Ambrosius L. Lutz

Bilde

LUTZ, Ambrosius L. (opprinnelig Joseph) O.P, født den 29. september 1875 i Kolmar i Elsass i Tyskland. Vokste opp i Kaysersberg.

Han virket i Norge fra 1923 til sin død. Han var teolog og organist, folkeopplyser og komponist, forfatter og oversetter. I Norge ble han en av de mest profilerte forsvarerne av den katolske tro.

Bakgrunn og virke før Norge

Som sitt bysbarn og jevngamle venn, den protestantiske senere teologen og legen Albert Schweitzer (1875–1965), som i 1952 vant Nobels fredspris for sitt medisinske arbeid i Afrika og sitt engasjement mot atomvåpen), spilte Lutz orgel og var en stor beundrer av Johann Sebastian Bach.

Biskopen av Strassburg i deres tidligere år, Andreas Räß (Raess),var også oppvokst i Kaysersberg. Det var han som fristilte den elsassiske prest Jean Claude Lichtlé og støttet ham under hele sin gjenværende bispetid. Man var en av de mer sentrale av prestene i Christiania 1854–1856, de viktige årene etter at den katolske kirke fikk lov til å gjenetablere seg i Norge.

Pater Lutz’ hjemstavn – i Alsace eller Elsass – hadde en slik omskiftende historie at han både kan betraktes som tysk og som fransk. Kort før hans fødsel hadde Frankrike i krig mot Preussen og andre tyske stater tapt både Alsace og Lorraine, som ble overført til keiserdømmet Tyskland. Etter Første verdenskrig ble området i 1919 atter del av Frankrike. I 1940 ble Elsass del av Det tyske rike, og i 1945 ble det atter fransk. Det må imidlertid sies at mange av befolkningen i hans trakter, som var overveiende av tysk kulturpreg, identifiserte seg vel så sterkt med det franske. Det gjorde også den unge Lutz.

Han trådte inn i dominikanerordenen som nittenåring, og fikk da klosternavnet Ambrosius. Han ble presteviet den 29. juli 1900 i Flavigny i Frankrike. Han arbeidet i Mosul i Mosul vilayet (den gang også kalt «Kurdistan») i Det osmanske rike som professor ved byens kaldéiske presteseminar (1900–05), deretter i Palermo, i Frankrike, i Wien (to år), og som lasarettprest i Mühlhausen i Elsass under første verdenskrig.

Virke i Norge

Pater Lutz hadde i 1922 vært i Norge for å holde retretter for ordenssøstre, og visste ikke da at han senere skulle havne der.

Han ble postert om til Norge den 1. mai 1923, for å avløse pater Alphonse (Marie-Dominique) Teillard-Chambon, som slet hardt under klima og kummerlige kår. Lutz fikk selskap av medbrødrene Henri Dominique Béchaux fra klosteret i Nancy og som ble prior for dominikanerne i Norge frem til 1937, Gabriel-Marie Vanneufville fra Lille-klosteret og tysksveitseren Gabriel Busch.

Det var særlig disse overveiende franske dominikanere som bygde opp sin ordens kommunitet i Neuberggaten på Majorstua i Oslo (St. Dominikus kirke og kloster). Egentlig slet flere av de tidlige dominikanere under forholdene i Norge. Provinsledelsen i Paris hadde tydeligvis ikke forutsett de vanskene.

Oslo hadde i denne periode kun to katolske menigheter, og pater Lutz ble allerede den 24. august 1923 engasjert i sjelesorgen i St. Olav kirke og var kapellan der til i det minste 1931.

Lutz, som i 1928 ble tildelt tittelen lektor i teologi, karakteriseres i rapporter som lærd, men dårlig egnet for praktisk arbeid.

