Den hellige Nikolas Pieck (1534-1572)

Minnedag: 9. juli

nullEn av De nitten Gorkum-martyrene, nr 1 på listen

Den hellige Nikolas Pieck (Nikolaus; nl: Nicolaas, Claes; lat: Nicolaus) (Pick, Pik, Pichius, Pickius, Picchius) ble født den 23. august 1534 i Gorkum (nå Gorinchem) i provinsen Zuid-Holland i Nederland. Han kom fra en velstående familie og var sønn av Jan Aertse Pieck og Hendrikje Calff (Henrica Calvia). Foreldre var sterkt katolske, spesielt faren, som var en militant katolikk som hadde sørget for at sognepresten i den store kirken i Gorkum, som var anklaget for kjetteri, ble fjernet og erstattet av den angivelig pålitelige Leonard av Veghel. Nikolas gikk på skole hos «Brødrene av felles liv» (Broeders van het Gemene Leven) i 's-Hertogenbosch (fr: Bois-le-Duc). Der trådte han inn i fransiskanerordenens sidegren Observantene (Ordo Fratrum Minorum Observantiae – OFMObs), som nå er del av fransiskanernes hovedgren (OFM). Han studerte filosofi og teologi ved ordenens eget kollegium i Leuven/Louvain (Löwen) under den berømte salige fransiskanske professoren Adam Sasbout (ca 1516-53). I Leuven ble Nikolas presteviet rundt 1558.

Han gjorde misjonsarbeid blant kalvinistene til sin livsoppgave, og han arbeidet som predikant i Leuven, Brussel og Antwerpen før han i 1568 ble kalt til klosteret i Arkelstraat i hjembyen Gorkum som guardian (fransiskanernes prior), bare 34 år gammel. Han ble beskrevet som en blek, tynn mann, som levde et eksemplarisk klosterliv, med mye forkynnelse og høring av skriftemål. Han var voldsomt nidkjær når det gjaldt hellig fattigdom og botsøvelser, men likevel klarte han med sin konstante munterhet å gjøre fromhet og selv bot tiltalende. Han er kjent for alltid å ha gjentatt: «Vi må alltid tjene Gud med munterhet».

I 1572 hadde Luther og Calvin allerede fravristet Kirken en stor del av Europa. Den ikonoklastiske (billedødeleggende) stormen hadde feid gjennom Nederlandene og ble fulgt av en kamp mellom lutheranismen og kalvinismen, som ble vunnet av sistnevnte. I 1571 hadde kalvinistene holdt sin første synode i Embden. Reformasjonen fikk fotfeste i Nederland i opposisjon til katolisismen til de spanske fyrstene i landet, ikke primært av religiøse, men snarere av politiske grunner. Dette var i de tidlige årene av den lange kampen for nederlandsk uavhengighet fra Spania.

Anti-spanske og kalvinistiske soldater slo seg sammen i lovløse røverhærer, og uten betaling og illusjoner samlet de seg i havnebyene og lette etter noe å plyndre. De anti-spanske styrkene ble kalt Watergeuzen, «sjøtiggere», eller Gueux, «lasaroner». Denne ekstremistiske gruppen av nederlandske kalvinister hadde fortsatt en krig mot Spania for uavhengighet etter å ha drevet med piratvirksomhet. Den 1. april 1572 erobret de byen Brielle (nå Den Briel) ved utløpet av elven Maas og senere Vlissingen og andre steder. I juni tok de Dordrecht sør for Rotterdam og deretter beleiret de den nærliggende byen Gorkum med tretten båter og 150 menn.

nullDe katolske lederne frykte det verste av sjøtiggerne, så de trakk seg tilbake til borgen i Gorkum. Guardian Pieck kalte sammen sine brødre. Han visste at de fleste sto sterk i troen som eiketrær, men det var noen få uføre som skulle gis mulighet til å redde seg selv fra livsfare og samtidig opprettholde troen og løftene. Derfor dro han i spissen for sin kommunitet til borgen i Gorkum, hvor de tidligere hadde brakt kirkesølvet og klosterets bibliotek. Han selv ville ha foretrukket å bli værende, men han hadde ansvaret for deres frelse. Hvor mye det enn kostet ham, måtte han bo hos brødrene for å styrke dem og forberede dem på å gå dit det var nødvendig. Sekulærprestene valgte også å søke tilflukt i borgen.

