Påske

Navnet påske kommer fra aramaisk-gresk pascha, fra hebraisk pæsah eller pesach (2.Mos 12,11), som betyr "gjennomgang" eller "forbigang". Det viser til gjennomgangen gjennom Rødehavet, men Det gamle Testamente forbinder det også med den jødiske påskefesten, da Herren slo egypterne med pest (den tiende landeplage), men gikk forbi israelittenes hus for å skåne dem. Til denne festen hadde man også knyttet de usyrede brøds fest. I forbindelse med påskemåltidet og spising av påskelammet ble de usyrede brød et minne om den hast som israelittene hadde måttet bryte opp med fra Egypt, de måtte ta med sin deig før den var syret (hevet). På Jesu tid hadde denne festen lenge vært den viktigste festen i den jødiske kalenderen.

Det nye Testamente forbinder navnet påske med selve påskemåltidet, som Jesus inntar med sine disipler. Pascha viser også til Gud frelser, Jesu vei gjennom kors og død til oppstandelse og opphøyelse/herlighet. Vi får del i pascha-mysteriet gjennom dåpen, men også gjennom påskemåltidet - eukaristien. Vi kristne feirer Kristi Påske, det vil si hans overgang fra døden til livet. I Kirkens liv, gjennom liturgien, er pascha-mysteriet nærværende. Det er frelsens kilde.

Påsken hører til årets "bevegelige helligdager", og fastsettelsen av tidspunktet den skulle feires, skjedde ikke uten strid. I begynnelsen var ikke påsken en årsfest - en fest med ett års mellomrom, men en ukesfest - feiret hver søndag. Og egentlig er hver søndag fortsatt en påskefest - vi feirer Kristi oppstandelse og får del i påskemåltidet - eukaristien. Men alle årets søndager kulminerer i den årlige påskefest, som feires etter at vi har brukt fastetiden til å få renset ut den gamle surdeig (1.Kor 5,7-8) så vi kan motta det nye liv av den oppstandne Kristus (Rom 6,3-11).

Påsken som kristen fest dukker ikke opp før på slutten av 100-tallet. På den tiden synes det som den ble feiret til minne om Jesu død, som ble betraktet som en triumf, snarere enn oppstandelsen. Det besto av en hel natts vigilie som kulminerte i feiringen av eukaristien. Deretter ble det holdt et agapemåltid.

Etter den jødiske kalenderen sto Jesus opp fra de døde den 14. nisan, dagen etter sabbaten. På denne sabbaten var det fullmåne - den første etter vårjevndøgn. Opprinnelig ble den kristne påsken feiret samtidig med jødenes pæsah, men etterhvert oppsto det strid om dette. Den store påskestriden i Kirkens historie pågikk rundt år 270. Kirken i Lilleasia, kalt "Quartodecimani" = fjortende, holdt på at den jødiske kalenderen skulle følges, som medførte at påskedagen ville falle på forskjellig ukedag hvert år (som jo for eksempel juledagen gjør), mens man i Roma (og Jerusalem og Alexandria) understreket at dagen måtte feires på søndag; den åttende dag; dagen etter sabbaten. Vestkirkens syn seiret, og på kirkemøtet i Nikea i år 325 ble dette fastslått som hele Kirkens lære.

Som utgangspunkt for fastsettelse av dagen ble det bestemt at påsken feires på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. Dette gjør at påskedag kan falle mellom 22. mars og 25. april. De tidligste beregningene av påskens plassering i året ble gjort i Alexandria av kirkeforstanderen Anianus i år 400. Hans beregningstavler ble brukt inntil år 725, da de ble avløst av De temporum ratione, som var et lærd verk skrevet av den hellige abbed Beda den Ærverdige (Venerabilis) (672-735) og inneholdt blant annet en tabell til beregning av påsken for årene 532 til 1063.

Kalenderregelen som ble innført i Nikea i år 325 gjelder fortsatt, men Kirken er åpen for, i en økumenisk dialog, å kunne komme frem til en annen tidsfastsettelse som ville gjøre påsken mindre bevegelig. Men påskedag vil alltid bli feiret på søndag. For øvrig fastsatte det samme kirkemøtet i Nikea datoen for feiringen av Herrens fødsel, julen. Det er interessant å merke seg at det nordiske ordet påske ligger tett opp til originalen, i motsetning til engelsk Easter eller tysk Ostern.

Den stille uke er uken mellom palmesøndag og påske. Den kalles også Den hellige uke (Hebdomas sancta) eller Den store uke (Hebdomas maior). Mange kaller den feilaktig påskeuken, som imidlertid er uken fra påske til søndagen etter - 2. søndag i påsketiden.

De første beretningene om påskefeiringen antyder at hele historien om Jesu død og oppstandelse ble feiret på én eneste dag, søndagen. Hvis dette er riktig, kan utviklingen til en feiring over flere dager for en god del skyldes det byggeprogrammet som ble påbegynt av keiser Konstantin i Jerusalem tidlig på 300-tallet, og deretter valfartene til Det hellige Land senere i århundret. De bevarte beretningene om valfartene gir livfulle vitnesbyrd om hvordan de nybygde kirkene på slike steder som Nattverdssalen, hvor Kristus feiret påske sammen med sine disipler, stedet for korsfestelsen og gravleggelsen, ble brukt til å dramatisere begivenhetene etter hvert som de utspilte seg i løpet av uken. Allerede på slutten av 300-tallet ble langfredag, påskeaften og påskedag betegnet som dagene for Jesu lidelse, hans ro i graven og hans oppstandelse. Samtidig utviklet både påskeoktaven og feiringen av de 50 dagene i påsketiden seg.

Den hellige pave Leo I den Store bestemte på 400-tallet at i Roma skulle de fire evangelistenes versjoner av Kristi lidelseshistorie leses på palmesøndag, onsdag og fredag i den stille uke samt påskenatt. Allerede på 500-tallet hadde påskefeiringen begynt å forskyve seg i tid, og messene ble feiret tidligere og tidligere på dagen. I Missale Romanum av 1570 ble denne praksisen slått fast som en forskrift, og messefeiring om kvelden og frem til midnatt ble forbudt. Men dette ble endret ved pave Pius XIIs reformering av liturgien i Den stille uke i 1955.

Den stille uke kaltes også dimmel-uken, dømmel-uken eller dymbill-uken, som henspeiler på det samme: Denne uken skulle det være stille. Kirkeklokkene skulle enten ikke slå, eller man surret kolvene i kirkeklokkene med tauverk eller filler, eller man brukte en treklubbe, dymbill, til å slå på klokkene med. Hos oss ringer kirkeklokkene under gloria skjærtorsdag, for så å tie til påskevigilien. I den stille uke er liturgien avdempet, idet Jesu lidelse og død står i sentrum.

Påsketiden er tiden fra påskenatt til og med pinsedag, da påskemysteriet oppfylles med utsendelsen av den Hellige Ånd. Påskeplikten er knyttet til påsketiden. Denne plikten er nedfelt i Kirkeretten. Et av Kirkebudene pålegger siden det 4. Laterankonsil i 1215 katolikker å motta den hellige kommunion minst en gang i året, nemlig i påsketiden.