Den hellige Klemens Slovensky av Ohrid (~835-916)

Den hellige Klemens (Kliment) ble født rundt 835 eller 838 (840?), trolig i det sørlige Makedonia, som da tilhørte det bulgarske riket. Han var slaver, men det finnes få spor av ham før han vendte tilbake til Bulgaria etter å ha blitt utvist fra Stor-Morava. Men ifølge hans hagiografi (helgenbiografi), skrevet av Theofylakt av Bulgaria, ble han født i den sørvestre delen av det bulgarske imperiet, i regionen Kutmitsjevitsa (i dag republikken Makedonia). De fleste historikere mener at han kom fra rundt elven Vardar, nær det stedet hvor den flyter sammen med elven Bregalnitsa, eller nær Ohridsjøen. Han tok navnet Klemens senere, men vi vet ikke hva hans opprinnelige navn var.

Allerede i sin ungdom var han en uatskillelig ledsager av den hellige Nahum (ca 830-910), og de traff tidlig den hellige Methodios (ca 815-84), som var født i Thessaloniki, men som da var bysantinsk strategos (guvernør) for en av imperiets slaviske kolonier, muligens ved elven Struma (Strymon), som ligger i det vestlige Bulgaria nær grensen til Makedonia. Klemens og Nahum ble dermed de eldste disiplene til Methodios og hans yngre bror Kyrillos (ca 827-69) og ble deres nærmeste medarbeidere og fortrolige. Methodios var ikke tilfreds med å være guvernør, og han lengtet etter noe mer enn verdlig makt, så i 856 dro han til Konstantinopel og ble munk i et kloster på fjellet Olympos ved Prusa i Bitynia i Lilleasia. Det er trolig at Klemens, som da var rundt tyve år gammel, og Nahum som var noe eldre, fulgte ham inn i dette klosteret.

I 861 ble de to brødrene Kyrillos og Methodios sendt av keiser Mikael III Methystes («Drukkenbolten») (842-67) for å evangelisere blant khazarene, et tyrkisk folk mellom Dnjepr og Volga i det nåværende Ukraina, hvor overklassen på 700-tallet hadde gått over til den jødiske tro. Det er trolig at Klemens og Nahum var med dem på denne ekspedisjonen. Ettersom begge brødrene var strålende lingvister, lærte de raskt det lokale språket, og de fikk stor suksess og omvendte mange. På vei tilbake dro de via Krim-halvøya, og i Kherson (Chersonesos/Chersones) på Krim, der Dnjepr renner ut i Svartehavet, fant de noen knokler i en gravhaug sammen med et anker, og knoklene ble antatt å være av den hellige pave Klemens I (88-97). De tok med seg relikviene tilbake til Konstantinopel. Der ble Methodios mot sin vilje valgt til abbed for det berømte greske klosteret Polychron i Konstantinopel.

Men der ble han ikke lenge. Omkring år 862 ba fyrst Rostislav av Stor-Morava (846-70) den bysantinske keiseren om å sende misjonærer til hans land som kunne undervise på det slaviske morsmålet. Stor-Morava (lat: Magna Moravia) var en vestslavisk stat mellom 833 og rundt 907 og omfattet det nåværende Slovakia og Morava i dagens Tsjekkia. Kyrillos' gamle professor Fotios, som nå var patriark av Konstantinopel, husket brødrenes kjennskap til det slaviske språk, og utpekte Kyrillos og Methodios som misjonærer til Morava. På den tiden hadde det slaviske språket ennå ikke utviklet seg til ulike dialekter eller språk, slik at brødrene kunne gjøre seg forstått i Morava med sitt slaviske språk fra barndommens Thessaloniki.

