Instruksjon angående kriteriene for kallsbedømmelse

---

Innledning

I kontinuitet med Det annet Vatikankonsils anvisninger og i særdeleshet med dekretet Optatam Totius1 om prestenes utdannelse har Kongregasjonen for Katolsk Utdannelse publisert forskjellige dokumenter for å fremme en egnet og omfattende formasjon av de fremtidige prester, og gitt rettledninger og nøyaktige normer vedrørende en rekke av dens aspekter.2 I mellomtiden har også Bispesynoden i 1990 reflektert over prestenes formasjon under de nåværende forhold, med den intensjon å virkeliggjøre konsilets lære om emnet og gjøre den tydeligere og mer virksom i verden av i dag. Som oppfølging av denne synoden publiserte Johannes Paul II den postsynodale apostoliske formaning Pastores dabo vobis.3

I lys av disse rikholdige anvisninger akter ikke denne Instruksjon å dvele ved alle spørsmål av affektiv eller seksuell natur som krever våken oppmerksomhet i løpet av hele formasjonsperioden. Den inneholder normer vedrørende ett særskilt spørsmål, nemlig det om å gi kandidater som har dypt rotfestede homoseksuelle tilbøyeligheter adgang eller ikke til presteseminaret og til de hellige ordinasjoner.

I. Affektiv modenhet og åndelig faderskap

I følge Kirkens vedvarende Tradisjon er det kun døpte menn som gyldig kan motta de hellige ordinasjoner.4 Ved ordinasjonssakramentet likedanner Den Hellige Ånd kandidaten på nytt og spesifikt vis med Jesus Kristus: Presten representerer faktisk Kristus, som er Kirkens Hode, Hyrde og Brudgom.5 På grunn av denne likedannelse med Kristus må den vigslede tjeners hele liv være gjennomsyret av hengivelsen av hele hans person til Kirken med en autentisk hyrdekjærlighet.6

Kandidaten til de hellige ordinasjoner må derfor nå frem til affektiv modenhet. Denne modenhet setter ham i stand til å pleie en korrekt relasjon til menn og kvinner, ved at den utvikler i ham en sann forståelse av åndelig faderskap overfor det kirkelige fellesskap han blir tiltrodd.7

II. Homoseksualitet og ordinert tjeneste

Fra Det annet Vatikankonsil og til i dag har en rekke av Læreembedets dokumenter – og i særdeleshet Den katolske kirkes katekisme – bekreftet Kirkens lære om homoseksualitet. Katekismen skjelner mellom homoseksuelle handlinger og homoseksuelle tilbøyeligheter.

Hva gjelder handlinger lærer den at disse i Den Hellige Skrift er fremstilt som alvorlige synder. Tradisjonen har vedvarende ansett dem som umoralske i seg selv og i strid med naturloven. De kan dermed ikke under noen omstendighet godkjennes.

Hva gjelder de dypt rotfestede homoseksuelle tilbøyeligheter som man møter hos et visst antall menn og kvinner, er også de objektivt feilrettet, og utgjør ofte en prøvelse, selv for disse menn og kvinner. Disse må tas i mot med respekt, medfølelse og fintfølelse. Alle utslag av urettferdig diskriminering mot dem skal unngås. Slike personer er kalt til å virkeliggjøre Guds vilje i sitt liv, og dersom de er kristne, til å forene de vanskeligheter de kan møte i livet på grunn av sin legning, med Herrens korsoffer.8

I lys av disse anvisninger anser denne kongregasjon, med tilslutning fra Kongregasjonen for Gudstjenesten og Sakramentsordningen, det som påkrevet å fremholde klart at Kirken, selv om den nærer dyp respekt overfor de personer det gjelder,9 ikke kan gi adgang til presteseminaret og til de hellige ordinasjoner til slike som praktiserer homoseksualitet, eller oppviser dypt rotfestede homoseksuelle tilbøyeligheter, eller støtter den såkalte gay culture.10

De nevnte personer befinner seg i en situasjon som alvorlig forhindrer dem i å bygge opp en korrekt relasjon til menn og kvinner. De negative følger som kan springe ut av ordinasjonen av personer med dypt rotfestede homoseksuelle tilbøyeligheter er på ingen måte å overse.

Hvis man imidlertid har å gjøre med homoseksuelle tilbøyeligheter som kun er uttrykk for et forbigående problem, som for eksempel en ikke fullført modningsfase, må slike tilbøyeligheter ha vært entydig overkommet minst tre år før diakonvielsen.

III. Kvalifikasjonsbedømmelsen av kandidatene fra Kirkens side

Det er to aspekter ved ethvert prestekall som ikke kan løses fra hverandre: Guds frie gave, og menneskets ansvarlige frihet. Kallet er guddommelig nåde som mottas ved Kirken, i Kirken og til tjeneste for Kirken. Mennesket hengir seg Gud frivillig ved at det i kjærlighet svarer på Hans kall.11 Den egne lengsel etter å bli prest er ikke tilstrekkelig, og ingen har noen rett til å motta ordinasjonen. Det er Kirkens plikt – ved hennes ansvar for å fastsette de nødvendige betingelser for å motta sakramentene innstiftet av Kristus – å vurdere kvalifikasjonene til den som ønsker å inntre i presteseminaret,12 og å ledsage ham gjennom formasjonsårene og befordre ham til de hellige ordinasjoner dersom han vurderes å være i besittelse av de påkrevde kvaliteter.13

