Den salige James Walworth (d. 1537)

Minnedag: 4. mai

Den salige James Walworth ble født på et ukjent tidspunkt i England. Han sluttet seg til karteuserordenen (Ordo Cartusiensis – OCart) og ble munk i karteuserklosteret i London. Vi vet svært lite om James Walworth. Han kan ha vært den «Jacobus Walwerke» som signerte suksesjons-eden av 1534. Karteuserne er den strengeste ordenen i den vestlige Kirken og består av semi-eremitter. De kommer sammen til tidebønnene og andre liturgiske feiringer, men tilbringer resten av tiden i ensomhet med botsøvelser, manuelt arbeid, studier og kontemplativ bønn. Ordenen ble grunnlagt i 1085 av den hellige Bruno karteuseren (ca 1030-1101).

Den engelske reformasjonen startet med en etter forholdene banal ekteskapssak. Se Martyrene fra den engelske reformasjonen for bakgrunnsinformasjon. Kong Henrik VIII (1509-47) hadde skilt seg fra sin dronning, Katarina av Aragón, datter av Ferdinand og Isabella av Spania, og tidlig i 1533 giftet han seg med Anne Boleyn.

Den 30. mars 1534 vedtok parlamentet en suksesjonslov (Act of Succession), som krevde at alle over seksten år skulle anerkjenne Anne Boleyn som lovlig dronning og hennes barn som arvinger til den engelske tronen. Samtidig erklærte kongen seg som øverste leder for kirken i England, og han lot parlamentet vedta Suprematiloven (Act of Supremacy). En ed som anerkjente denne tittelen, ble gjort obligatorisk (supremati-eden). Men loven sa ingenting om hvordan eden skulle formuleres, og i praksis ser det ut til å ha vært store forskjeller. Det virker som om de fleste ble bedt om å sverge på suksesjonsloven, det vil si kongens ekteskap med Anne Boleyn. Implisitt lå dermed en anerkjennelse av at Henriks ekteskap med Katarina var ugyldig, noe som var i strid med pavens avgjørelse og som dermed involverte suprematispørsmålet.

Nicolas Beatrizet (ca 1507-ca 1573) etter Niccolò Circignani: Horibilis Damnatio Praeclarissimi Doctoris Apvd Parisios Et Salvberrima Cartvsianae Vinae Origo / Pio Ac Catholico Lectori / Anno post Christum natum 1564, The British Museum, LondonKarteusermunkenes prestisje gjorde at kong Henrik bestemte seg for å kreve deres uttrykkelige tilslutning. Våren 1534, omtrent samtidig med at de hellige John Fisher og Thomas More ble sendt til Tower, fikk karteuserklosteret i London besøk av kommisjonærer som skulle sikre at eden ble avlagt. Først ba den hellige prioren John Houghton og hans økonom, den salige Humphrey Middlemore, om ikke å bli innblandet siden det ikke var deres sak, deretter sa de at de ikke kunne se hvordan et langvarig ekteskap som Henriks og Katarinas kunne være ugyldig. Da de nektet å undertegne eden av samvittighetsgrunner, ble de straks fengslet og innesperret i Tower of London.

Men etter en måned der ble de overtalt til å gi etter av erkebiskop Edward Lee av York, som overbeviste dem om at loven ikke stred mot troen. Men de fikk aldri se innledningen til loven. Etter å ha blitt løslatt fra fengselet, signerte p. Houghton og flere munker eden med mange betenkeligheter og med tilføyelsen quatenus licitum esset, «så langt det er lovlig». Noen dager senere, den 6. juni 1534, kom en væpnet gruppe soldater til klosteret og tvang alle prestene til å undertegne den modifiserte eden. 27 prester, en diakon, to seminarister og tretten legbrødre signerte under sterkt press. Prior John Houghton sa: «Vår time er ennå ikke kommet, men innen et år skal jeg fullføre løpet».

I november 1534 ratifiserte parlamentet suprematiloven, som ga kongen tittelen «Eneste overherre for Kirken i England», kalt Anglicana Ecclesia. Den 1. februar 1535 ble loven satt i verk og kongen tok tittelen formelt. Loven ble raskt fulgt av en forræderilov (Treason Act) den 15. februar, som krevde at supremati-eden skulle avlegges uten noen tilleggsklausuler. Loven gjorde det til høyforræderi å motsette seg kongens nye tittel, og straffen var dødsstraff ved å bli hengt, buksprettet og partert («hanged, drawn and quartered»). Alle biskoper, prester og ordensfolk ble pålagt å undertegne et formelt dokument som eksplisitt anerkjente kong Henrik VIII som overhode for kirken i England.

De hellige karteuserpriorene Robert Lawrence fra Beauvale i Nottinghamshire og Augustine Webster fra Axholme i Lincolnshire var i februar 1535 i London i forretninger for sine klostre. Sammen med London-klosterets prior John Houghton dro de til kongens mektige og ambisiøse rådgiver Thomas Cromwell for å søke dispensasjon fra eden. Senere på året ble juristen og legmannen Cromwell utnevnt til kongens generalvikar for å styre den engelske kirken i kongens navn. Men alt Cromwell ønsket å vite var om de ville sverge en direkte ed eller ikke. Da de nektet, ettersom de mente at det var snakk om et trosspørsmål, ble de den 13. april 1535 dømt til å sperres inne i Tower.

