor trebro i nærheten. Da de hadde passert denne broen, vinket tre bevæpnede menn kledd som bønder i sivile klær for å få dem til å stanse. Mennene spurte straks høflig hvem som var Jesus Emilius Jaramillo, og biskopen svarte: «Det er jeg». På spørsmål identifiserte mennene seg som medlemmer av geriljagruppen «Den nasjonale frigjøringshæren» ELN og ba alle om identifikasjonspapirer. De sa at de ønsket at biskopen skulle bringe en uttalelse til de nasjonale myndighetene og ordføreren.

Deretter spurte de om hvem som kunne kjøre bilen, og det kunne to av prestene. Så arresterte de biskopen og p. Helmer Muñoz som sjåfør, og de andre ble bedt om å holde seg i veikanten og stanse en bil og dra til Fortul for å fortelle at biskop Jesus Emilius Jaramillo var blitt kidnappet fordi ELN trengte ham til å sende en uttalelse til den nasjonale regjeringen. Kidnapperne satte biskopen i baksetet på bilen, mellom to av dem, mens den tredje satt på høyre side av p. Helmer i forsetet. De så at bilens bensintank bare var kvart full og beordret dem til å fylle bensin, som de betalte.

De fortsatte nedover den relativt nye veien fra Caranal via Palmarito til Panama de Arauca. De passerte gjennom La Paz og fortsatte via Los Chorros mot Aguachica. Reisen varte fra 15.30 til rundt 19, da de var i et avsidesliggende område. Kidnapperne satte av biskopen og pateren og ba dem om å vente på ordre av sine sjefer. De tre geriljasoldatene fikk selskap av åtte andre. De bebreidet biskopen for hans gode forhold til de militære, og deretter sa de at p. Muñoz kunne gå, fordi de ønsket å snakke med biskopen og gjennom ham sende en melding til regjeringen.

Da pateren insisterte på å bli og følge sin biskop, kalte Jaramillo ham til side og sa: «Sett deg selv i Herrens nærvær og la hans vilje skje». P. Muñoz var overrasket over at biskop Jaramillo før han dro ba om at de skulle skrifte for hverandre. De ga hverandre absolusjon og biskopen påla pateren å holde seg borte av lydighet for å ikke å komplisere situasjonen. En av kidnapperne fortalte pateren at det ikke kom til å skje noe med biskopen, og pateren trodde aldri at biskopens vennskap med de militære ville koste ham livet, så han gikk rolig bort. Han dro tilbake til Esmeralda, hvor han ankom rundt to timer senere.

Etter kidnappingen ble biskopen torturert og myrdet i «rettferdighetens navn» av en kommando av ELN. Det skjedde samme dag, den 2. oktober 1989, ved grensen til Venezuela. Biskopen var 73 år gammel. Hans lik ble dumpet i nærheten av byen Santa Isabel. Ved daggry tirsdag den 3. oktober begynte p. Muñoz sammen med noen lokale bønder å lete etter biskopen i det området hvor de hadde vært kvelden før. Rundt klokken åtte fant de ham død i det visne løvet på høyre side av veien. Han lå med ansiktet opp og med armene utstrakt i korsform, uten sin bispering og uten sitt bispekors, og kjedet til brystkorset var ødelagt. Noe hjernemasse lå på den ene siden, for biskop Jaramillo var blitt skutt to ganger i hodet med et automatgevær. I alt hadde han syv sår av rifleprosjektiler. Pateren ga ham absolusjon, ba, dekket ham med noen greiner og returnerte til Caranal for å finne inspektøren for å hente biskopens legeme. Til noen fortalte han at de hadde drept biskopen, men folk trodde ikke på ham, det virket umulig at det hadde skjedd. I Caranal fant han ikke inspektøren, som var i Aguachica.

I skumringen fikk de hentet biskopens levninger og brakte dem mot La Esmeralda. De passerte Santa Isabel og nådde Caranal. Der ble de møtt av en ambulanse med en enkel kiste som pateren hadde skaffet på sykehuset i La Esmeralda. De holdt en liten religiøs seremoni ledet av sognepresten som talte til de tilstedeværende og protesterte mot det som hadde skjedd med biskopen. Ordføreren kom i et helikopter og hentet levningene. På sykehuset i La Esmeralda ble det ikke foretatt noen obduksjon, men legemet ble stelt og forlot sykehuset i retning Arauca.

Om morgenen onsdag den 4. oktober 1989 ble biskopens begravelse feiret i katedralen i Arauca i nærvær av de to colombianske kardinalene Mario Revollo Bravo (1919-95), erkebiskop av Bogotá, og Darío Castrillón Hoyos (f. 1929), tidligere erkebiskop av Bucaramanga (1992-96), senere prefekt for Kleruskongregasjonen (1996-2006), kardinal fra 1998. Til stede var også den apostoliske nuntius og rundt tyve biskoper, og det var stor deltakelse av prester, ordensfolk og troende. Pave Johannes Paul II sendte et offisielt kondolansetelegram den 4. oktober hvor han uttrykte sin dype sorg over mordet, som han kalte et produkt av «utilbørlig vold». Den colombianske bispekonferansen kalte mordet «skjendig, ubarmhjertig og helligbrøde». Hans etterfølger som biskop av Arauca ble Rafael Arcadio Bernal Supelano. Biskop Jaramillo ble gravlagt i katedralen Santa Barbara i Arauca, men den 24. august 2017 ble hans levninger flyttet til en ny grav i et kapell i høyre sideskip i katedralen.

