De salige Luchesius og Buonadonna av Poggibonsi (~1181-1260)

Minnedag: 28. april

Memmo di Filippuccio (ca 1250-ca 1325): San Lucchese (1300-t), Convento di San Lucchese i PoggibonsiLuchesius skytshelgen for Poggibonsi

Den salige Luchesius Modestini (it: Luchesio, Lucchesio, Lucchese, Lucesio, Lucio; lat: Luchesius, Lucius, Lucensis) ble født i 1180 eller i 1181/82 i Gaggiano, en liten landsby i provinsen Siena i regionen Toscana i Midt-Italia på veien fra Poggibonsi til Castellina i Chianti. nå en del av Poggibonsi. I ung alder prøvde han en karriere som soldat, og i spissen for en gruppe fra partiet guelferne som støttet paven mot ghibellinerne, som støttet keiseren, var han engasjert i kampene som herjet i Toscana, inntil han etter et nederlag ble tvunget til å flykte og søke tilflukt andre steder.

Han flyttet til den lille byen Poggibonsi (som da het Poggiobonizio), hvor det var en slags middelaldersk økonomisk «boom». Han forlot sin militære karriere og endte opp med å gifte seg med den fornemme Bona, datter av Bencivenni de’Segni, ofte kalt Buonadonna Segni (Bonadonna), og startet en blomstrende virksomhet med å handle med korn og veksle penger for pilegrimene som kom til Roma langs Via Francigena. Ifølge tradisjonen ble Luchesius på kort tid en av de rikeste og mektigste kjøpmennene i Toscana – trolig skyldtes mye av hans formue hustruen. Hans biografer hevder at han enda mer enn de fleste kjøpmenn var så fullstendig og utelukkende opptatt av materiell suksess at han generelt ble regnet for å være en grådig mann. Hans hustru Buonadonna ble sagt å ha en lignende tilbøyelighet.

På et tidspunkt opplevde Luchesius en omvendelse, noen sier at det var etter å ha hørt en preken av Frans av Assisi i San Gimignano i oktober 1212, og han forsto hvor idiotisk det er å bare strebe etter jordisk gods. Han begynte å praktisere barmhjertig arbeid og å utføre sine religiøse forpliktelser med trofasthet. Etter at Luchesius hadde ikledd seg den grå tunikaen eller antrekket til en botgjører, gjorde han raskt fremskritt mot perfekt hellighet. Han praktiserte streng askese og fastet ofte på brød og vann og sov rett på det harde gulvet, og i sitt arbeid bar han Gud konstant i sitt hjerte.

Når hans hustru sluttet seg til ham i å følge et liv inspirert av deres tro, hadde Luchesius og Buonadonna valget å bli separert og tre inn i hvert sitt kloster. Dette var en gammel og respektabel måte for ektemenn og hustruer å utvikle sine åndelige aspirasjoner, ofte praktisert av gifte par som følte en dyp lengsel etter å følge Gud. Men det er klart at Luchesius og Buonadonna valgte å forbli et gift ektepar. Med dette gjenopplivet de en vei til hellighet for gifte par.

Siden de ikke hadde ansvaret for omsorgen for andre enn seg selv, og Luchesius fryktet at han ved å drive sin forretning kunne falle tilbake til grådighet igjen, ga han opp sin forretning fullstendig. Han og hans hustru delte ut alt de eide blant de fattige og beholdt bare så mye land som var tilstrekkelig for deres livsopphold. Luchesius dyrket denne jorden med sine egne hender og ga bort til de sultende det som var mer enn til deres behov.

Rundt denne tiden kom den hellige Frans av Assisi (1182-1226) til Toscana. Etter hans preken om bot var det mange som ønsket å forlate alt og følge hans levemåte. Men Frans formante dem rolig til å holde ut i sine kall, for han hadde i tankene snart å gi dem en veiledning om hvordan de kunne tjene Gud perfekt selv ved å leve i verden, uten å tre inn i et religiøst liv.

I Poggibonsi besøkte Frans Luchesius, som han hadde blitt kjent med gjennom tidligere forretningstransaksjoner, da som sønn av sin kollega Pietro di Bernardone, ullkjøpmann i Assisi. Frans gledet seg stort over å finne denne grådige mannen så forandret, og Luchesius, som allerede hadde hørt om Frans’ velsignede aktiviteter, ba ham om spesielle instruksjoner for seg selv og sin hustru, slik at de kunne leve et liv i verden som ville være behagelig for Gud. Da forklarte Frans for dem sine planer om å etablere en orden for legfolk, og Luchesius og Buonadonna ba om straks å bli opptatt i den. Dermed ble de ifølge tradisjonen de første medlemmene av Den fransiskanske tredjeordenen, som opprinnelig var kjent som Botsbrødre og -søstre, men den fikk senere navnet fransiskanertertiarer (Tertius Ordo Franciscanus – TOF eller Tertius Ordo Secularis Franciscalis – TOSF). I 1976 ble navnet endret til «Den sekulære fransiskanerordenen» (Ordo Franciscanus Saecularis – OFS), og ordenen er approbert og anerkjent av Den hellige stol under dette offisielle navnet.