Den 26. juni falt Gorkum etter noen dagers beleiring. Byporten ble åpnet og sjøtiggerne marsjerte til byens rådhus. De lovte at alle skulle berge livet og få fritt leide, inkludert presteskapet, dersom de ga opp kampen. Byens forsvarere overga seg til sjøtiggerne på denne betingelsen, men straks heretikerne hadde full kontroll over byen, hadde de glemt sine løfter om prestene. På grunn av byens seige motstand bestemte erobrerne seg for å gjøre gjengjeld, så de bestemte seg for å arrestere byens prester, som hadde ledet motstanden mot beleiringen, og hevne seg på dem for sine egne klagemål mot den spanske kronen.

Pater Pieck hadde ofte gitt uttrykk for et oppriktig ønske om å bli martyr, men betraktet seg selv som uverdig for en slik ære. I borgen ble de geistlige arrestert og satt i borgens underjordiske fangehull, hvor de femten martyrene satt fengslet der mellom 26. juni og 6. juli 1572. Noen av dem hadde lett kunnet unngå døden, ettersom innflytelsesrike og rike slektninger gikk i forbønn for dem, som Leonard av Veghel og Nikolas Pieck. Men begge valgte å bli værende for å styrke sine brødre.

Spesielt p. Pieck, som var fra Gorkum, måtte fra fredag den 27. juni til de siste øyeblikkene av hans liv, motstå presset fra sine brødre, som ikke lot noe være ugjort for å holde ham i live. Sjøtiggerne sa at alle ville bli satt fri hvis de ville avsverge troen på paven som Kirkens overhode. Men alle nektet igjen, og guardianen erklærte: «Jeg vil ikke forlate fengselet dersom ikke mine medbrødre der følger med meg, og selv om det var bare en som ble holdt tilbake, og han var den ubetydeligste av dem alle, ville jeg bli igjen her sammen med ham». Da p. Nikolas’ brødre erklærte at man kunne gi avkall på pavens primat uten å fornekte Gud, viste han dem at den som atskiller seg fra paven, atskiller seg fra Kirken, og at den som forsaker Kirken, forsaker Kristus Herren. Deretter sa han med hellige trosiver: «Jeg ville heller lide døden for Guds ære enn å avvike fra den katolske tro med den minste hårsbredd».

Om kvelden den 26. juni kom noen fulle sjøtiggere kom plutselig inn og krevde en påstått skatt som papistene måtte ha gjemt et sted. «Jeg er klar», sa en stemme, og Leonard Veghel kom frem og kastet seg på kne, klar til å bli den første til å gå i døden. «Ikke blod, men sølv og gull!» skrek piratene og skjøv ham til side. En av dem skjøv frem p. Nikolas Janssen Poppel, kapellanen i Gorkum: «Penger og gull, papist, eller livet ditt!» Ingen svar. Sjøtiggeren pekte med en ladd pistol på sitt offer. «Hei, hvor er nå din slangemunn? Og du har skrytt av at du ville dø for din religion?» Kapellanen svarte: «Ja, jeg ønsker å dø for den katolske tro, og fremfor alt for læren om at Jesus Kristus virkelig er til stede i sakramentet under skinn av brød og vin». Deretter sa han høyt: «Herre, i dine hender overgir jeg min ånd!»