Fra kirken Guds Mor Peribleptos (St. Klemens) i Ohrid

De to brødrene aksepterte oppgaven med entusiasme, og med hjelp av Methodios oversatte Kyrillos store deler av Bibelen, greske liturgiske tekster og den romerske messen, kjent som «St. Peters liturgi», til slavisk. Klemens og Nahum hjalp dem med oversettelsen av Bibelen og andre liturgiske tekster. Men slavisk var ennå ikke noe skriftspråk, så Kyrillos hadde i 855 eller 862/63 utarbeidet et slavisk alfabet for å skrive ned disse oversettelsene, og slik la brødrene fundamentet til den slaviske litteraturen. Alfabetet kalles nå det glagolittiske og var basert på det greske, men med spesielle tegn for spesifikt slaviske lyder. Det såkalte kyrilliske alfabet, som går ut fra det glagolittiske, er kanskje skapt av deres disipler i Bulgaria, men Kyrillos kan selv ha utarbeidet begge alfabetene. Det sørslaviske språket til Kyrillos og Methodios er bevart som gammelslavisk eller kirkeslavisk, som fortsatt er det liturgiske språket i de bulgarske, hviterussiske, rumenske, russiske, rutenske, serbiske, slovakiske, ukrainske og ungarske kirkene, både ortodokse og gresk-katolske («unerte»).

Sammen med andre tidlige disipler av Kyrillos og Methodios, blant dem trolig den hellige Angelar, fulgte Nahum og Klemens de to brødrene på reisen til Morava og Pannonia i 862/63. De evangeliserte i Morava med stor suksess. Men det fantes også tyske misjonærer på samme sted, og de hadde mindre suksess fordi de ikke forsto språket og folkelynnet. Rostislav hadde nettopp ønsket brødrene å være et alternativ til dem, for han foretrakk heller å knyttes til Bysants enn til Tyskland. Ikke overraskende ble Kyrillos og Methodios møtt med mangel på samarbeid og til og med motstand fra de tyske biskopene. Misjonen ble hemmet av mangelen på en biskop til å ordinere prester, og den tyske biskopen av Passau nektet å ordinere brødrenes tilhengere. De bestemte seg for å søke hjelp et annet sted, og dro tilbake mot Konstantinopel. De nådde Venezia i 867 på et uheldig tidspunkt, for dette var under skismaet mellom Roma og Konstantinopel på grunn av patriark Fotios (som hadde sendt misjonærene til Morava).

Men den hellige pave Nikolas I den Store (858-67) sendte bud etter dem i Venezia, og de brakte med seg til Roma de angivelige relikviene til pave Klemens I, den fjerde pave (88-97). I Roma ble brødrene mottatt med store æresbevisninger, hovedsakelig fordi de hadde med seg Klemens' relikvier, men pave Nikolas I var død like før de ankom. Hans etterfølger Hadrian II (867-72) viet Methodios til prest (Kyrillos var allerede presteviet), og han erklærte at de to brødrene skulle konsekreres til biskoper. Det er trolig at Klemens er en av de tre ledsagerne av Kyrillos og Methodios som under oppholdet i Roma ble presteviet våren 868 av biskopene Formosus, senere pave (891-96), og Gauderik med tillatelse fra pave Hadrian II. I den forbindelse tok han navnet Klemens til minne av overføringen av denne pavens relikvier til Roma. De andre to var Nahum og den hellige Gorazd. Andre disipler av Kyrillos og Methodios ble viet til diakoner.

Men Kyrillos ble svært syk i 868, og gikk da i kloster som munk. Det var først da han endret navn fra Konstantin til Kyrillos. Han ble trolig utnevnt til biskop, men sannsynligvis ikke konsekrert. For etter femti dagers lidelser døde han den 14. februar 869. Legenden vil ha det til at Methodios var så full av sorg at han ville trekke seg tilbake til et kloster i Konstantinopel, men den døende Kyrillos' siste ønske var at broren skulle vende tilbake til det misjonsarbeidet de sammen hadde påbegynt.

