Den salige Jordan av Pisa (~1260-1311)

Den salige Jordan (lat: Jordanus) ble født rundt 1260, trolig i Rivalto, et slott i republikken Pisa, nå landsbyen Rivalto, en bydel i Chianni i provinsen Pisa i regionen Toscana i Midt-Italia. Men ifølge andre ble han født i selve Pisa i en familie fra Rivalto. Andre sier at han kom fra familien Orlandini, men vi vet ingen ting om hans foreldre eller barndom. Han studerte filosofi ved det berømte universitetet i Paris da han i 1276 møtte dominikanerne. I 1280 vendte han tilbake til Italia, trolig etter å ha tatt sine eksamener, og han sluttet seg da til den hellige Dominikus’ sønner i dominikanerordenen (Ordo Fratrum Praedicatorum – OP) i klosteret Santa Caterina i Pisa. Derfor kalles han Jordan av Pisa, men også Jordan av Rivalto etter sitt fødested. I sin tid som novise studerte han i Pisa, Bologna og igjen i Paris, hvor han sannsynligvis levde mellom 1285 og 1288 for å fullføre utdannelsen, Han forkynte samtidig som han studerte.

Etter sin retur til hjemlandet underviste han i teologi ved det dominikanske studiehuset i Pisa fra 1287, hvor han viste seg som en dyp filosof og teolog samt en hellig ordensmann. I 1289 ble han magister i Perugia, i 1295 i Viterbo, og deretter i 1301 dro han til ordenens generalkapittel i Köln. Deretter virket han fra minst 1303 til 1306 i Studio generale i dominikanerkirken Santa Maria Novella i Firenze. Det er bevart en syklus med fasteprekener han holdt i katedralen i Firenze mellom 1303 og 1305. Ved dominikanernes provinsialkapittel i Rieti i 1305 ble han på grunn av sine fremragende prekener utnevnt til førstelektor (Lettore primario) ved Santa Maria Novella. Han hadde dette embetet i tre år, og han gjorde stedet til et ettertraktet studiesentrum, det viktigste i den romerske provinsen. I 1307 viet han seg igjen til undervisning, denne gangen om Bibelen, og igjen i Pisa.

Samtidig hadde Jordan en lang karriere som predikant. Han var velsignet med en ekstraordinær hukommelse, og ifølge krøniken i dominikanerklosteret i Pisa kunne han utenat breviaret, missalet, det meste av Bibelen (med kommentarene i margen), spesielt Paulus, og den andre delen av den hellige Thomas Aquinas’ (1225-74) Summa Theologica. Han hadde ærefryktinngytende kunnskaper, og det ble sagt at han alene visste mer enn alle de andre ordensbrødrene i provinsen til sammen! Han hadde lest gamle forfattere, studerte gresk og hebraisk og var ekspert i filosofi og teologi. Alt dette brukte han i sine prekener, men han var snar til å påpeke for unge predikanter at lærdom alene aldri kan skape noen predikant. Han var overbevist om at vitenskapen ikke var nok, så han viet en betydelig innsats til å oppnå dydene. Han var en sann mønsterpredikant, og hans stemme kunne høres i mange deler av Italia og kanskje i 1301 i Tyskland, hvor han dro for å delta på generalkapittelet i sin orden, som ble holdt i Köln.

Jordan synes å ha vært fascinert av spørsmålet om prekener som et apostolisk verktøy, og han var en av de første som gjorde en vitenskapelig studie av dette. Han påpekte at den greske kirken var «invadert av en mengde feil» fordi grekerne ikke hadde noen predikanter, og han kunne ikke få prist Dominikus nok for hans fremsynthet ved å etablere en orden spesifikt for prekenvirksomhet. Jordan studerte metoder for å gjøre prekenene mer effektive, både ved å bruke eksempler som traff folket og ved å bruke morsmålet, det vil si den toskanske dialekten. Det siste var meget omdiskutert på den tiden, da de lærde mente at ingen ting kunne erstatte latin som de dannedes språk, og Jordan ble betraktet som en dristig nyvinner. Fordi det var kontroversielt, arbeidet han iherdig for å gjøre italiensk til et vakkert instrument som han kunne spille Herrens melodier på. Hans prekener var av eksepsjonell litterær verdi, og han regnes derfor som en av skaperne av det moderne italienske språket.