Sammen med den hellige birgittineren Richard Reynolds fra klosteret i Syon Abbey i Isleworth ble de den 28. april 1535 stilt for retten i Westminster Hall. Alle fire nektet å anerkjenne kongen som overhode for Kirken i England, men de erklærte seg ikke skyldig i forræderi. Juryen rådslo lenge uten å komme frem til en fellende dom. Men da gikk den rasende Cromwell inn til juryen og truet med å få dem hengt, og da dømte de munkene til døden. Den 4. mai 1535 ble de henrettet i Tyburn utenfor London (nå på hjørnet av Hyde Park) ved å bli hengt, buksprettet og partert «hanged, drawn and quartered». Sammen med de tre karteuserpriorene og birgittinermunken Richard Reynolds ble også den salige sekularpresten John Haile henrettet, og de fem var de første martyrene i den engelske reformasjonen. Da nyheten om henrettelsene spredte seg utenfor landet, følte hele Europa indignasjon og avsky.

John Houghtons hode ble satt på en stake på London Bridge og andre deler av kroppen ble hengt opp på andre trafikkerte steder i ulike deler av London. En av fjerdedelene med en arm ble hengt opp over porten til karteuserklosteret i byen for å skremme munkene til å gi etter.

Etter priorens død var ledelsen av karteuserklosteret i London overtatt av de gjenværende overordnede, den salige subprioren William Exmew og økonomen Humphrey Middlemore samt Sebastian Newdigate, som hadde vært ved hoffet og var en av kongens favoritter. Samme dag som priorene ble henrettet dukket erkediakon Thomas Bedyll, en agent for den kongelige kommisjonæren, opp ved karteuserklosteret med bøker og skrifter mot paven for å omvende munkene. Men deres motstand var ikke brutt ned, og han kom ingen vei med dem.

Noen uker senere anga Bedyll patrene Exmew, Middlemore og Newdigate for å ha nektet å avlegge eden. Den 25. mai 1535 ble de arrestert og sendt til Marshalsea-fengselet, hvor de ble lenket fast til veggen stående. Slik tilbrakte de 17 døgn, ute av stand til verken å sitte eller ligge. Deretter ble de brakt til Tower of London, og den 11. juni ble de stilt for retten. De ble dømt til døden som forrædere og ført tilbake til Tower. Den 19. juni 1535 led Middlemore, Exmew og Newdigate samme skjebne som sine priorer. I sine ordensdrakter ble de hengt, buksprettet og partert i Tyburn. Henrik VIII og noen adelsmenn betraktet henrettelsen fra utkanten av mengden, forbløffet over patrenes obsternasighet.

I nesten to år deretter ble ingen flere karteusere drept. Men James Walworth skrev til hertugen av Norfolk og klaget over Henrik VIIIs kirkelige reformer og oppløsningen av de engelske klostrene, og brevet ble snappet opp. Det førte til at enda fire munker fra kommuniteten i London ble tatt og arrestert. Da de nektet å underkaste seg kongen, ble to av dem sendt til karteuserklosteret i Beauvale i Nottinghamshire, mens den salige Dom John Rochester og Dom James Walworth ble sendt som fanger fra London til karteuserklosteret St Michael i Hull i Yorkshire. Den karteusiske klosterkommuniteten i Hull hadde i motsetning til sine brødre i London undertegnet suprematiloven i 1535, og derfor fikk de lov til å fortsette sin monastiske aktivitet.

Den høsten hadde regjeringen akkurat lyktes i å slå ned et opprør i Lincolnshire, da det langt mer alvorlige opprøret The pilgrimage of Grace («Nådevalfarten») brøt ut den 13. oktober 1536. Dette opprøret mønstret en stor folkemengde, kanskje så mange som 40 000. Etter å ha tatt seg av problemet var regjeringen denne gang desperate etter å utrydde alle monstandssentre. Siden et av brennpunktene hadde vært den nordengelske hovedstaden York, var det nødvendig for regjeringen å markere en lærepenge i denne byen. De to London-munkene ble brakt fra Hull til York og brakt for The Lord President of the North, hertugen av Norfolk, for oppdiktete anklager om forræderi. De to nektet å avlegge supremati-eden, og for dette ble de dømt til døden. Den 11. mai 1537 ble de henrettet i York ved å bli hengt i kjettinger fra byens brystvern inntil kroppene deres falt fra hverandre. Deres kropper ble overlatt til elementene og rovfuglers grådighet i flere dager, alt for å hindre ytterligere forsøk på folkeligr opprør.

De atten engelske Karteusermartyrene ble saligkåret den 29. desember 1886 i gruppen «Cuthbert Mayne og 51 ledsagere, martyrer». Det skjedde ved at deres kult ble godkjent av pave Leo XIII (1878-1903), som med det stadfestet den de facto saligkåringen som ble foretatt i 1583 av pave Gregor XIII (1572-85). Gruppen besto av i alt 54 martyrer, for samtidig ble Thomas More og John Fisher saligkåret.

James’ minnedag var tidligere dødsdagen 11. mai, som også var felles minnedag for de atten karteuserne, men siden den nye kalenderen for England og Wales ble godkjent av Vatikanet i 2000, har de hellige og salige martyrene fra reformasjonsperioden vært feiret sammen den 4. mai som «The English Martyrs». Denne datoen faller sammen med den anglikanske Church of Englands feiring av «English Saints and Martyrs of the Reformation Era». James Walworth og John Rochester feires sammen på dødsdagen 11. mai i York.

Kilder: Attwater/Cumming, Benedictines, Bunson, KIR, CE, Patron Saints SQPN, santiebeati.it, en.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 3. mai 1998

 

av Per Einar Odden publisert 09.01.2014, sist endret 28.12.2015 - 12:05