Den hellige Reginald av Fallascoso (900/1000-t)

Skytshelgen for Fallascoso i Chieti

Den hellige Reginald (it: Rinaldo) ble født en gang på 900-tallet i Sør-Italia. Hans historie er knyttet til historien om seks andre brødre. De er kjent i den folkelige tradisjonen fra Abruzzo som «de syv brødre», noe som ikke betyr at de var kjødelige søsken, men tittelen «bror» var den de brukte om hverandre.

De seks andre i tillegg til Reginald er: Den hellige Nikolas grekeren av Guardiagrele (it: San Nicola Greco) æres i Guardiagrele i provinsen Chieti i regionen Abruzzi, den hellige Falko (it: Falco; lat: Falcus) æres i Palena i provinsen Chieti, den hellige Frank (it: Franco) av Francavilla al Mare i Chieti, den hellige Orante av Ortucchio i provinsen L’Aquila i underregionen Marsica i regionen Abruzzo i Midt-Italia, den hellige Stefan «ulven» (it: Stefano «il Lupo»), gravlagt i eremittklosteret Santo Spirito i Majella i provinsen Pescara i Abruzzo og den hellige Johannes (it: Giovanni) i Fossacesia i Chieti, som har gitt navnet til byen Rocca San Giovanni i Chieti. De fire første kjenner vi navnene og stedene hvor de er gravlagt, mens Stefan «ulvens» nærvær i gruppen med Nikolas synes temmelig usannsynlig, mens det er to kandidater til hvem Johannes var.

På 700-tallet var det mange kommuniteter av basilianske munker som forlot Konstantinopel på grunn av den ikonoklastiske striden i øst, og bosatte seg i Sør-Italia (Sicilia, Calabria), og dermed ga de støtet til fenomenet det italo-greske klosterliv. De sarasenske invasjonene på 900-tallet kom til å true eksistensen til disse klostersamfunnene. I 980 ble Calabria rammet av ruin og ødeleggelse da regionen falt som bytte for sarasenerne, betalt av de bysantinske keiserne Basilios II (976-1025) og Konstantin VIII (976-1028). Derfor var det en gruppe på 28 munker fra klostrene i San Martino di Giove Canale i kommunen Pietrafitta i provinsen i Cosenza og Santa Maria di Pesaca i Taverna i provinsen Catanzaro, som i 977 forlot Calabria under ledelse av arkimandritt Hilarion for å søke tilflukt i den historiske regionen Sannio i det sørlige Midt-Italia.

Mange av munkene foretrakk å trekke seg tilbake til et eremittliv i fjellene i den nåværende regionen Molise, men arkimandritt Hilarion og syv av hans disipler, inkludert Reginald, fortsatte litt nordover til Abruzzo. Der kjøpte de slottet i Prata på grensen mellom Casoli og Civitella Messer Raimondo, nær bredden av elven Aventino i dagens provins Chieti i regionen Abruzzo av grev Trasmondo av Chieti († 987) til en pris av hundre gullmynter, penger de hadde tigget sammen. Prata hadde en gang tilhørt benediktinernes stamkloster Montecassino.

I Prata bygde de seg noen få rom og en liten kirke, hvis ruiner var synlige helt til slutten av 1800-tallet. Der levde de i fattigdom etter strenge regler som sanne etterfølgere av de gamle munkene i Egypt. Under veiledning av deres abbed Hilarion levde de et liv av nøysomhet og faste og spiste hovedsakelig urter, bare med unntak av søndager. Deres samtalen besto i praksis av bønn og resitasjon av lovprisninger.

Den hellige arkimandritt Hilarion døde, men på grunn av den ydmykhet som han hadde innpodet i sine disipler, inkludert å avvise kirkelige embeter, var munkene ute av stand til å velge en etterfølger. Da bestemte de seg for å sette hver sin skål på bredden av elven Aventino og ventet på at en fisk skulle komme inn i en av disse, og eieren av skålen ville bli den nye arkimandritten. Valget falt på Nikolas, som var den yngste av dem (de var alle ganske gamle).

Den nye arkimandritten foreslo for brødrene at de for å takke Gud skulle foreta en pilegrimsreise til Roma. I løpet av turen klarte «de syv brødrene» ved hjelp av sine bønner å frigjøre syv besatte som de møtte nær Lago di Fucino, fra de onde åndene. De gjenopptok sin reise, men da en av dem, Orante, fikk forverret sine helseplager, forlot han sine ledsagere og nær Ortucchio fant han ly i kirken for Santissima Vergine i Santa Maria in Capo d’acqua. De andre seks fortsatte pilegrimsreisen til Roma, og deretter returnerte de til Prata og sitt klosterliv.

Nikolas var abbed i flere år, og hans mystiske liv og nestekjærlige handlinger ga ham et ry for hellighet. Han døde i en alder av hundre år i basilianerklosteret Prata, sannsynligvis en 13. januar en gang mellom 1009 og 1012, pontifikatet til pave Sergius IV (1009-12). Etter hans død var de andre brødrene igjen ute av stand til å velge en etterfølger, men denne gangen mente de seg fri til å følge sine egne veier. De gjenværende medlemmene av kommuniteten forlot felleslivet og trakk seg tilbake til hvert sitt eremittliv i ulike sentre i Abruzzo.

Reginald døde en gang tidlig på 1000-tallet. Interessen for disse helgenene, som for andre helgenskikkelser, er av natur mer folkloristisk og litterær snarere enn hagiografisk. En uvanlig migrasjon av noen munker som kalte hverandre «brødre» og alle døde i hellighets ry, var grunnlaget for legenden som en gang var utbredt blant vanlige folk i Abruzzo, om de «syv hellige brødre».

Reginalds jordiske levninger hviler i kirken i den lille byen Fallascoso, en del av kommunen Torricella Peligna i provinsen Chieti. Der er hjemmet til eremitten San Rinaldo bevart. Helgenens hule og det tilknyttede lille kapellet (5,10 x 3,30 meter), som er viet til eremitten, ligger ved foten av en stor klippe like utenfor byen. Kapellet har et lite vindu i fasaden, og i en nisje på alteret står en statue av helgenen i pappmasjé. Klokketårnet er svært originalt siden det ikke er et tårn, men en liten bue i naturstein, hvor selve klokken henger, som står rett på toppen av klippen med utsikt over kirken.

Initiativet til å bygge et kapell nær den grotten hvor Reginald skal ha bodd, var biskop Saggese av Chieti, noe som skjedde vet det pastorale besøket i 1838. En plakett som er plassert på inngangen til kirken, minner om at den ble bygd takket være Camillo Di Valerio og sto ferdig i 1844. Noen få meter fra kirken er den hulen hvor Reginald bodde ifølge tradisjonen. Hulen er svært smal og har ingen spor av bruk. Reginald feires den 7. mai, årsdagen for hans død, og den 28. august. Tidligere ble helgenen feiret på selve platået foran hulen, men på grunn av det usikre berget ble festen flyttet ned i byen. Den lille kirken er stengt på grunn av fare for ras.

Kilder: regione.abruzzo.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden

Opprettet: 8. juni 2015