Så etter Kyrillos' død vendte Methodios tilbake til misjonsmarken. Fyrst Kocel av Slovenia ba paven om at det forlengst nedlagte erkebispesetet Sirmium (i dag Sremska Mitrovica i Vojvodina i Serbia) skulle gjenopprettes, og Methodios var den åpenbare kandidaten. Han vendte tilbake til Roma i 870, hvor pave Hadrian konsekrerte ham som erkebiskop av Sirmium for Pannonia (dagens Ungarn og østlige Østerrike) og Morava, samt pavelig legat for slaverne. Hans kirkeprovins omfattet hele den serbiske, kroatiske, slovenske og moraviske misjonen. Denne utnevnelsen betydde en politisk erklæring fra Roma om at de kontrollerte den gamle romerske provinsen Illyria, hvor Sirmium en gang hadde vært hovedstaden. I øst hadde bulgarerne vendt tilbake til sin lydighet mot Konstantinopel, slik at Sirmium i praksis var den vestlige Kirkens østligste utpost.

Den hellige Klemens av Ohrid, freske fra 1426

I Stor-Morava endret den politiske situasjonen seg da Rostislavs nevø Svatopluk allierte seg med Karloman av Bayern, Ludvig den Tyskes sønn, og fordrev onkelen i 870. Rostislav ble tatt til fange, blindet og sendt til et kloster, hvor han døde kort etter. Han har nylig blitt helligkåret som martyr av den tsjekkiske ortodokse kirken. Fyrst Svatopluk (871-94) forhandlet frem uavhengighet for Morava og utvidet landets kontroll fra Bøhmen i vest til Galicia og Schlesien i øst. Methodios ble arrestert i Morava av Karloman, og pave Johannes VIII (872-82) fikk ham løslatt først i 873 etter over to års innesperring i Reichenau. I denne perioden ser det ut til at det var Klemens som representerte ham. I 882 avla Methodios et besøk i Konstantinopel, og ble mottatt som en æret gjest av både keiser og patriark. Han vendte tilbake til Morava, men uten pavens støtte ble han stående ensom, og virksomheten hadde ikke lenger særlig fremgang.

Methodios døde den 6. april 884, antakelig i Stare Mesto (cz: Staré Město) (Veligrad) ved det senere klosteret Velehrad i Morava i dagens Tsjekkia. Like før sin død anbefalte eller utnevnte Methodios den hellige Gorazd til sin etterfølger. Men gjennom intriger fra den tyske biskop Wiching, erkebiskop av Nitra i dagens Slovakia, utnevnte pave Stefan V (VI) (885-91) Wiching til administrator av erkebispesetet Sirmium i stedet for Gorazd. Wiching avskaffet den slaviske liturgien, og på en synode (?) i 886 ble Gorazd sammen med andre av Methodios' disipler beskyldt for kjetteri og arrestert. Under hard tortur var det noen av disiplene som ga etter, mens de andre ble erklært ekskommunisert av biskop Wiching. Deres bøker ble beslaglagt eller brent. De yngre disiplene (rundt 200) ble solgt som slaver, mens Methodios' viktigste tilhengere ble drevet ut av landet av fyrst Svatopluk og biskop Wiching.

Siden Gorazd tilhørte den lokale føydale eliten, er det ikke sikkert at han ble fordrevet som de andre – han kan ha trukket seg tilbake til en borg i landet. De fire andre av Methodios' viktigste tilhengere, Klemens Slovensky og de hellige Nahum, Sava og Angelar, som alle var prester, søkte tilflukt i Bulgaria, som de hadde «drømt om, tenkt på og håpet å finne fred i». Blant dem var Klemens Slovensky den viktigste for Bulgaria selv. De dro langs Donau og kom høsten 885 til Singidunum, det nåværende Beograd i Serbia. Den bulgarske guvernøren av Beograd sendte de fire til sin herre, den hellige khan Boris I (Bogoris) (852-89; d. 907), for at de skulle fortsette evangeliseringsarbeidet blant bulgarerne.