På den tiden hadde landet begynt å tro at volden bare kom fra høyre, men da minnet ELN det om de motsatte. «Kommunistene voldtok nonner og drepte prester», sa de lokale mødrene til sine revolusjonære barnebarn. Men den colombianske kommunistgeriljaen, som er den eldste i Latin-Amerika, kan beskyldes for mange ting som er mindre truende enn å ta livet av prester. I de senere årene har akkurat det motsatte skjedd, ved at nonner og prester er blitt drept av paramilitære som anklaget dem for å være kommunister. Paradokset med hele denne episoden er at ELN alltid hadde vært svært stolte over å være den geriljagruppen som hadde hatt flere prester i sine rekker. Skikkelsen og tankene til p. Camilo Torres Restrepo (1929-66) i ELN hadde innflytelse langt over landegrensene. ELN ble på denne tiden ledet av den spanske presten Manuel Pérez, egentlig Gregorio Manuel Pérez Martínez (1943-98), alias Poliarco eller El Cura Pérez («presten Pérez»).

I 2008 arresterte den colombianske regjeringen Carlos Marin Guarin, som hadde gitt ordre om drapet på biskop Jaramillo på grunn av hans tydelige motstand mot ELN og deres mål. ELN innrømmet etter Jaramillos død at han hadde blitt kidnappet for å bruke ham som en budbringer til daværende president Virgilio Barco Vargas (1986-90) for å høre deres krav.

Jesus Emilius Jaramillo Monsalve ble straks æret som «profet og martyr for freden» (Profeta y mártir de la paz), som det står på hans gravstein. På stedet hvor biskopens lik ble funnet, ble det reist et minnesmerke med et kors og et alter, hvor de katolske troende i bispedømmet Arauca samlet seg hver 2. oktober for å minnes drapet på sin første biskop. Under feiringen av Det hellige år 2000 feiret pave Johannes Paul II den 7. mai 2000 en økumenisk gudstjeneste i Colosseum i Roma for de trosvitnene som var blitt drept av hat til troen i det tyvende århundret. Biskop Jaramillo var ett prominent navn som ble nevnt under gudstjenesten.

I 1999 støttet biskopskonferansen i Colombia åpningen av en prosess for saligkåring og helligkåring av biskop Jaramillo. Hans saligkåringsprosess ble åpnet den 7. juli 2000 ved at Helligkåringskongregasjonen utstedte dekretet nihil obstat («intet hindrer») (nihil obstat ad introductionem Causae ex parte Sanctae Sedis), og han fikk da tittelen «Guds tjener» (Servus Dei). Kort tid etter ble informativprosessen på bispedømmenivå åpnet i Arauca, og den ble avsluttet den 29. juni 2006. Sakens Positio ble oversendt til kongregasjonen i Vatikanet i 2015, selv om saken nesten stoppet opp siden det var usikkert om biskop Jaramillo ble drept av religiøse eller politiske grunner. Men den 7. juli 2017 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans død som et martyrium «av hat til troen» (in odium fidei), noe som ga ham tittelen Venerabilis («Ærverdig») og åpnet for en snarlig saligkåring.

Biskop Jaramillo ble saligkåret den 8. september 2017 sammen med den salige sekularpresten Peter Maria Ramírez Ramos (1899-1948), kjent som «Martyren av Armero», som led martyrdøden den 10. april 1948 i Armero ved begynnelsen av den colombianske borgerkrigen. For en gangs skyld ble saligkåringen foretatt av paven personlig under hans besøk i Colombia fra 6. til 10. september. Saligkåringene skjedde i Catama, en stor slette i utkanten av byen Villavicencio i departementet Meta i Colombia. Jesus Emilius Jaramillo Monsalves minnedag er 3. oktober, dagen etter hans dødsdag (2. oktober er opptatt av minnedagen for De hellige verneengler). Noen kilder oppgir 3. oktober som dødsdag, men på hans gravstein står det 2. oktober.

I 2016 undertegnet regjeringen i Colombia og den største geriljagruppen FARC en fredavtale, noe som ga president Juan Manuel Santos Nobels Fredspris for 2016. Like før pave Frans’ besøk i september 2017 inngikk regjeringen også en våpenhvileavtale med den andre geriljaorganisasjonen ELN. Lederen for den colombianske eksgeriljaen FARC, Rodrigo Londoño Echeverry, nå partileder og opposisjonspolitiker, ba i et brev til pave Frans om tilgivelse for den lidelsen hans organisasjon har forårsaket i mer enn femti år med borgerkrig. Londoño beklager at han av helsemessige årsaker ikke kunne treffe paven personlig under besøket i Colombia, men han forsikret paven om at FARC heretter vil holde seg borte fra «ethvert uttrykk for hat eller vold».

Like før pavens ankomst erklærte respresentanter for ELN at de ville prøve å få et møte med paven for offisielt å be ham om tilgivelse for deres «feil», mordet på biskop Jesus Emilius Jaramillo Monsalve. Men noe slikt møte fant åpenbart ikke sted i denne omgang.

Kilder: Heiligenlexikon, santiebeati.it, es.wikipedia.org, en.wikipedia.org, catholic-hierarchy.org, newsaints.faithweb.com, catholicherald.co.uk, ncronline.org, jesusemiliojaramillo.org, semana.com, elcatolicismo.com.co, noticiasrcn.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 23. september 2017