Guardian Nikolas Pieck blir hengt i en dør i kjelleren i borgen med sitt eget taubelte. Detalj fra alteret for Gorkum-martyrene i kirken Sint-Jan Evangelist i Elshout (Noord-Brabant), 1888Men skuddet gikk ikke av fordi gulltørsten ikke var slukket. Sjøtiggerne tok taubeltet fra en fransiskaner og la det rundt halsen på Poppel. Deretter kastet de den andre enden over en dør og rykket tauet tilbake igjen og igjen mens de ropte om skatten, inntil kapellanen rallende mistet bevisstheten. Deretter vendte «frigjørerne» seg mot guardian Pieck og rettet sitt infernalske raseri mot ham, mens de slo ham med knyttnevene og sparket ham for å tvinge ham til å avsløre det innbilte gjemmestedet for den skjulte skatten i borgen. De tok det taubeltet han bar om livet og la det rundt føttene på ham, og deretter trakk de ham til fengselsdøren og kastet tauet over den for å henge ham opp ned. Men fordi de trakk tauet frem og tilbake, ble det frynsete og brast, og p. Nikolas falt med hodet hardt på bakken. Han viste ikke noen tegn til liv. For å forsikre seg om at han var død, eller bare for voldens egen skyld, tok forfølgerne et brennende stearinlys og brente av hans hår og øyenbryn, og de satte også flammen mot hans nese og åpne munn. Da det ikke var noen respons, regnet de med at han var død, og de kastet ham i et hjørne. «Det var bare en prest», tenkte sjøtiggerne, «ingen ville stille spørsmål ved deres ansvar». Med en hånlig latter forlot de den ubevegelige kroppen for å plage de andre.

Etter at de kjetterske bandittene hadde dratt, fikk p. Nikolas Pieck bevisstheten tilbake, for han hadde bare besvimt. Så snart han var i stand til å snakke igjen, kom det ingen klage over hans lepper, men han uttalte at tilsynelatende var døden i galgen ikke på langt nær så vanskelig som han hadde trodd. Han forutså allerede slutten og ønsket å styrke sine brødre. Han erklærte at i forsvar for troen var han rede til å gjennomgå den samme mishandlingen igjen, og til og med en enda verre behandling, hvis det behaget Gud, og så ofte som det behaget Gud. «For lidelsene her er ikke verdige til sammenligning med den herlighet som kommer til å bli åpenbart for oss».

Dagen etter ble det gjort flere forsøk på å få dem til å falle fra sin katolske tro og utlevere kirkesølvet. Den gamle augustinerkorherren Johannes Lenaerts var så svak at han knapt kunne stå, men alle bar sitt martyrium med tålmodighet. Kalvinistene startet en diskusjon med dem om eukaristien og pavens primat. Men heretikerne fant seg snart trengt opp i et hjørne av de klare bevisene som ble lagt frem av guardianen og hans brødre. De slo ansiktet til den gamle p. Villehad av Danmark med ville slag, men hver gang sa han bare: «Deo gratias! Gud være lovet!»

Mandag den 30. juni ble to sivile, som var personlige fiender av sjøtiggerne, henrettet. Sogneprest Leonard av Veghel ble hentet ut fra fengselet for å bistå de to ofrene i deres siste øyeblikk. Han ble lovet ham midlertidig frihet på en betingelse, at han ville holde en passende preken i kirken den 2. juli. De håpet på at den gode mannen i mellomtiden hadde blitt så skremt av de siste dagenes behandling, at han ville forkynne i favør av den nye doktrinen. Men for en overfylt kirke forkynte han innstendig de katolske sannheter og sa: «Hold ut i troen, borgere av Gorkum! Utenfor den katolske tro er det ingen frelse». Katolikkene var dypt imponert mens sjøtiggerne var rasende.

Da hele presteskapet i Gorkum ble fengslet, overtok den hellige dominikanerpateren Johannes av Köln, som var sogneprest i Hoornaar fem kilometer fra Gorkum, de forefallende oppgavene som dåp og de siste sakramenter. Han dro gjentatte ganger mellom Gorkum og Hoornaar, helt til han ble fanget av sjøtiggerne og fengslet sammen med de andre den 3. juli.

Kommandanten for Watergeuzen, admiral og grev Lumey de la Marck, ga ordre om å bringe fangene nærmere kysten til Brielle, hvor han hadde sitt hovedkvarter. Rundt midnatt ble de fremtidige martyrene i bare undertrøyer brakt ombord i lasterommet på en lekter Etter en kort pause på søndag den 6. juli i Dordrecht, hvor fangene ble fremvist for nysgjerrige mot betaling og igjen utsatt for hån og fornærmelser fra befolkningen, nådde de sjøtiggernes høyborg Brielle tidlig på morgenen den 7. juli.