Boris hadde rundt år 865 akseptert kristendommen fra Konstantinopel, hovedsakelig av politiske årsaker, og tvang den på sine adelsmenn og sitt folk. Khan Boris ønsket en nasjonal kirke uavhengig av begge patriarkatene Konstantinopel og Roma. Da pave Hadrian II (867-72) i 869 hadde utnevnt Methodios til erkebiskop for Morava og Pannonia, hadde han bevisst utvidet hans jurisdiksjon til Bulgarias grenser. Methodios måtte faktisk holde et øye med bulgarerne, for de fleste av dem var fortsatt hedninger. Derfor regnes de hellige brødrene Kyrillos og Methodios som deres to første apostler, selv om ingen av dem faktisk forkynte i Bulgaria.

Da Klemens, Nahum, Sabas og Angelar i 886 kom til Pliska, som var Bulgarias hovedstad mellom 681 og 893, nærmet Boris' regjeringstid seg slutten, men han så i dem en verdifull hjelp for sine egne planer om en uavhengig nasjonal kirke. Etter at khanen hadde gått over til kristendommen i 865, ble de religiøse seremoniene i Bulgaria feiret på gresk av prester sendt fra det bysantinske imperiet. Men Boris fryktet en økt bysantinsk innflytelse og en svekkelse av staten, så han så på innføringen av det gammelslaviske språket som en måte å bevare den politiske uavhengigheten og stabiliteten i Bulgaria.

Vi vet ikke noe mer om Sabas, og Angelar var allerede ødelagt av forfølgelsene i Stor-Morava da han kom til Bulgaria, og han døde kort etter, i 886. Dermed ble det Klemens og Nahum som ble khan Boris' viktigste verktøy i hans kirkelige politikk med å fjerne den greske innflytelsen og skape et bulgarsk presteskap. I dette arbeidet fikk de snart hjelp av yngre disipler av Slaverapostlene, som kom seg til Bulgaria via Venezia og Konstantinopel – den fremste av disse var den senere biskop Konstantin av Preslav – og bysantinsk utdannete lokale krefter, spesielt Johannes Eksarken. Klemens og Nahum kastet ikke bort noe tid, for de var klar over hvor mye de hadde mistet da deres bøker var blitt ødelagt i Morava, så de gikk straks i gang med å skrive og oversette liturgiske bøker fra gresk til gammelslavisk.

Boris ønsket at Klemens og Nahum skulle bli i Pliska, mens de selv ønsket å dra til sitt hjemland Makedonia så fort som mulig. Da Boris skjønte at han ikke kunne holde på begge to, satte han som betingelse at hvis Klemens reiste, måtte Nahum bli værende. Dette var et smertefullt øyeblikk for de to uatskillelige lærerne – noen historikere antar til og med at de kan ha vært brødre – men de hadde ikke noe valg. Et ledd i Boris' plan var å grunnlegge litterære skoler eller akademier, hvor det skulle undervises i kirkeslavisk, og han bestemte nå at det ene akademiet skulle grunnlegges i hovedstaden Pliska og det andre i vestdelen av riket, i regionen Kutmitsjevitsa, i det nåværende sørvestre Makedonia og østre Albania. I 886 grunnla Boris Pliska-akademiet, som var den første litterære skolen i Bulgaria, og den ble satt under Nahums ledelse.

Klemens ble i 886/87 sendt til regionen Kutmitsjevitsa, hvor han skulle utdanne et slavisk-språklig presteskap samt festne kristendommen i den vestlige delen av riket. Boris ga ham tre bygninger i senteret Devol samt tomter for å bygge klostre ved Ohrid og Glavinitsa. Det er usikkert nøyaktig hvor Glavinitsa lå; enten nær den nåværende landsbyen Zglavenica nord for Ohrid eller i det sørlige Albania. Han fikk også en egnet kommandant og administrator ved sin side i Dometa.