Da det, etter biskop Jan Olav Smits avgang høsten 1928, ble nødvendig å utnevne en ny apostolisk vikar i Norge, ble det mottatt en rekke brev med forslag til kandidater fra katolske prester og lekfolk i området. Det var flere som fremhevet Henri Dominique Béchaux, men andre advarte – «alt for fransk, alt for meget dominikaner» – og uten blikk for misjonen som helhet og dens behov. Også dominikanernes kobling til franske utenrikspolitikk ble tatt opp negativ faktor, og i et annet brev ble den franske misjon i Norge betegnet som et tilholdssted for snobber.

Også medbroren Lutz vendte seg mot Béchauxs kandidatur, han mente han manglet lederegenskaper og var umulig av politiske grunner. Romas utsendte visitator erkebiskop Giovanni Vallega falt ned på kritikerenes side, om mente dessuten at skjønt Béchaux var lærd, from, ivrig og elskverdig, var han dog for fransk og utpreget intellektuell til å være egnet som katolsk biskop i Norge. I tillegg led han av psykiske problemer og hadde vanskeligheter med å kontrollere følelsene sine; han var rett og slett ikke «padrone dei suoi nervi» (herre over sine nerver). Ifølge msgr, Vallega, som var erkebiskop av Izmir i Tyrkia, var disse karakterbristene til stede hos Vanneufville og til en viss grad også Lutz.

Dermed ble ingen franskmann utnevnt, men i stedet pastor Olaf Offerdahl – en erfaren norsk prest som ikke hadde vært fremme blant informantene, heller ikke de norske prestene som skrev: Han var 72 år gammel. Og døde et halvt år etter sin bispevielse.

Høsten 1931 ble Lutz konstituert som spiritual ved «Vor Frue Villa» (Oslo), men fikk der etter kort tid avløsning av pastor Peter Ugen.

Han var en lang tid fast medarbeider for tidsskriftet St. Olav.

Gjennom hele sin tid i Norge var han åndelig rådgiver for Norges katolske kvinneforbund.

Lutz ble beskrevet som den første katolske teolog i Norden etter reformasjonen, var spesielt produktiv som forfatter; han publiserte en rekke populære verk om katolsk tro og moral. Han ga også kurs i katolsk teologi ved Universitetet i Oslo og deltok i kontroversteologiske debatter.

I boken Norvegia Catholica (fra 1942) skriver msgr. Karl Kjelstrup blant annet:

Den mest produktive geistlige vår misjon har hatt, er imidlertid uten tvil dominikanerpateren Ambrosius Lutz. Med sin store lærdom, sin strålende intelligens og sin nær sagt fenomenale arbeidskraft er pater Lutz for tiden vår misjons største kraft, både som forfatter og som foredragsholder. Foruten sine lødige artikler i «St. Olav» og i «Kimer i Klokker» såvel som i det svenske tidsskrift «Credo» [...] har pater Lutz utgitt følgende større og mindre skrifter: «Kors og Alter», «Avladen og de helliges samfund», «Katolicismen og det personlige Gudsforhold», «Mennesket og Samfundet», «Den katolske Moral for offentlighetens domstol». «Lourdes og dets Mirakler», «Hvad har Luther å gi oss?» «Den katolske religion fremstillet for moderne protestanter», «Kristendommen i apostlenes dager», «Protestanter og Katolikker» og «Gud». De fleste av disse skrifter er utkommet på «St. Olavs Forbunds Forlag», et par hos Olaf Norli, og den sistnevnte på Pauluskredtsens Forlag i Kbhv. Det kan visstnok sies om enkelte av disse skrifter, som f. eks. «Gud», at de ligger litt for høgt for folk uten akademisk dannelse eller filosofisk trening, men så er der til gjengjeld andre (f. eks. «Protestanter og Katolikker») som er populært og underholdende skrevet. Måtte de alle finne stor utbredelse. 

