Den hellige Unne av Birka (~880-936)

Den hellige Unne (Unni, Uni, Unno, Unnus, Huno, Wimo, Wino, Wenni, Guino) ble født rundt år 880 i England (?). Det første som med sikkerhet vites om Unne, bortsett fra hans fødeår, er at han ble benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret Corvey (Nye Corbie) ved Höxter og elven Weser i Sachsen i Tyskland. Det er også kjent at han en tid tjente som kapellan for prosten i katedralkapitlet i Bremen.

Den 1. oktober 916 ble han utnevnt av kong Konrad I (911-18) til erkebiskop av det forente bispesetet Hamburg-Bremen etter Reginwart. Han var den niende biskopen av Bremen og den sjette erkebiskopen av Hamburg-Bremen og regnes som en av de store misjonsbiskopene på 800/900-tallet. Folket og geistligheten hadde ønsket prosten Leidrad som ny biskop, men kong Konrad nektet å stadfeste det valget og insisterte på å utnevne sin hoffkapellan Unne. I 917 mottok han erkebiskopenes embetstegn palliet fra pave Johannes X (914-28). Hans deltakelse på synoden i Erfurt i 931 er dokumentert.

Den mest troverdige kilden til informasjon om Unne er den kjente tyske krønikeren Adam av Bremen (før 1050-ca 1081) som rundt 1070-80 skrev en kirkehistorie for Hamburg, Gesta Hammaburgensis Ecclesiae Pontificum («Biskopene av Hamburgs gjerninger»). En annen kilde tilbyr flere detaljer, men er mindre troverdig, nemlig Chronicum Corbeiense.

Embetet som erkebiskop av Hamburg og Bremen var ikke noe sinekyre (et embete som medfører lite arbeid, men lønnes godt). Politisk var det området hvor bispedømmet lå, en del av det som om kort tid skulle bli Det tyske imperiet. I virkeligheten var det rettet i to retninger, sørover mot Tyskland og nordover mot Danmark, som kom innenfor dets grenser og som på begynnelsen av 900-tallet var den betydeligste makten i regionen. Forsøk var gjort før 800-tallet på å innføre kristendommen i landet, men den første suksessrike misjonæren var den hellige Ansgar av Hamburg-Bremen. Han ble brakt inn av en konge ved navn Harald rundt år 825, og etter noen mislykkede forsøk kunne han legge grunnlaget for etableringen av en kirke.

Til tross for Ansgars resultater og anstrengelsene fra hans etterfølger som han selv hadde utpekt, den hellige Rembert av Hamburg-Bremen (Rimbert, Rimbertus) (865-88), hadde landet etter Ansgars død i 865 gradvis vendt tilbake til hedendommen. Hovedårsaken til dette var den antikristne holdningen til kong Gorm den Gamle (ca 934-58), av kristne forfattere kalt «den Grusomme», det første medlemmet av et nytt dynasti, som hadde utvist og drept alle prestene som fortsatt var der da han kom på tronen. Men situasjonen endret seg i 934, da den tyske kongen Henrik I Fuglefangeren (919-36) invaderte Danmark og Gorm ble tvunget til å anerkjenne hans overhøyhet.

Med spredningen av den tyske innflytelsen begynte kristendommen igjen å blomstre i Danmark, og i dette spilte erkebiskop Unne en stor rolle. Dette gjaldt spesielt da Gorm ble etterfulgt av sin sønn Harald Blåtann (658-86), hvis hustru Thyra selv ble en kristen. Når kristendommen dermed ble offisielt sanksjonert, kunne Unne forsere sitt program for evangelisering. Under kong Haralds beskyttelse reiste han rundt på det danske fastlandet og på øyene, forkynte troen og organiserte folkets religiøse liv. Spesielt brakte han trøst og styrke til de kristne fangene, og det var de som dannet de første kommunitetene som han ordinerte prester for.

Ansgars etterfølger Rembert døde i 888. Hans tre nærmeste etterfølgere på erkebispestolen, de hellige Adalgar og Hoger samt Reginwart, besøkte ikke Sverige, men Adalgar forsømte i alle fall ikke menigheten i Birka, men sendte prester og lærere dit. Dette bevitnes både av Adam av Bremen og av andre kilder. Først Unne, den fjerde av Remberts etterfølgere som erkebiskop, besøkte den svenske menigheten.