Kirken St. Panteleimon

Klemens grunnla et kloster i Plaosnik i selve Ohrid, St. Panteleimon. Klosteret ble bygd over restene av et gammelt kloster fra 300-500-tallet. Man mener at denne tidlige basilikaen var viet til apostelen Paulus, for han forkynte i Lichnid (dagens Ohrid) i det første århundret. Med basis i dette klosteret i Ohrid grunnla Klemens Bulgarias andre litterære skole, Ohrid-akademiet.

Ohrid lå ved Ohridsjøen, som hadde et blått og spesielt transparent vann som hadde gitt innsjøen sitt gamle greske navn Lacus Lychnitis. Byen var i antikken kjent som Lychnidus (Lychnidos), noe den også i perioder ble kalt i middelalderen. Andre eldre greske / illyriske navn var Dyassarites, Lychnis, Lichnid, Ochrida og Achrida. Etter bulgarernes omvendelse fikk byen ny betydning, denne gang under navnet Achrida (Achris). Andre varianter er Ochrid, Okhridha, Okhrida, Akhridha, Ohër (albansk), Ohri (tyrkisk).

Boris abdiserte i 889 og ble munk i et kloster, der han levde i bønn og bot de siste sytten årene av sitt liv. Tronen ble overtatt av hans eldste sønn Vladimir (889-93), som var den eneste av sønnene som var født som hedning. I 892 ledet Vladimir et hedensk opprør fra Pliska, noe som førte til at Boris forlot sitt kloster, slo ned opprøret og avsatte Vladimir og fikk ham blindet. Den eneste kilden som forteller om denne hendelsen, er den nesten samtidige latinske krøniken av Regino av Prüm.

Boris installerte sin tredje sønn, khan Simeon den Store (893-927), ved makten. Noe av det første den nye herskeren gjorde, var å flytte hovedstaden til Preslav (nå kjent som Veliki Preslav – «Stor-Preslav»), en befestet by i nærheten av Pliska, trolig på grunn av den vedvarende sterke hedenske innflytelsen i Pliska. Den litterære skolen ble også flyttet til Preslav, og kalles etter 893 Preslav-akademiet.

St. Kliment Ohridski, glassmaleri i rektoratet i Universitetet i Sofia

Etter kroningen av khan Simeon den Store i 893 innkalte han Klemens til den nye hovedstaden Preslav. Simeon var en av de mest velutdannede menn på den tid og han sammenkalte straks en kirke- og riksdag i Preslav, hvor Klemens trolig også var til stede. Simeon videreførte Boris' politikk med å bytte ut gresk som kirke- og embetsspråk med det slavo-bulgarske eller gammelslaviske (kirkeslaviske) språket, og det var ventet at Klemens ville få stillingen som fyrstens rådgiver og assistent. Men dette skjedde ikke, og det skyldes en strid om hvordan det nye skriftspråket skulle skrives.

Det var Kyrillos som skapte det alfabetet som nå kalles det glagolittiske og var basert på det greske, men med spesielle tegn for spesifikt slaviske lyder. Det såkalte kyrilliske alfabet, som går ut fra det glagolittiske og er «klarere» enn det, kan ha blitt utarbeidet av Kyrillos selv, men det ble også kanskje skapt av hans disipler i Bulgaria, og da var det tidligere mange som ga Klemens æren for det, noe som imidlertid trolig skyldes en feiltolkning av hans tidligste biografi. Det er mest trolig at alfabetet ble utviklet under sterk bysantinsk innflytelse ved Preslav-akademiet på begynnelsen av 900-tallet.

For Klemens var uenig i innføringen av det nye «helleniserte» alfabetet, noe som førte til at Klemens og khan Simeon havnet på hver sin side i synet på statens kulturpolitikk. Riktignok ble Klemens utnevnt til biskop og bispeviet like etter, den første slaver som ble viet til biskop, eller som hans biograf Theofylakt av Ohrid sider det, «den første biskop av det bulgarske språk». Men det at han var falt i unåde og at khanen ville markere en viss distanse, vises av det faktum at han ble biskop i en utkant av riket.