Senere, i 1943, begynte han på verket Kjenn din religion. Det kom som føljetong i St Olav i bladets utgivelser fra april 1943 til etter krigsslutt i 1945. Her klarte han å uttrykke kristne sannheter slik at de kunne eventuelle sensorers skumlesning av det som fremstod som ren katekisme, og slik ikke utfordre tidsskriftets selve eksistens eller papirtildeling. Men på de passende steder får han på plass at «folkets Israels» hellige skrifter (det gamle testamente) var som Guds ord likeså hellig som Det nye. Om «Gud og mennesket» skriver han at «i den nyere tid forsøkte motstandere av kristendommen å fortrenge den kristne frelsestanke ved å vise menneskene en ny veg til salighet. Frelsen skal ganske simpelthen bestå deri at man 'kaster syndsbevisstheten fra seg, erklærer syndefallet for en myte og betrakter naturen med alle dens drifter som sunn og edel uten hensyn til kristne moralbegreper». I St. Olafs første nr i 1944 underviser han i nøye uttenkte formuleringer mot kultiverte nasjoner som med forakt ser ned på andre … underkuer og utplyndrer dem .. slik at de ble utryddet med vold. Og kritiserer når staten betraktes som en slags guddom, som med uinnskrenket myndighet hersker over sine borgere og betrakter nabostatene som fiender ... og skaper en egen moral, uavhengig av den kristen moral, fortaper seg i det uvirkelige.

Verket ble utgitt i bokform høsten 1945.

Hans undervisning inspirerte mange til å konvertere til katolisismen. Personlig forestod han konversjonsakten til 71 voksne innen St. Olavs menighet i Oslo (som omfattet hovedstadens vestlige halvdel) i perioden 1924 til 1954. Blant dem var Ragnhild Foss (1929), Eva Dithmer-Vanberg (1932), den senere dominikaner Thoralf Andreas Norheim (1937), Daniel Andreas Haakonsen (1942), Gottfried Rieber-Mohn, som ble dominikaner med klosternavnet Hallvard (1943), Fredrik Wilhelm Elvedahl som forsøkte seg på prestestudiet (1946), Wilfred Kristian Jensenius (1946), Finn Halvorsen (1948), Ørnulf Ranheimsæther (1953) og Vera Heyerdahl (1954). Dette fremgår av kirkebøkene i St. Olav menighet i Oslo.

I samme periode var det kun en annen katolsk prest, den franske dominikanerpater Gabriel Marie Vanneufville, som opptok flere konvertitter (85) i denne menighet. I motsetning til pater Lutz (som de tyske okkupanter etter anneksjonen av Elsass i 1940 ikke betraktet som fransk men som tysk borger), hadde Vanneufville dessuten en time-out 1940-45 da han okkupasjonsårene måtte bo i Sverige.

Kort etter andre verdenskrig ble pater Lutz i sitt kloster på Majorstua oppsøkt til hjertelig gjensyn og samtaler av Maximilien A.J.N. Rihal, en fransk soldat som var kommet som del av de britiske styrker i en periode etter frigjøringen. Hans åtte uker gamle sønn måtte nøddøpes den 6. november 1934 i hjemmet, Maximilienne og hans hustru av den jødiske kievrussiske familien Glott (M. Glott Tobakfabrik, kjent for sigarer og særlig suksessen sigarettmerket Speed) bodde i Aker kommune rett sørøst for Oslo. De fikk ordnet det med dominikanerne. Alle overlevde krigen – mor og barn, som stod i Quisling-byråkratenes jødearkiv, kom seg til Sverige i grevens tid høsten 1942, far flyktet rett til England. (Kilde: C.Tande samtale i mars 2025 med den 91-årige sønnen i Drammen; dessuten sønnens upubliserte bokmanuskript, og pastor Ragnar Leer Salvesens folk som fremskaffet dåpsregistrering i St. Hallvard menighet)

Pater Lutz’ innsats for norsk, katolsk salmesang er betydelig. Av hans 40—50 melodier var det mange som fikk sin plass i menighetene landet over. Ikke minst fortjenstfullt var at han tok for seg noen av Ragnhild Foss’ gjendiktninger av latinske hymner og sekvenser.

Han døde den 25. november 1955 i Oslo på Vår Frues Hospital, 80 år gammel.