14. Thérèses død

Kommuniteten var samlet rundt Thérèses seng da hennes siste timer nærmet seg: "...Klokken seks, når klokkene ringte til Angelus, så hun på statuen av den salige Jomfruen en lang stund.[...] Endelig, fem over syv, sendte priorinnen kommuniteten vekk ' Moder er ikke dette dødskampen?...Skal jeg ikke dø?...' 'Jo, mitt stakkars lille barn, det er dødskampen, men Gud vil kanskje forlenge den i flere timer' Hun svarte med mot: '...Vel...Alt i orden ...Alt i orden!... Jeg ville ikke likt å lide for en kortere tid' Og mens hun så på sitt krusifiks: '... Å Jeg elsker Ham....!.......Min Gud.....Jeg elsker Deg !!!....'

Plutselig etter å ha uttalt disse ord, falt hun bakover, hennes hode lente mot høyre. Priorinnen fikk svært fort ringt i infirmatorieklokken for å kalle tilbake kommuniteten. 'Lukk opp alle dørene' sa hun på samme tid. Disse ordenene hadde noe høytidelig over seg, og fikk meg [Moder Agnes] til å tenke at i himmelen sa Gud det samme til sine engler. Søstrene hadde tid til å knele ned rundt hennes seng, og de var vitner til den lille døende helgenens ekstase. Hennes ansikt hadde fått tilbake den liljehvite fargen det alltid hadde hatt ved full helse; hennes øyne var fulle av fred og glede. Hun laget visse vakre bevegelser med sitt hode som om noen hadde såret henne med en pil av kjærlighet, og så hadde tatt pilen tilbake for å såre henne på ny...

Søster Marie av Eukaristien kom frem med et lys for å få et nærmere inntrykk av det vakre utrykket. I lyset, fantes det ingen bevegelser av øyelokkene. Ekstasen varte nesten så lenge som trosbekjennelsen og da hun trakk sitt siste åndedrag.

Etter sin død hadde hun et himmelsk smil. Hun var strålende vakker. Hun holdt så hardt i krusifikset at vi måtte tvinge det ut av hennes hender..."33. Det var den 30. september 1897, klokken nærmet seg halv syv om kvelden, Thérèse var 24 år gammel.

Søster Thérèse av Jesusbarnet og Kristi Ansikt ble, som den første karmelitt, begravet på Lisieuxs offentlige gravplass den 4. oktober 1897.