Simeon ga ham det doble bispesetet Drembica (Devritsa, Dremvitsa, Drembitza) og Belitsa (Velitsa, Velika, Belika, Belica). Dette doble bispesetet ser ut til å ha blitt opprettet spesielt for Klemens og lå også i Kutmitsjevitsa, trolig i det sentrale Makedonia, mellom elvene Vardar og Bregalnitsa, nær Prilep sør i dagens Makedonia. En hypotese har vært at det med Velitsa her menes Velikaja i Morava og at Klemens kan ha vært biskop av det moraviske Velikaja. Paul Gautier mener at det korrekte navnet på Klemens' bispesete er Dragvista, etter en region med samme navn i det søndre Makedonia, i området sør for Ohrid og mellom Thessaloniki og Adriaterhavet. Hans store eparki (bispedømme) skal ved siden av Ohrid, Devol og Glavinitsa også ha omfattet byene Kichevo, Prilep, Bitola, Prespa, Meglen, Voden, Kostur, Janina og andre. Klemens aksepterte utnevnelsen på betingelse av at Nahum ble utnevnt til å etterfølge ham som leder for akademiet i Devol, som senere ble flyttet til Ohrid. Dette akademiet kalles også «Den glagolittiske litteraturskolen» i Ohrid.

Klemens' hovedarbeid var undervisning av presteskap og legfolk og å døpe barn, men etter sin bispevielse var en av hans viktigste oppgaver også å prestevie bulgarske prester. Han fortsatte også sitt litterære arbeid og skrev prekener og katekeser. Han var en av de mest produktive og betydelige forfatterne på gammelbulgarsk (den bulgarske versjonen av gammelslavisk). Teksten til flere prekener på slavisk som er tilskrevet ham, er bevart – 63 oppbyggelige og 26 lovprisende. De er tydelig ment for nyomvendte og forklarer de viktigste festene i det liturgiske år, men det er uklart hvor mange av dem som er hans og hvor mange som er hans oversettelser fra gresk. I dag regner man med at i alle fall tretti av disse med sikkerhet er skrevet av ham.

Han tilskrives også en utførlig biografi om Kyrillos (Vita Constantini) og en såkalt pannonisk hagiografi om Kyrillos og Methodios. Han oversatte også en samling kirkelige sanger av den hellige Josef Hymneskriveren (ca816-886) (Hymnografen) som ble sunget mellom påske og pinse, den såkalte «Blomster-triodion» eller Pentekostarion. Man mener at han også er forfatteren til biografien og liturgien for den hellige pave Klemens I (88-97) samt den eldste liturgien viet til Kyrillos og Methodios.

Med den erfaringen Nahum hadde fått med å undervise i Morava og Bulgaria, var han fullt ut i stand til å erstatte Klemens. Som et resultat av deres arbeid passerte 3.500 elever gjennom dette første slaviske universitetet i Devol. De fleste av disse studentene synes å ha blitt lektorer, sangere, diakoner eller prester. Fagkretsen var svært vid: sang, slavisk talekunst, oversettelse av bøker fra gresk til slavisk, jus, historie og kirkehistorie, naturfag, filosofi, medisin og andre fag.

Men Nahums helse begynte å svikte, så han ledet ikke Klemens' universitet mer enn noen få år. Han ønsket å tilbringe sine siste år i fred og ro, så med hjelp fra Klemens begynte han i 895 byggingen av et kloster under fjellet Galitsitsa ved utløpet av elven Crn Drim tre mil fra Ohrid, i sørenden av den maleriske Ohridsjøen, som i dag ligger i republikken Makedonia på grensen til Albania. Klosteret ble viet til de hellige erkeenglene Mikael og Gabriel, men fikk senere navnet St. Nahum av Ohrid. Klosteret ligger i dag i en liten by som har navn etter ham, Sveti Naum, og inneholder i dag et hotell. Den 20. juni hvert år feires Nahum stort i Sveti Naum, og mange syke erfarer å bli helbredet. I 1926 ga muslimen Jemail Zizo fra Resna en klokke til klosteret, fordi Nahum hadde helbredet hans bror, som lå på dødsleiet.