I Wetzer und Welte Kirchenlexikon (Freiburg 1847) berømmes han spesielt for at han i likhet med sin ordensbror Jacopo Passavanti og andre dominikanere på denne tiden brukte det rene toskanske språket på prekestolen, det samme som deres berømte samtidige Dante, Petrarca og andre brukte i sine skrifter.

Jordan brukte sin polerte og overbevisende veltalenhet i Guds tjeneste. Han var en entusiastisk predikant som ofte kunne holde det gående i to timer i strekk. Det ble sagt at han kunne preke opptil fem ganger på en dag i Firenze, først i en kirke, så i en annen, innendørs eller på en plass i friluft. Folk fulgte ham fra sted til sted etter hvert som han utviklet et tema, uten å ta hensyn til de vanskelighetene de kunne møte. Mange tilhørere var ikke fornøyd med bare å høre, men samlet hans prekener, noen ganger sto de ved prekestolen og skrev ned hans ord for å oppsummere dem for andre, og noen av disse notatene er bevart.

Jordans prekener var enkle, men likevel så mektige at det ble sagt at de var med på å hjelpe til å endre tonen i den florentinske offentlige moral, for han understreket både viktige aspekter ved det kristne liv og lære og tilbød praktiske råd for standhaftighet. Noen ganger sto hans venn og disippel, den salige Sylvester av Valdiseve (d. 1348), ved foten av prekestolen med vin for å forfriske den utslitte Jordan. Flere andre av hans skriftebarn ble kjent for sin hellighet.

Jordan hadde en spesiell hengivenhet til Jomfru Maria og Dominikus. En gang ble han benådet med en visjon av Jomfru Maria – hun kom inn i patrenes refektorium og serverte ved bordet. Jordan, som var den eneste som kunne se henne, kunne knapt spise av sinnsbevegelse. Han snakket ofte om henne i sine prekener, og også om Dominikus. For å stimulere religiøs praksis blant menn grunnla han flere brorskap i Pisa, og et av dem, «Brorskapet av den hellige Frelser» (Ss Salvatore), har bestått til våre dager med sin opprinnelige konstitusjon.

Jordan måtte akseptere å bli generalpredikant i sin orden og deretter definitor ved klosteret i Pisa. Hans overordnede bestemte seg for å kalle ham til et av de mest ærefulle embetene på den tiden, nemlig som magister (professor i teologi) ved Universitetet i Paris. Generalmagisteren Americo da Piacenza beordret ham til å reise til Frankrike for å innta stolen ved det berømte klosteret Saint-Jacques. Men Forsynet ville det annerledes, for da han kom til Piacenza, ble han alvorlig syk, og den 19. august 1311 døde han i nærvær av generalmagisteren.

Nyheten om Jordans død skapte mye smerte i Pisa, og store deler av folket i byen dro til Piacenza for å hente hans legeme, som ble ført tilbake til Pisa og gravlagt i kirken Santa Caterina. Hans relikvier ble gjenstand for en folkelig hengivenhet, og hans grav ble et pilegrimsmål. I 1580 fant den første translasjonen av hans relikvier sted, i 1686 den andre og en tredje i 1785, da de ble flyttet til kapellet for San Liborio i Colorno i provinsen Parma i regionen Emilia Romagna i Nord-Italia. I 1927 ble relikviene brakt tilbake til Pisa og plassert under høyalteret i kirken Santa Caterina. Den 25. september 2010 ble hans levninger overført derfra til kirken San Giuseppe i Pisa.

Jordan ble saligkåret den 23. august 1833 ved at hans kult ble stadfestet av pave Gregor XVI (1831-46), som tillot en fest i dominikanerordenen og i bispedømmet Pisa den 6. mars. Noen kilder skriver at samme pave deretter saligkåret ham i 1838. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 19. august:

Placéntiæ in Æmília, beáti Iordáni de Pisis, presbýteri ex Ordine Prædicatórum, qui altam doctrínam máxima cum simplicitáte pópulo vulgári lingua exponébat.

I Piacenza i Emilia, den salige Jordan av Pisa, prest i dominikanerordenen, som forklarte folket de høyeste sannheter med den største enkelhet på folkespråket.

Bollandistene har Jordan den 19. august blant de utelatte (praetermissi), men også igjen den 30. september. I dominikanernes martyrologium står han som salig den 6. mars.

Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VIII), Benedictines, Index99, MR2004, KIR, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, santiebeati.it, it.wikipedia.org, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, treccani.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 29. juni 2000; Oppdatert: 27. august 2017