Den hellige Karl Houben (1821-1893)

Den hellige Karl (nl: Karel; eng: Charles) ble født som Johannes Andreas Houben (nl: Jan Andries: eng: John Andrew) den 11. desember 1821 i landsbyen Munstergeleen i regionen Limburg og bispedømmet Roermond i Nederland. Han ble døpt samme dag. Han var den fjerde av elleve barn av Peter Josef Houben og hans hustru Johanna Elisabeth Luijten. Hans far var en rolig, hardt arbeidende mann som forsørget familien ved å drive en mølle. Foreldrene gikk daglig til messe og Johannes Andreas selv ble ministrant. I anledning sin første kommunion den 26. april 1835 ble han medlem av «Evig tilbedelse». Den 28. juni samme år ble han fermet (konfirmert). Allerede som gutt var han bestemt på å bli prest, og dermed viste han sine to mest karakteristiske karaktertrekk: fromhet og utholdenhet.

Men en rekke hindre sto i veien, og først måtte han skaffe seg en utdannelse. Han studerte først i Sittard og deretter i Broeksittard. Han hadde ikke noe lyst hode, men var en hengiven student. Mange ganger tenkte han på å gi opp når han tenkte på de årlige skolepengene, som var et stort økonomisk offer for foreldrene. Men han ga ikke opp, og sognepresten i landsbyen beroliget hans bekymrede mor med ordene: «La ham fortsette sine studier. Denne gutten vil en dag bli berømt».

Den 2. mars 1840 måtte han avbryte studiene for å avtjene verneplikten, som for hans vedkommende varte i tre måneder i Bergen-op-Zoom. Det viste seg fort at han ikke egnet seg til militærlivet. Under en øvelse fikk hans kompani ordre om å åpne ild mot motstanderne. Houben, forskrekket over muligheten for å såre noen, fyrte av i feil retning og holdt på å treffe sin overordnede. På kasernen fikk han av en kamerat for første gang høre om pasjonistordenen (Congregatio Passionis Iesu Christi – CP). Han ble straks begeistret for denne ordensfamilien, som var kommet til Ere ved Tournai i Belgia i 1840 og der grunnlagt den første kommuniteten utenfor Italia. Der la den salige Dominikus Barberi grunnlaget for sitt apostolat i England.

Etter tre måneders militærtjeneste klarte foreldrene å betale for en erstatter, og Johannes Andreas kunne vende hjem for å studere videre. Han arbeidet en kort periode i sin onkels mølle til 1845, da hans mor døde. Han søkte da om å bli opptatt i pasjonistordenen, noe som ble innvilget. Den 5. november 1845 dro han til klosteret i Ere, og den 1. desember påbegynte han novisiatet hos pasjonistene, mottok ordensdrakten og tok ordensnavnet Karl av St. Andreas (nl: Karel van Sint Andries). Stor innflytelse på hans formasjon hadde grunnleggeren av pasjonistenes provins i Belgia, Dominikus Barberi, som snart dro videre til England.

Etter det ett år lange novisiatet avla han sine første løfter den 10. desember 1846. Deretter begynte han på studiene i filosofi og teologi. Han avla de evige løfter den 20. desember 1850, og han ble presteviet den 21. desember 1850 av biskop Labis av Tournai. Ingen fra familien var til stede på festen, for moren hadde vært død i seks år og faren i fire måneder. Karl skulle heller aldri mer se igjen sitt hjemland.

Etter to år i klosteret i Ere ble Karl sendt til pasjonistenes nylig etablerte misjon i England, hvor de hadde grunnlagt tre klostre. Dominikus Barberi hadde da vært død i mindre enn ett år. Atmosfæren i England var fiendtlig og antikatolsk. Karl arbeidet blant de fattige, spesielt de irske innvandrerne, og innehadde forskjellige stillinger, både innen undervisning og pastoralt. I november 1854 valgte hans overordnede ham til assistent for novisemesteren i klosteret St. Wilfred i Cotton Hall, p. Salvian Nardocci. Novisemesterens dagboksnotater viser oss mange muntre og interessante episoder fra p, Karls liv. I november 1855 ble novisiatet flyttet til Broadway i Winchester, og Karl overtok sognet St. Wilfred sammen med en annen prest.

