KOCH Kurt (1950- )

Kardinalprest, den romerske kurie. President for Det pavelige råd for fremme av Kristen enhet (2010- ), biskop emeritus av Basel i Sveits (1995-2010)

Født: Kurt Koch ble født den 15. mars 1950 i Emmenbrücke i den tyskspråklige kantonen Luzern (Lucerne) og bispedømmet Basel i det sentrale Sveits. Han studerte teologi ved universitetet i Luzern og ved Ludwig-Maximilian-universitetet i München i Bayern, hvor han avsluttet studiene i 1975 og arbeidet som legteolog til sin prestevielse. Han arbeidet som pastoralassistent i Sursee (1975-76) og deretter som forskningsassistent ved det teologiske fakultet ved universitet i Luzern (1976-81).

Prest: Han ble presteviet den 20. juni 1982 i St. Eusebius i Grenchen av biskop Otto Wüst av Basel. Han ble inkardinert i bispedømmet Basel, og fra 1982 til 1985 var han kapellan i St. Marien i Bern. Fra 1986 foreleste han i dogmatisk teologi ved Det katetiske institutt ved det teologiske fakultet i Luzern før han i 1987 fullførte sin doktorgrad i teologi (ThD) med avhandlingen Der Gott der Geschichte. Theologie der Geschichte bei Wolfhart Pannenberg als Paradigma einer philosophischen Theologie in ökumenischer Perspektive. Han tok sin habilitasjon i 1989. Han var professor i dogmatikk, etikk, liturgivitenskap og økumenisk teologi ved Det teologiske fakultet ved universitetet i Luzern fra 1989 til den 29. februar 1996. Han var dekanus for teologisk fakultet og rektor for universitetet i Luzern fra 1. oktober til 13. desember 1995.

Biskop: Han ble den 21. august 1995 valgt til biskop av Basel, 45 år gammel, etter Hansjörg Vogel. Valget ble foretatt av kapitlet ved katedralen i Basel og stadfestet den 6. desember 1995 av pave Johannes Paul II (1978-2005). Han ble bispeviet den 6. januar 1996 i Peterskirken i Roma av paven selv. Medkonsekratorer var de senere kardinalene Giovanni Battista Re, titularerkebiskop av Vescovio og substitutt i Statssekretariatet, og Jorge María Mejía, titularerkebiskop av Apollonia og sekretær for Bispekongregasjonen. Hans bispemotto var Ut sit in omnibus Christus primatum tenens. Han tiltrådte sitt embete ved å ta bispesetet i besittelse den 23. februar 1996.

Fra 29. februar 1996 har han vært honorær professor ved teologisk fakultet ved universitetet i Luzern. Han var i ni år visepresident for den sveitsiske bispekonferansen før han i 2007 ble valgt til president for bispekonferansen (2007-10) etter Amédée Grab OSB (1998-2007), biskop av Chur i Sveits (1998- ) og tidligere president for Rådet for europeiske bispekonferanser (CCEE) (2001-06). Koch sitter også i det sveitsiske religionsrådet. I 2002 ble han medlem av Det pavelige råd for fremme av kristen enhet, og han har også vært medlem av den internasjonale katolsk-ortodokse teologiske kommisjon og medlem av den internasjonale katolsk-lutherske dialogkommisjonen.

Han ble den 1. juli 2010 utnevnt av pave Benedikt XVI til president for Det pavelige råd for fremme av Kristen enhet etter kardinal Walter Kasper, som ble pensjonert, 77 år gammel. Samtidig fikk han rang av erkebiskop. Han var apostolisk administrator av Basel inntil ny biskop ble utnevnt. Den 16. oktober 2010 utnevnte paven ham til medlem av Troslærekongregasjonen i Vatikanet, en utnevnelse som følger automatisk av hans stilling som President for Enhetsrådet. Han har skrevet en rekke bøker samt sytti økumeniske artikler om temaer som aids, prestelig sølibat og Kirkens fremtid.

Den 29. desember 2010 utnevnte pave Benedikt XVI ham til medlem av Østkirkekongregasjonen og til Det pavelige råd for Interreligiøs dialog.

Kardinal: Han ble kreert til kardinaldiakon av Nostra Signora del Sacro Cuore in Circo Agonale i Benedikt XVIs tredje konsistorium den 20. november 2010. Han sto som nummer syv på listen over de nye kardinalene. Ved pave Frans’ omorganisering av kongregasjonenes medlemmer i november/desember 2013 ble kardinal Koch stadfestet som medlem av Helligkåringskongregasjonen (19. desember) og nytt medlem av Utdanningskongregasjonen (30. november) og Bispekongregasjonen (16. desember).

I konsistoriet den 3. mai 2021 var han blant de åtte kardinalene som ble «forfremmet» fra kardinaldiakoner til kardinalprester etter ti år som diakoner. Hans diakonatkirke Nostra Signora del Sacro Cuore ble samtidig opphøyd midlertidig (pro hac vice) til titularkirke for en kardinalprest.