De halvnakne fangene marsjerte til markedsplassen i en karikatur av en religiøs prosesjon mens de ble overdynget av mobbens spott og latterliggjøring. Om kvelden den 7. juli ble de forhørt foran admiralen. Han brukte alle midler for å klerikerne til å gi opp fellesskapet med Den apostoliske Stol. Hensikten var å sette deres tro på prøve, fordi for sjøtiggerne var «en frafallen prest bedre enn en død prest». Men fangene nektet å falle fra, så admiralen lot dem bringe til fengselet. Der satt det fra før tre andre prester, de to premonstratensere Hadrian van Hilvarenbeek og Jakob Lacops og sekularpresten Andreas Wouters, sogneprest av Heinenoord. De var alle tatt av sjøtiggere og tatt med til Brielle den 7. juli.

Om ettermiddagen neste dag, tirsdag den 8. juli, ble det arrangert en teologisk debatt i nærvær av admiral Lumey. Det deltok to predikanter fra den nye læren, hvorav en viss Andries Cornelissen sto for snakkingen. Hans argumenter ble kunst av prestene, spesielt Leonard av Veghel, sogneprest i Gorkum og fransiskanernes guardian Nikolas Pieck. Alle de fengslede var urokkelige i sin tro, og dermed var deres dødsdom beseglet.

Om kvelden den 8. juli satt admiralen i et lystig drikkegilde. Plutselig tok han opp brevet fra Willem av Oranien, som var adressert til Marijn Brant i Gorkum, og da oppdaget han det som han først ikke hadde sett, nemlig at Marijn bare hadde sendt ham en kopi. Han fór opp i et så intenst raseri at selv hans bordfeller ble sjokkert. Han kalte Brant en stakkar og sa han ikke ville adlyde befalingen fra Willem av Oranien. «Jeg skal vise ham at jeg er mesteren». Deretter ga han ordre om at prestene og munkene skulle henges umiddelbart. Han ba sin fortrolige Jan Omal om personlig å sørge for at hans ordre vil bli utført. Fangene hadde skjønt at deres død var nært forestående, så de skriftet for hverandre, selv de minste synder, for å være rene.

Like etter midnatt natten mellom den 8. og 9. juli kom Jan Omal for å føre fangene til stedet for henrettelsen. Alle fangene ble slept sammen, unntatt kannik Pontus de Huyter og sogneprest Andreas Bonders av Maasdam, som allerede hadde gitt etter og blitt sluppet fri. Så de var 21 igjen. De ble ført til det fraflyttede mannklosteret for augustinerkorherrer St Elisabeth ten Rugge (Ruggen) ikke langt utenfor sørporten i Brielle. Klosteret hadde kort tid tidligere blitt brent av sjøtiggerne, men den gamle torvlåven sto fortsatt, og der var det to passende bjelker. Martyrene ble kledd nakne i en ny ufortjent ydmykelse, men også en ny likhet med Frelseren som døde naken på korset.

Gipsstatue av Claes Pieck fra ca 1930 i Valfartskirken i Brielle i NederlandEn samtidig beretning om deres martyrium forteller at p. Nikolas Pieck sa: «Timen er nå kommet for å motta fra Herrens hånd den lenge etterlengtede belønningen for kampen, kronen av evig lykke». Han oppmuntret dem [sine ledsagere] til ikke å frykte døden og heller ikke gjennom feighet miste den kronen som var forberedt for dem og som snart skulle settes på deres panner. Til slutt ba han om at de med glede ville følge den veien hvor de så ham selv vise vei. For guardian Nikolas Pieck var utpekt til å bli hengt først. Som en tjeneste tillot bødlene ham å klemme sine medbrødre. Til hver og en av dem rettet han ord som ga styrke og mot til å lide. Ennå mens han talte ga han dem et eksempel, da han full av tillit og fryd gikk opp trinnene i stigen. Han stakk hodet i løkken av tauet som bøddelen holdt frem før ham, og deretter ble han dyttet ned fra stigen. Han fortsatte å formane sine ledsagere inntil tauet strammet seg og fratok ham talens bruk.