Den 9. juli 1856 sendte Karls overordnede ham til klosteret St. Paul av Korset i Mount Argus i utkanten av Dublin, som var grunnlagt året før. Han hadde satt seg det ambisiøse mål om «helliggjøringen av Irland og omvendelsen av England». Han arbeidet så hardt og effektivt i sin tjeneste at også protestanter kom til å se Guds medvirkning i hans resultater. Men siden hans beherskelse av engelsk var høyst ufullkommen, lå ikke hans styrke i prekener. Han ble holdt i skriftestolen fra morgen til kveld, som han skrev i et brev til familien i 1858, på grunn av de store mengdene som flokket seg om ham for absolusjon og råd. Han ga folk troen og håpet tilbake, og med hjelp av en relikvie av den hellige Paulus av Korset brakte han mange frafalne katolikker tilbake til troen både i England og Irland. Han fikk også ry for å kunne helbrede syke ved håndspåleggelse, og flere tilfeller er meget godt dokumentert. Hans ry spredte seg ut over Dublin og Irland til England, Amerika og Australia. Han ble høyt elsket av det irske folket, som kalte den nederlandske pateren for «Father Charles of Mount Argus».

På grunn av den store tilstrømningen av mennesker sendte Karls overordnede ham i 1866 tilbake til England for å få litt hvile. Han bodde både i London og i Broadway og reiste rundt i landet i åtte år, men hovedsakelig hadde han sin base i St. Anne's nær Sutton i Surrey. Den tidligere nevnte p. Salvian gjorde seg selv til et «verktøy for hellighet» for p. Karl, som ofte ble gjenstand for belæringer og ydmykelser fra p. Salvians side, slik at man ofte kunne høre Karl sukke i humørfull selvironi: «Stakkars gamle Charlie».

Den 10. januar 1874 ble Karl nok en gang sendt til Irland. Han var fysisk streng mot seg selv, med botsøvelser og faste, men til tross for ulike sykdommer og plager fortsatte han sin aktive tjeneste til han var over 70 år. Den 12. april 1881 var han på vei til en syk i drosje da han ble utsatt for en trafikkulykke, hvor han brakk det høyre benet. Dette bruddet ble aldri skikkelig leget, og han hadde store smerter. Sterke hode- og tannsmerter forsterket hans fysiske lidelser, som han bar med stor tålmodighet.

Karl Houben døde klokken 5.30 om morgenen den 5. januar 1893 i Mount Argus ved Dublin, 71 år gammel. Til hans svært høytidelige begravelse kom mennesker fra hele Irland, og klosterets superior skrev til familien: «Folket har allerede utropt ham til helgen». Rene pilegrimstog strømmet til hans grav på kirkegården, inntil hans jordiske rester i 1949 ble overført til pasjonistkirken i Mount Argus.

I 1929 startet prosessen for hans saligkåring. Den 10. mai 1979 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 1. september 1988 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 16. oktober 1988 på Petersplassen i Roma. Til stede i seremonien var 103-årige Margaret Cranny, som ble sagt å være den eneste personen i live som husket ham. Han ble saligkåret sammen med den salige Bernard Maria Silvestrelli, pasjonistenes superior fra 1875 til 1911.

Den 16. desember 2006 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hans forbønn. Det gjaldt helbredelsen av Adolf Dormans fra Munstergeleen i Nederland, Karls fødeby. Det ble undersøkt i bispedømmet Roermond fra 6. november 2002 til 19. februar 2003. Han ble helligkåret av pave Benedikt den 3. juni 2007 i Vatikanet sammen med tre andre.

Hans minnedag er dødsdagen 5. januar.

Se en side med fotografier av Karl Houben.