Alphonse (Marie-Dominique) Teillard-Chambon

TEILLARD-CHAMBON, Alphonse (Marie-Dominique), O.P, født i 1879 Frankrike. Han var den eldste sønn og det tredje av i alt tolv barn av chef de bataillon d'infanterie Etienne Marie «Alphonse» Teillard-Chambon (f. 1850 i Murat (dep. Cantal), død 1931) og hans hustru Thérèse Delphine de Sartiges de La Prade de Durfort (1854–1932). Slekten hadde historsk lange røtter og vidt forgrenet i slekt og gjennom inngiftede sidegrener høyst tilstede i det gamle Frankrike. Via sin kusine Marguerite Teillard-Chambon (1880–1959) var Alphonse beslektet med jesuitten Pierre Teilhard de Chardin (1881–1955). Alphonse dukker opp i brevveksling fra Pierre og Marguerite under Første Verdenskrig. Marguerites tremenning, som fra 1920-tallet var i ferd med å bli kjent som naturfilosof, paleontolog og teolog. Pierre Teilhard de Chardin var i sin tur via sin mor i slekt med Voltaire.

Etter sin prestevielse i 1902 hadde pater Teillard-Chambon tjenstegjort som lærer ved forskjellige konventer i Frankrike.

Norge

Kom til Norge i følge med sine franske meddominikanere Gabriel Lamotte og Réginald Hélaine den 30. november 1920.

1920 – 1921

Bosatt i Høvik (Bærum) i villaen til fru Valborg Cady de Navacelle. Med dette som sitt utgangspunkt begynte de to patre (Gabriel Lamotte var etter noen måneder blitt tilbakekalt til Paris) å lære seg norsk, og søkte å finne en passende eiendom i Oslo vestkant, der – hjulpet av en en testamentarisk gave etter pastor Christopher Holfeldt-Houen (død 22. november 1890) – man kunne bygge en kirke. En eiendom, som allerede var sikret i Thereses gate, men var blitt solgt igjen skjønt med kapitalen i verdipapirer. Med disse, og ytterligere midler fra fru Navacelle og franske katolikker i Oslo-området, ble det mulig å erverve Neuberggaten 15 og etablere et midlertidig kapell der.

20. april 1921 – august 1923

De ble bosatt i Neuberggaten 15 i Oslo, der St. Dominikus kirke og kloster skulle bli bygd.

En gjentatt klage i rapportene til Paris at brødrene slet mentalt og manglet et reellt samfunnsliv. I etableringsfasen i Oslo klaget Teillard du Chambon over Hélaines humørsvingninger og depresjon og foreslo at han skulle tilbakekalles og at nye, mer robuste fedre skulle sendes til Norge. Det krevdes, som Teillard du Chambon uttrykte det i en rapport fra mars 1923, gode nerver og «beaucoup d’abnégation», dvs. en stor grad av selvfornektelse, for å klare å arbeide som misjonær i Norden. Å holde ut det barske klimaet, vintermørket og isolasjonen innebar i seg selv en form for askese som for disse franske dominikanerne viste seg å være betydelig vanskeligere å takle enn botsøvelsene som var foreskrevet i ordensregelen. Men det store problemet var at kommunitetslivet ikke fungerte, og rapportene klager over at fedrene var så overbelastet med praktisk arbeid at de ikke hadde tid til å vie så mye tid til bønn, kontemplasjon og studier som de skulle ønske.

Pater Teillard du Chambon ble snart selv nødsaget å returnere til Frankrike av helsemessige årsaker – til Paris, den 24. august 1923. Ordenen hadde allerede forsterket kommuniteten (og nå erstattet ham) med elsasseren pater Ambrosius Lutz, var ankommet 15. mai 1923 og allerede hadde holdt retretter for ordenssøstre i Norge året i forveien.

Pater Hélaine, som også hadde problemer med det norske klima, døde av lungebetennelse våren 1924.

Alphonse Teillard-Chambon døde i 1952, i en alder av 74 år.