13. "...Kjærlighet - Nøkkelen til mitt kall..."

I september 1896 hadde Thérèse en personlig retrett. Søsteren Marie av Jesu Hjerte ba henne skrive ned sine tanker om retretten. Disse brevene til søsteren Marie ble til den andre delen av de Selvbiografiske skriftene, manuskript B. Den regnes av mange som selve juvelen av alt Thérèse skrev. Hun forklarte søsteren om sin "lille doktrine", hennes "lille vei"til Gud. I løpet av de siste månedene hadde Thérèse kommet fram til hva hennes kall var. Hun skrev: "...mitt kall , endelig har jeg funnet det... Mitt kall er kjærlighet! Ja, jeg har funnet min plass i Kirken, og det er Deg, min Gud, som har gitt meg denne plassen; i hjertet av Kirken, min mor, skal jeg være kjærlighet. Således skal jeg være alt, og således skal min drøm bli realisert!!!..."29 .Thérèse hadde følt et kall til å bli kriger, prest, apostel, lege, martyr, misjonær og karmelitt, nå snudde hun seg bort fra hvert enkelt ideal. Thérèse valgte å "være" kjærlighet, akkurat der hvor hun var, i det lille karmelittklosteret blant de sårede og harde menneskene som så sårt savnet kjærlighet. Hun skrev: "...Apostelen forklarer hvordan alle de mest perfekte [nåde]gaver er ingenting uten kjærlighet. Nestekjærlighet er den perfekte vei som leder mest sikkert til Gud..."30 .

Etter et års opphold i militæret vendte Maurice Bellière nå tilbake til presteseminaret. Han skrev til Moder Marie de Gonzague som fant ut at tiden var kommet til at han kunne begynne å brevveksle med Thérèse. Gjennom sine brev ble Thérèse Bellières åndelige veileder, hun oppmuntret ham og forklarte ham om sin "lille vei".

I løpet av vinteren 1896-1897 ble Thérèses helsetilstand verre og verre, og i april ble hun alvorlig syk. Moder Agnes begynte å ta notater av alt hun sa, små gullkorn som etter hennes død ble samlet til en bok. I mai ble Thérèse løst fra alle oppgaver og plikter. Moder Agnes, som først nå hadde lest det manuskriptet som var tilegnet henne (manuskript A), begynte langsomt å oppdage at hennes søster var en liten helgen. Når en karmelittnonne døde, ble det sendt et rundskriv om den avdøde søsteren til andre karmelittklostre. Moder Agnes tenkte at Thérèses to manuskripter kunne brukes til dette, men da burde de kompletteres. Hun ba Moder Marie de Gonzague gi Thérèse ordre om å avslutte sine skrifter. Det ble til den tredje delen av hennes Selvbiografiske skrifter, manuskript C. Den siste delen handler om den åndelige delen av Thérèses liv i klosteret, om hennes noviser og åndelige brødre. Thérèse begynte å fatte at hennes lille vei ikke bare var for henne og hennes noviser, men at den ville være til hjelp for mange, derfor utdypet hun den læren hun hadde fått innsikt i, i manuskript C.

Thérèse satt i sin fars rullestol under trærne i hagen og skrev. Hun hadde knapp tid for sykdommen skred raskt fremover, og hun ble dårligere fra dag til dag. Hun hadde problemer med å puste, kastet opp blod nesten hver dag, og hun hadde smerter som bare ble sterkere og sterkere.

I juli ble hun båret fra sin celle til infirmatoriet (sykestuen), hennes søster, Sr. Geneviève av Sta. Teresa sov i rommet ved siden av for å kunne ta seg av henne til alle døgnets tider. Thérèses humør forandret seg likevel ikke selv om smertene bare økte, hun smilte og tullet hele tiden. Bare de aller nærmeste ( Moder Agnes og Sr. Geneviève) visste hvor smertefulle de siste månedene var for Thérèse på det åndelige plan. Hun var midt i et dypt mørke som hun ikke så noen ende på. Hun var ute av stand til å forestille seg at det eksisterer en Himmel, og hadde også en rekke andre trosprøvelser. "... Hvis du bare viste hvilke forferdelige tanker som plager meg [ Thérèse]..."31

Moder Agnes ble løst fra sine plikter slik at hun kunne være hos Thérèse hele tiden. En dag i juli, det var tidlig om morgenen og Thérèse hadde kastet opp blod, sa hun til Moder Agnes: "...Jeg føler at jeg er på vei til å tre inn i min hvile. Men jeg føler spesielt at min misjon skal til å begynne, min misjon som er å gjøre Gud elsket som jeg elsker Ham..[.....]...Ja, jeg vil tilbringe min himmel med å gjøre godt på jorden..."32. Denne profetien er kanskje den av Thérèse som er mest kjent.

I begynnelsen av september kunne ikke Thérèse lenger bevege seg. Smertene som rev og slett i kroppen hennes var ubeskrivelige og hun kunne knapt snakke. Hun ønsket å lide for Kristus, lide en martyrs død og vise sin kjærlighet til Ham.