Etter at p. Piecks mektige stemme var blitt stilnet, mente en kalvinistisk predikant at dette var et gunstig øyeblikk for å foreta et siste angrep på troen hos de yngste bekjennerne. Da sviktet motet til en av dem, fransiskanernes sekstenårige bror Hendrik, som byttet bort sin tro for friheten. Umiddelbart ble han løslatt. Nå var det tyve fanger igjen, hvorav en allerede var hengt. I samme øyeblikk som unge Hendrik falt fra, klatret viseguardian Hieronymus opp stigen, og da han sto øverst i den, trengte en kalvinist seg frem og spottet den salige Jomfru, den hellige Peter og andre hellige og bønnfalt ham om ikke lenger å stole på Maria eller paven, men på Gud alene. Da klarte han ikke p. Hieronymus å holde seg lenger og sa: «Døden gjør meg ikke redd, men jeg er dypt irritert over det misbruket av vår novises svakhet dere tillater dere. Vik bak meg, ditt krek, vik bak meg, du Satans tjener!» Og ved disse ordene ga han i heftig og rettferdig harme fristeren et voldsomt spark i magen fra toppen av stigen. Det traff så godt at predikanten falt ned og rullet rundt på bakken. Etter å ha fått skåret bort en tatovering av et kors, ble p. Hieronymus hengt.

Noen få minutter senere fornektet fransiskanerpateren Willem av Liège sin tro. Det virker som han tidligere hadde vært en alt annet enn eksemplarisk munk. Nå var de nitten martyrer tilbake, sytten levende og to døde.

Sogneprest Leonard av Veghel viste i sin siste time sin sjels storhet og sin beundringsverdige selvkontroll, som hadde preget ham i hele hans liv. Da han klatret opp stigen, tenkte han på sin døende mor, og han virket motvillig til å klatre de siste trinnene. Det varte bare et øyeblikk, for da var det en som oppmuntret ham, leende: «Vel, mester Leonard, hvorfor har vi ikke hastverk med å dra til det festmåltidet som er beredt for oss. Leve Gud, for i dag skal vi med Herren og Lammet feire bryllup der høyt i himmelen!» Det var den mentalt svekkede Godfred van Duynen. Midt blant hans ledsagere, hvor den fryktelig dødsangsten var godt synlig i ansiktene til flere av dem, skinte hans ansikt ustanselig av lykke og hellig glede. Sjøtiggerne hadde spart ham til slutt. Og da hans tur kom, fokuserte han mest på stigen som han klatret på.

Denne slående forestillingen rørte bødlene, som sa: «La oss ikke henge denne mannen, han er uskyldig, la ham gå». Den hellige gamle mannen hørte at hans bødler, beveget av medlidenhet, ønsket å sette ham fri. «Nei, nei,» svarte han umiddelbart og fortsatte å klatre oppover på stigen, «ingen nåde, skynd dere å forene meg med mine brødre». De innvilget hans begjæring. Da tauet snørte seg rundt halsen hans, sa han: «Jeg ser himmelen åpen». Og litt senere hørte de ham hviske: «Hvis jeg har gjort noe galt mot noen, ber jeg deg, å elskede Gud, at du må tilgi meg».

Femten martyrer hang nå ved siden av hverandre fra den store bjelken i låven. Fra den lille bjelken hang tre. Til slutt var det ikke plass til flere, så de måtte feste tauet i toppen av stigen og snøre det rundt halsen på norbertineren Jakob Lacobs, som ble hengt fra stigen. Dermed døde nitten martyrer i de tidligste timene av onsdag den 9. juli 1572 i Brielle. Massakren begynte klokken ett om morgenen den 9. juli 1572 og varte i to timer. Den eldste av ofrene, dansken Villehad, var nitti år gammel, mens de to yngste var Frans de Roye (23) og Kornelius van Wijk (24).