Selv grunnla Klemens klosteret og kirken St. Panteleimon i Plaosnik i sin favorittby Ohrid på den andre siden av Ohridsjøen. Ifølge verket som er kjent som «Nahums andre biografi», fullførte Nahum sitt kloster i 905, og det ble vigslet av Klemens. Kort etter avla Nahum klosterløfter og trakk seg tilbake til sitt kloster, hvor han tilbrakte resten av livet i bønn. Deretter flyttet Klemens akademiet fra Devol til Ohrid, og under hans direkte ledelse fortsatte det å ekspandere.

Klemens viet seg også til mer perifere sysler som å lære lokalbefolkningen å dyrke sine frukthager. Klemens besøkte så ofte han kunne sitt kloster i Ohrid, og han regnes som grunnlegger av bispesetet Ohrid, det senere så viktige primatsetet, og han kalles også «av Ohrid» (Ohridski), selv om dette setet ble det viktigste først i 971. Erkebispedømmet Ohrid ble oppløst i 1767 av sultan Mustafa III og gjenopprettet i 1958 av den makedonske ortodokse kirke samlet i Ohrid. I juli 1967, i Klemens' by Ohrid, proklamerte den hellige synode den makedonske ortodokse kirke for autokefal, det vil si selvstendig.

Da Nahum, Klemens' etterfølger i Ohrid, døde den 23. desember 910, rundt åtti år gammel, var dette et smertelig tap for Klemens. Han feiret begravelsen for sin venn, men han følte også at hans krefter var i ferd med å svinne og han syntes ikke lenger han var i stand til å oppfylle sine plikter i katedralen. Han ba da khan Simeon om å utnevne en etterfølger slik at han kunne trekke seg tilbake til sitt kloster i Ohrid, men av pietetsgrunner ville ikke Simeon tillate dette, og han ba Klemens om ikke å svikte sin katedral. Klemens gikk da med på å fortsette sin bispegjerning.

Klemens grav i St Panteleimon

Før sin død trakk han seg tilbake til sitt kloster i Ohrid, hvor han snart ble alvorlig syk. Han delte de eiendommene han hadde fått, mellom bispedømmet og sitt kloster. Klemens Slovensky døde den 17. juli 916 i Ohrid, og hans legeme ble lagt i en kiste han hadde laget med sine egne hender. Han ble gravlagt på et sted han selv hadde valgt ut i kirken i klosteret St. Panteleimon i Ohrid.

Gjennom århundrene ble kirken St. Panteleimon flere ganger utvidet og rehabilitert, og under det osmanske herredømmet på 1400-tallet ble den til og med forvandlet til en moské. Da dette skjedde, ble Klemens' relikvier flyttet til kirken Sv. Bogorodica Perivlepta i Ohrid, eller «Den hellige Guds Mor Peribleptos», «den som ser fra det høye», som deretter også fikk navnet St. Klemens.

I 2002 ble kirken «St Panteleimon og St Kliment Ohridski» rekonstruert på fundamentene av den gamle kirken i Plaosnik (gamlebyen i Ohrid), og etter 530 år ble Klemens' relikvier flyttet tilbake til sin gamle helligdom. Den nye kirken ble konsekrert den 11. august 2002. Høsten 1999 hadde arkeologen Vlado Malenko startet de siste utgravningene i Plaosnik i Ohrid etter at restene av Imaret-moskéen var blitt fjernet. Målet var å gjøre det mulig å rekonstruere Klemens' kirke. Hjørnene av sultan Mehmeds moské er bevart i kirken etter en avtale med den tyrkiske regjeringen. Rester av fresker som ble funnet under utgravningene, vises i den nye kirken. Det er ennå ikke avgjort om det også skal males nye fresker.