Filippino Lippi (ca 1457-1504): St. Frans i herlighet (ca 1504), Kress Collection i Memphis Brooks Museum of Art i Memphis i Tennessee i USADersom Luchesius og Buonadonna virkelig var de første tertiarene (medlemmer av en tredjeorden), må de ha blitt det ikke lenge etter at Frans grunnla sin Førsteorden i 1209 (i tradisjonell katolsk språkbruk er en Førsteorden for munker, Andreorden for nonner og Tredjeorden for legfolk av begge kjønn). Den første enkle leveregelen som Frans ga til de første tertiarene på den tiden, ble avløst i 1221 av en som kardinal Ugolino skrev i juridiske ordelag. I samme år godkjente pave Honorius III (1216-27) denne regelen muntlig. Av den grunn angis ofte 1221 som grunnleggingsår for fransiskanernes tredjeorden.

Tradisjonen som sier at de to var de tidligste fransiskanertertiarene, er ikke sikker, men den synes å bli bekreftet i en altertavle av Filippino Lippi fra fransiskanerkirken San Salvatore i Firenze, som endte opp i National Gallery i Washington og derfra til et museum i Memphis i Tennessee, hvor vi rundt Frans av Assisi kan se de hellige tertiarene Ludvig IX av Frankrike (1214-70) og Elisabeth av Ungarn (1207-31) samt Luchesius og hans hustru Buonadonna.

Frans hadde installert noen brødre i eneboerklosteret Santa Maria i Camaldo og kommunen ga ham dette stedet. Etter helgenens død ble det utvidet og designet av broder Elias og viet til Frans. Dit kom Luchesius for å be sammen med sin hustru, og mange ganger i kontemplasjon svevde kroppen hans i luften. I 1227 solgte de også hjemmet som hørte til hustruens medgift og ga utbyttet til sykehuset San Giovanni, og paret hadde nå bare et losji i nærheten av den lille åkeren som Luchesius dyrket med sine egne hender og delte ut overskuddsproduktene som mat til fattige. En gang spurte en prest som gikk forbi, om å få litt løk og Luchesius ga ham så mye at han hadde svært lite igjen. Da presten gjorde ham oppmerksom på dette, spurte Luchesius ham om å velsigne det som var igjen, og neste dag hadde den miserable lille haugen blitt mangedoblet.

Ifølge legenden kjente Luchesius’ sjenerøsitet overfor de fattige ingen grenser, slik at det en dag ikke var igjen så mye som et brød til hans eget hushold. Da enda en fattig mann kom, ba han sin hustru å se om det ikke var noe de kunne finne til ham. Dette ergret henne og hun skjelte ham alvorlig ut og sa at hans botsøvelser måtte ha gjort ham gal, han ville fortsette å gi bort så lenge at de selv kom til å sulte. Luchesius spurte henne vennlig om å være så snill og se i spiskammeret, for han stolte på at Kristus, som hadde mangfoldiggjort noen få brød til nytte for tusener, ville sørge for dem. Hun gjorde det han ba om, og hun fant at hele spiskammeret var fullt av det beste slags brød. Slik klarte han å vinne sin hustru over til et lignende syn på livet. Fra da av hjalp Buonadonna sin mann i å gjøre det gode og utføre botshandlinger.

Da en pest herjet i Poggibonsi og området rundt, dro Luchesius ut med sitt fullastede esel for å bringe nødvendigheter til de syke. Da han ikke hadde nok til alle, tigde han om mer fra andre på vegne av de rammede. En gang da Luchesius var på vei til Maremma med et esel lastet med forsyninger for malariapasienter, bestemte noen unge menn seg for å rane ham etter å ha sett ham på avstand. Da han kom foran dem, viste det seg at han visste om deres prosjekt, men han sa at det han bar, var til de fattige og at Herren ville ikke tillate at andre fikk ta det.