Skjebnen til de fire frafalne skulle bli ulik. Kannik Pontus de Huyter og den unge bror Hendrik angret dypt sitt frafall og gjorde bot i et kloster i et liv i ydmykhet og anger. De døde senere i Den katolske kirkes skjød, mens de to andre frafalne snart led en voldelig død. Fransiskanerpresten Willem av Liège kastet seg ut i alle laster og ble allerede samme år (1572) hengt som tyv. Alle bødlene fikk nesten uten unntak en dårlig og trist slutt på livet.

Men henrettelsene var ikke nok for å stille raseriet til troens forbitrede fiender, så ved soloppgang, fem eller seks timer etter tragedien som var blitt utspilt, skyndte sjøtiggerne seg ut for å skjende de døde på uhørt vis. Da var p. Nikasius fortsatt i live etter å ha gjennomgått den lengste dødskampen av dem alle. Av de døde kroppene skar de av hender, ører, nese, tær, tunge og kjønnsorganer, og disse ble distribuert som trofeer. De tvang den frafalne legbroren Hendrik til å skyte gjennom kroppen til sin guardian med en arkebuse Til slutt buksprettet de martyrenes legemer, og deretter solgte de innvollene til folk for høye priser mens de lovpriste deres gode virkning ved sykdomstilfeller. Trosheltenes blodige lemmer hang i bødlenes belter der de sjanglet fulle gjennom gatene. Andre soldater stakk kroppsdeler på sine lanser og viste dem frem i triumf i byen.

nullOm natten for deres død viste martyrene seg i hvite kapper og kroner av gull for en from katolsk borger av Gorkum, Matthias van Turnhout. Ved solnedgang bega han seg fra Gorkum til stedet for henrettelsen for å vise de gjenværende levningene av martyrene sin respekt og om mulig gravlegge dem. Men det siste tillot geuzene bare mot en stor sum penger. Jan Omals soldater gravde to grøfter under bjelkene der de døde hang, og deretter skar bødlene foraktelig over tauene så likene falt ned i grøftene, og deretter ble de dekket et lag av jord, uten noen merking. Der ble de funnet 43 år senere.

Først i 1616, under en tolvårig våpenhvile mellom Spania og de Forente provinser, turte to fransiskanerpatre å grave opp martyrenes jordiske rester, og i hemmelighet ble de overført til de belgiske provinsene, som ble regnet som et sikrere hvilested. Den 18. juni 1618 ble de høytidelig overført til klosteret til fransiskaner-rekollektene (Ordo Fratrum Minorum (Strictoris Observantiae) Recollectorum – OFMRec), en reformgren av fransiskanerordenens observant-gren, og skrinlagt der.

Klosteret ble stengt i 1796 på ordre av de franske okkupasjonsstyrkene, deretter ble det revet og Smørmarkedet ble bygd på stedet. Rundt 1868 ble markedet revet for å gi plass til den nye bulevarden og børsen. Relikviene ble overført til Sint-Niklaaskerk (Beurs) (kirken St Nikolas ved Børsen) som lå i Boterstraat like ved, og der befinner de fleste og viktigste relikviene seg fortsatt. De oppbevares i et relikvieskrin av forgylt kopper fra 1868 som ble laget av Franz Xaver Höllner fra Kempen am Rhein i Tyskland. Andre relikvier er i dag blant annet i Den Briel, i seminaret i Haarlem og i den romersk-katolske kirken i Gorinchem samt i Averbode ved Diest i Belgia.

Gruppen ble saligkåret den 24. november 1675 (dokumentet (Breve) var datert den 14. november) av pave Klemens X (1670-76) og helligkåret den 29. juni 1867 av den salige pave Pius IX (1846-78). Deres minnedag er 9. juli, årsdagen for deres martyrium. I mange år har stedet for deres martyrium i Brielle vært scene for utallige valfarter og prosesjoner.

Kilder: Attwater (dk), Attwater/Cumming, Farmer, Butler, Butler (VII), Benedictines, Delaney, Delaney (1), Bunson, Index99, MR2004, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, santiebeati.it, nl.wikipedia.org, en.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, newsaints.faithweb.com, Brosjyre fra Sint-Niklaaskerk (Beurs) i Brussel - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 27. juni 1999

av Webmaster publisert 26.04.2006, sist endret 28.11.2015 - 02:48