Den hellige Moses av Khoren (~410-~497)

Skytshelgen for Armenia

Den hellige Moses (arm: Movses) ble ifølge armensk tradisjon født mellom 410 og 415 i «Khoren» (Choren, Chorni) i provinsen Darou, men dette er et ukjent stedsnavn, som noen ganger identifiseres som Khorea i provinsen Syunik, eller som Khoronk i provinsen Taron, nå provinsen Muş i Tyrkia. Han kalles Moses av Khoren, av Chorene, Moses Chorenensis eller Movses Khorenatsi, også skrevet Movsēs Xorenac’i og Movses Khorenats’i.

Moses’ biografiske detaljer gjengis helt på slutten av hans mest kjente verk, «Armenias historie», men ytterligere informasjon som gis av senere middelalderske armenske historikere, har gitt moderne forskere mulighet til å sette sammen ytterligere informasjon om ham. Man mente at Moses ble født i landsbyen Khorni (Khoron eller Khoronk) i den armenske provinsen Taron eller Turuberan en gang i 410. Men noen forskere hevder at hvis han ble født der, ville han ha vært kjent som Movses av Khorneh eller Khoron. De flytter i stedet for hans fødsel fra Taron til den armenske provinsen Syunik, i landsbyen Khorena i regionen Harband.

Han fikk sin utdannelse i Syunik og ble senere sendt for å studere med hjelp av den hellige Mesrop Mashtots, skaperen av det armenske alfabetet, og den hellige katolikos Isak (Sahak Partev). Mesrop og Isak hadde betydelige vanskeligheter i oversettelsen av Bibelen fra gresk til armensk, så de følte behov for å sende Moses og flere av deres andre studenter til Alexandria i Egypt, som på den tiden var senteret for utdannelse og lærdom, slik at de selv kunne lære de greske og syriske språkene i tillegg til grammatikk, talekunst, teologi og filosofi. En av de andre studentene var den hellige Eliseus Vardapet (arm: Yeghishe).

Studentene forlot Armenia i 434 (en gang mellom 432 og 435). Først dro de til Edessa, hvor de studerte ved de lokale bibliotekene. Deretter flyttet de til Jerusalem og Alexandria. Etter å ha studert i Alexandria i fem eller seks år, vendte Moses og hans klassekamerater i 441 tilbake til Armenia, bare for å finne at både Mesrop og Isak var døde. Moses uttrykte sin sorg i en klagesang på slutten av hans historie om Armenia.

For å komplisere deres problemer ytterligere, var atmosfæren i det persiske Armenia som Moses og de andre studentene hadde kommet tilbake til, ekstremt fiendtlig, og de ble sett på med forakt av den innfødte befolkningen. Mens senere armenske historikere la skylden for dette på en ignorant befolkning, var også persisk ideologi og politikk å laste, siden dens herskere «ikke kunne tolerere høyt utdannete lærde rett fra greske sentre for lærdom». På grunn av denne atmosfæren og forfølgelsen fra perserne gikk Moses i dekning i en landsby nær Vagharshapat og levde i relativ avsondrethet i flere tiår.

Den armenske katolikos Gyut (461-71) møtte en dag Moses mens han reiste gjennom området, og uvitende om hans sanne identitet inviterte han ham til middag med flere av sine studenter. Moses var taus i begynnelsen, men etter at Gyuts studenter oppmuntret ham til å snakke, holdt Moses en praktfull tale ved middagsbordet. En av katolikos Gyuts studenter var i stand til å identifisere Moses som en person Gyut hadde lett etter, og det ble snart klart at Gyut var en av Moses’ tidligere klassekamerater og venner. Gyut omfavnet Movses, og ettersom han var en kalkedonsk kristen eller i det minste tolerant overfor dem (siden Moses også var kalkedonianer), brakte han sin venn tilbake fra tilbaketrukkethet og utnevnte ham til biskop i Bagrevan.

Mens han tjente som biskop, ble Moses oppsøkt av fyrst Isak Sahak Bagratuni, som skulle falle i 482 i slaget ved Akesga mot den persiske hæren. Han hadde hørt om Moses’ ry og ba ham om å skrive en historie om armenerne, spesielt biografiene om armenske konger og opprinnelsen til de armenske nakharar-familiene (høyere adel). Moses gikk med på dette, og han fullførte sin bok Patmutyun Hayots, eller Historien om Armenia, en gang i 482. Dette verket er en første historisk fortegnelse som dekket hele Armenias historie fra en svært gammel periode helt til utgivelsestidspunktet. Hans historie tjente som lærebok for studiet av armensk historie helt frem til 1700-tallet. Moses’ historie gir også en rik beskrivelse av de muntlige tradisjonene som var populære blant armenerne på den tiden, slik som den romantiske historien om Artashes og Satenik og fødselen til guden Vahagn. Originalmanuskriptet til Moses’ Historien om Armenia eksisterer ikke, så det eldste bevarte manuskriptet til verket kommer fra 1300-tallet og er basert på en revidert versjon fra 600- eller 700-tallet. En historiker ved navn Moses var ukjent i armensk litteratur før 900-tallet. Moses levde i flere år til, og han døde en gang sent på 490-tallet i Armenia.

Khorenatsi regnes som «den armenske historiens far» (patmahayr) og kalles noen ganger for «en armensk Herodot». Hans Historie om Armenia hadde en enorm innflytelse på armensk historiografi. Den ble brukt og sitert omfattende av senere middelalderske armenske forfattere. I tillegg til dette verket var han også en poet eller hymneforfatter og en grammatiker. Han anerkjennes av den armenske apostoliske kirke som en av De hellige oversettere.

Den armenske kirken feirer festen for «De hellige oversettere» på andre lørdag i oktober, i år den 12. oktober 2013 (varierer mellom 8. og 13. oktober). Foruten Mesrop og Isak og deres disipler minnes også andre oversettere som fortsatte arbeidet, nemlig de hellige Eliseus (Yeghishe) (410-75), poeten Moses av Khoren og filosofen David Anhaght (500-t), samt to som senere fortsatte deres hellige arbeid og misjon, nemlig de hellige Gregor av Narek (951-1003) og katolikos Nerses IV den nådige av Kla (1102-73). Gjennom feiringen av denne festen gir Den armensk-apostoliske kirken sin respektfulle hyllest til deres strålende minne. Kirker viet til De hellige oversettere er etablert i Armenia og i ulike kommuniteter i diasporaen i USA, Iran og andre steder.

Kilder: en.wikipedia.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 13. september 2013