En gang bar han en syk krøpling som han hadde funnet på veien, til sitt hjem på sine skuldre. En frivol ung mann møtte ham og spurte spottende: «Hvilken stakkars djevel er det du bærer der på ryggen?» Luchesius svarte rolig. «Jeg bærer min Herre Jesus Kristus». Straks ble den unge mannens ansikt forvrengt, han ropte ut i angst og så ble han stum. Angrende kastet han seg på knærne foran Luchesius, som ga ham talens bruk tilbake gjennom å gjøre Korsets tegn.

Da Luchesius lå svært syk og det ikke var noe håp om at han ville komme seg igjen, sa hans hustru til ham: «Bønnfall Gud, som ga oss til hverandre som ledsagere i livet, om å tillate oss også å dø sammen». Luchesius ba som hun hadde spurt ham om, og Buonadonna ble syk med en feber som hun døde av noen timer før sin mann, etter fromt å ha mottatt de hellige sakramenter. Luchesius døde den 28. april 1260 i Poggibonsi. Ved hans grav i Poggibonsi hevdes det at det har skjedd mange mirakler. Den basilikaen som paret selv hadde bidratt til å bygge ved hjelp av sin siste kapital, ble først viet til Frans av Assisi, men deretter viet til Luchesius (San Lucchese) umiddelbart etter hans død.

Da likene av de to hellige ektefeller var satt ut i kirken dekket av blomster, bøyde en i mengden seg over dem for å kysse Luchesius’ føtter da han i hemmelighet kuttet av en finger med en kniv, og umiddelbart rant det rødt blod fra liket. P. Hildebrands bror Tebaldo var plaget av en svulst i magen, men ved å røre Luchesius’ foldete hender, ble han helbredet.

En svært fattig mann med en mengde barn, som Luchesius hadde beskyttet i livet, var nå havnet i fengsel. Han ba til helgenen som hadde hjulpet hans barn, og umiddelbart fant lenkene av hans ben og han fant seg selv ute av fengselet uten at noen hadde åpnet døren. Han gikk femti kilometer i løpet av noen timer og kom mirakuløst hjem før hustruen og barna hadde våknet.

Noen mødre så gjennom Luchesius’ forbønn sine barn komme tilbake til livet, en blind mann som kom for å knele ved hans grav, fikk synet tilbake, og en kvinne fikk det samme lys i sin sjel som i øynene, så hun kjente sine synder og ble omvendt. Et barn falt ned på bunnen av en brønn, og de forskremte tilskuerne påkalte Luchesius: umiddelbart etter fikk de se barnet sitte på vannet støttet av helgenens usynlige hender. En ungdom som hadde en skade i foten, gikk til Luchesius’ grav i brødrenes kirke, og der følte han som om en skrustikke tok fatt i foten og skaden forsvant. I Recanati hadde det blitt vedtatt en lov som sa at den som var skyldig i mord, måtte bindes til sitt offer og bli begravd sammen med vedkommende. Men to brødre kom til liv under bakken, gjennom forbønn fra Luchesius av Poggibonsi.

Da Fra Bartolomeo de’Tolomei i 1319 returnerte fra kapittelet i Marseille, befant han seg i et fartøy som var i ferd med å brytes ned, men da han anbefalte seg til Luchesius forbønn, stanset umiddelbart vindens raseri og det opphørte havet roet seg.

I den perioden hvor det var vanlig med tyveri av relikvier, synes det som om tyskerne prøvde å stikke av med Buonadonnas legeme, men brødrene hadde tid til å skjære av armen og venstre hånd. Av frykt ble Luchesius’ hode separert fra kroppen og satt i en monter. Da den salige pave Gregor X (1271-76) i 1274 dro til konsilet i Lyon, stanset han i Poggibonsi og utførte brannprøven ved å kaste Luchesius’ hode i flammene i et stort fat. Men hodet hoppet ut av fatet og ble liggende på pavens knær. Etter dette miraklet skal Luchesius’ kult ha blitt godkjent. Under reparasjon av gulvet i koret i 1581 ble Luchesius’ knokler funnet, og da ble legemet satt sammen igjen og plassert i et skrin på alteret. Hvert år holdes det den 28. april en religiøs og folkefest i Poggibonsi, og byen blir velsignet fra oven med levningene av skytshelgenen og hans hustru i en prosesjon .

Flere kilder hevder at Luchesius’ kult som salig «fra uminnelige tider» ble stadfestet av pave Pius VI (1775-99), men dette nevnes ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum (1999), en oversikt over alle salig- og helligkåringer mellom 1588 og 1999.

Kilder: santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, franciscan-sfo.org, santitoscani.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 23. juli 1999

av Per Einar Odden publisert 19.09.2013, sist endret 28.12.2015 - 12:06