Unne ville heller virke som misjonær enn å sitte rolig på bispestolen, så etter kong Henrik Fuglefangers seier over danskene i 934 dro han i 935 til Sverige. Han reiste først til øya Birka (nå Björkö) i innsjøen Mälaren ved dagens Stockholm. Da hadde svenskene bortsett fra Rembert ikke sett sin høyeste åndelige hyrde på sytti år, og i tretti av disse hadde de sannsynligvis vært overlatt til seg selv. Unne regnes derfor som den tredje Evangelicus praedicator etter Ansgar og Rembert.

Sammen med erkebiskop Unne kom blant andre munken Sigebert fra klosteret Corvey, som etter Unnes død vendte tilbake til sitt kloster. Der skrev han kort etter to biografier om ham, en i prosa og en på vers, men disse er dessverre gått tapt. Man vet derfor ikke i hvilken tilstand Unne fant menigheten i Birka eller hva han utrettet der. Adam av Bremen forteller imidlertid at på den tiden var alt falt tilbake i hedendom, men at Unne forkynte med suksess og gjenopprettet den kristne menigheten.

Deretter misjonerte Unne i Västergötland og dro så langt som til Uppsala, men hans drøm om å bringe troen enda lenger nord, ble forpurret av sykdom. Trett og syk vendte han tilbake til Birka, hvor han døde («som martyr») den 17. september 936, den første kjente dato i svensk historie. Han ble gravlagt på Birka, og på Husby kirkegård finnes hans gravstein med en runeinnskrift. Hans ledsagere tok med seg hans hode tilbake til Bremen, hvor det ble gravlagt ved alteret i domkirken St. Peter. Da man rev dette alteret i 1840, fant man den blyplaten som var lagt ned ved begravelsen. Den hadde teksten XV KAL. OCTOB(ris) O(biit) VNNIS ARCHIEP(is)-C(opus) «Femten før kalenda i oktober (17. september 936) døde erkebiskop Unne».

I krøniken om biskopene av Skara som ble skrevet midt på 1200-tallet, nevnes Unne som den andre biskopen i Västergötland og som den hellige Sigfrids etterfølger. Han kalles erkebiskop, noe som stemmer med de faktiske forhold. De andre opplysningene om ham, at han var engelskmann, at han etterfulgte Sigfrid og at han ble steinet til døde av hedningene, strider mot det vi virkelig vet om Unne. Han levde et århundre før Sigfrid, og han led ikke martyrdøden. Ifølge en tradisjon som ble skrevet ned først på 1700-tallet, skal Unne på sin reise til Birka ha besøkt Undenäs i nordøstre Västergötland ved sørkysten av innsjøen Unden. Det er klart at denne folkelige tradisjonen har bevart minnet om erkebiskop Unnes virksomhet i området og nok er grunnen til at han har kommet inn i Skaras bispekrønike.

Unnes etterfølger, den hellige Adaldag (937-88), var den første av erkebiskopene av Hamburg-Bremen som forente verdslig makt med den åndelige. Han arbeidet med suksess for kristendommens stabilisering i Danmark, kraftig støttet av de mektige ottonske keiserne. Deres seierrike våpen bidro til kristendommens utbredelse over hele Jylland og til at kongene Harald I Blåtann og hans etterfølger Sven I Tjugeskjegg (986-1014) lot seg døpe.

Til Sverige ble det sendt en Leodag fra Friedland i Mecklenburg og en Odinkar den Eldre av fornem dansk byrd. Sistnevnte skal ha blitt sendt av Adaldag som biskop til svenskenes land, og fordi han selv var av nordisk ætt og behersket språket til fullkommenhet, omvendte han mange.

Det utviklet seg nesten øyeblikkelig en kult for erkebiskop Unne, men den var ikke spesielt utbredt, og den ser ut til å ha blitt blandet sammen med kulten for hans etterfølger Adalgar. Men Unne ble gitt tittelen hellig fra 1000-tallet. Noen av hans relikvier ble brakt til Corvey, hvor de ble æret, men de gikk tapt midt på 1600-tallet da munkene dro i eksil til Østerrike.

Unnes minnedag er dødsdagen 17. september. Han fremstilles i kunsten i munkedrakt eller som biskop. Ved siden av seg har han et sammenrast gudebilde, noe som henviser til hans misjonsvirksomhet. Unne er ved siden av de hellige Adalvard den Eldre av Skara og Stefan av Hälsingland de tre misjonsbiskopene utsendt fra Bremen som fortsatt minnes i Sverige.