Som Slaverapostlenes betydeligste elev, Bulgarias første slaviske hierark og en av de mest fruktbare og mest oversatte tidligslaviske forfatterne, overskygger Klemens alle sine sammenlignbare samtidige. Selv om han unngikk motsetningene med Konstantinopel i spørsmålet om en bulgarsk autokefali, bidro han avgjørende gjennom sin misjons-, undervisnings- og kirkeorganisatoriske virksomhet til å skape en selvstendig, slavisk-språklig kirke i Bulgaria. Dermed ble han også et eksempel i kristningsprosessen av de andre øst-kirkelige slaverne (serberne og østslaverne).

Minnet om den apostoliske aktiviteten til Klemens og Nahum er fortsatt levende i området rundt Ohrid. Kirker, klostre og andre materielle minner, i tillegg til fortellinger og legender, er klare bevis på deres verk. Selv i dag er Klemens og Nahum blant de mest populære døpenavnene blant den innfødte befolkningen.

Det finnes en gresk versjon fra slutten av 1000-tallet av en slavisk biografi om Klemens skrevet kort etter hans død av en disippel. Den viktigste skriftlige kilden til Klemens' liv er hans hagiografi skrevet av erkebiskop Theofylakt av Ohrid, skrevet på slutten av 1000-tallet, og prologen av Demetrius Chomatianus, en erkebiskop av Ohrid på 1200-tallet. Begge er skrevet på kirkelig gresk.

Tidspunktet for hans helligkåring er usikkert, men den må senest ha skjedd da rikshovedstaden ble flyttet til Ohrid av tsar Samuil (997-1014). Klemens' relikvier er på grunn av mange translasjoner spredt omkring til Ohrid i Makedonia, Veria (Beroea) i Nord-Hellas og Sofia i Bulgaria. I kirken «De syv helgener» i Sofia er deler av Klemens' hånd bevart som en uvurderlig relikvie.

Som Klemens' Dies natalis («himmelske fødselsdag») regnes hans begravelsesdag 27. juli (etter den julianske kalenderen 9. august), sjeldnere 17. juli (juliansk 30. juli), muligens på grunn av en feilaktig kyrillisk gjengivelse av glagolittiske kilder. Hans fest finnes første gang i kalendernotisene i Codex Assemanianus fra 1000-tallet og faller sammen med minnedagen for stormartyren Pantaleon (Panteleimon) den 27. juli. Derfor legger den bulgarske kirken også hovedfeiringen av Klemens til den 25. november (juliansk 8. desember), i tilknytning til festen for hans navnepatron, pave Klemens, som grekerne feirer den 22. november (juliansk 5. desember).

Klemens og hans ledsagere Gorazd, Nahum, Sava og Angelar æres i Bulgaria sammen med Kyrillos og Methodios som landets apostler. Deres felles minnedag er 27. juli, som kalles «Dagen for de syv helgener», Sveti Sedmotsjislenitsi. Deres tidligere felles minnedag i vest var 17. juli, men nå minnes de også her den 27. juli. mens 22. november og 25. november også feires på ulike steder. De katolske slaverne har siden 1960 minnet Klemens sammen med Nahum den 27. juli og blant De syv helgener (hagioi Heptarithmoi) den 17. juli.

Det første moderne bulgarske universitetet i Sofia ble oppkalt etter Klemens da det ble grunnlagt i 1888. Det makedonske nasjonal- og universitetsbiblioteket, som ble grunnlagt den 23. november 1944, bærer navnet «St. Klemens av Ohrid». Universitetet i Bitola i republikken Makedonia, som ble etablert i 1979, er også oppkalt etter Klemens. Den bulgarske vitenskapsbasen St. Kliment Ohridski på Livingston Island i The South Shetland Islands i Antarktis har sitt navn etter Klemens av Ohrid.