Formasjonen av den fremtidige prest må skje i vesentlig komplementaritet mellom de fire formasjonsdimensjoner: Den menneskelige, den åndelige, den intellektuelle og den pastorale.14 I denne forbindelse er det nødvendig å understreke at den menneskelige formasjon har særlig vekt, for den er det uunnværlige grunnlag for all formasjon.15 For å kunne befordre en kandidat til diakonatet må Kirken blant annet fastslå at han har nådd den affektive modenhet en kandidat til prestedømmet må besitte.16

Kallelsen til ordinasjonen er biskopens17 eller den overordnede superiors personlige ansvar. Under hensyntagen til bedømmelsene fra dem som er gitt ansvaret for formasjonen, må biskopen eller den overordnede superior nå moralsk sikker vurdering av kvalitetene til kandidaten før han tillater ordinasjon. Dersom de har alvorlig tvil hva gjelder dette, må de ikke befordre ham til ordinasjon.18

Vurderingen av kandidatens kall og modenhet er også en tungtveiende oppgave som påhviler presteseminarets rektor og andre formatorer ved seminaret. Før hver ordinasjon må rektor gi uttrykk for sin bedømmelse av om kandidaten har de kvaliteter som Kirken krever.19

Ved vurderingen av kandidatens egnethet for ordinasjon har spiritualen en viktig oppgave. Selv om han er bundet av tausetsplikten representerer han Kirken i det indre forum. Under sine møter med kandidaten må spiritualen ha i tankene særlig Kirkens krav hva gjelder det prestelige sølibat og den affektive modenhet en prest må ha. Han må hjelpe

kandidaten til selv å nå frem til klarhet om han besitter de nødvendige kvaliteter.20 Han er forpliktet til å vurdere alle hans personlighetsegenskaper og til å forsikre seg om at kandidaten ikke bærer på seksuelle forstyrrelser som er uforenlige med prestedømmet. Hvis en kandidat praktiserer homoseksualitet eller legger for dagen dypt rotfestede homoseksuelle tilbøyeligheter, er spiritualen, slik som også skriftefaren, samvittighetsforpliktet til å fraråde ham å fortsette fremover på veien mot ordinasjon.

Det gjenstår som selvsagt at det er kandidaten selv som har det første ansvar for sin formasjon.21 Han må overgi seg selv med tillit til de vurderinger som foretas av Kirken, den kallende biskop, seminarrektoren, spiritualen og de andre utdannelseskrefter ved presteseminaret som biskopen eller den overordnede superior har betrodd oppgaven å formere de fremtidige prester. Det ville være i graverende grad uærlig dersom en kandidat skulle holde skjult sin homoseksualitet for derved å nå frem til ordinasjon. En så uoppriktig holdning ville ikke samsvare med den ånd av sannhet, pålitelighet og beredvillighet som må kjennetegne personligheten til den som føler seg kallet til å tjene Kristus og Hans Kirke i prestetjenesten.

Konklusjon

Denne Kongregasjon stadfester nødvendigheten av at biskopene, de overordnede superiorer og alle de involverte ansvarlige foretar en oppmerksom bedømmelse av kandidatenes egnethet til de hellige ordinasjoner, fra de opptas i presteseminaret og frem til de ordineres. Denne bedømmelse må foretas i lys av et bilde av det ministerielle prestedømme som samsvarer med Kirkens lære.

Biskopene, bispekonferansene og de overordnede superiorene må våkent se til at denne Instruksjonens normer blir trofast etterlevd, til beste for kandidatene selv og for å sikre at Kirken alltid får velegnede prester, og sanne hyrder etter Kristi Hjerte.

Pave Benedikt XVI har godkjent denne Instruksjon den 31. august 2005 og anordnet at den skulle offentliggjøres.

Roma, den 4. november 2005, på minnedagen for den hellige Karl Borromeo, presteseminarenes vernehelgen.

---

Noter

1

ANNET VATIKANKONSIL: Dekretet om presteutdannelsen Optatam totius (28. oktober 1965): AAS 58 (1966), 713-727.

2

Jfr. KONGREGASJONEN FOR KATOLSK UTDANNELSE, Ratio fundamentalis institutionis sacerdotalis (6. januar 1970; ny utgave 19. mars 1985); Filosofistudiet i seminarene (20. januar 1972); Veiledning vedrørende formasjonen til det prestelige sølibat (11. april 1974); Kirkeretten i presteutdannelsen (2. april 1975); De fremtidige presters teologiske utdannelse (22. februar 1976); Epistula circularis de formatione vocationum adultarum (14. juli 1976); Instruksjon om den liturgiske formasjon i seminarene (3. juli 1979); Rundskriv om noen presserende aspekter ved den åndelige formasjon i seminarene (6. januar 1980); Orientering om undervisningen om den menneskelige kjærlighet – Anvisninger for seksualundervisningen (1. november 1983); La Pastorale dell mobilità umana nella formazione dei futuri sacerdoti (25. januar 1986); Orientering om utdannelsen av de fremtidige prester om de sosiale kommunikasjonsmidler (19. mars 1986); Lettera circolare riguardante gli studi sulle Chiese Orientali (6. januar 1986); Jomfru Maria i den intellektuelle og åndelige utdannelse (25. mars 1988); Instruksjon om studiet av kirkefedrene i presteutdannelsen (10. november 1989); Orientamenti per lo studio e l'insegnamento della dottrina sociale della Chiesa nella Direttive sulla preparazione degli educatori nei Seminari (4. november 1993); Direktiv om utdannelsen av prestekandidatene med henblikk på problemer knyttet til ekteskap og familie (19. mars 1995); Inskripsjon til Bispekonferansene om opptak i seminarer av kandidater som kommer fra andre presteseminarer eller ordensfamilier (9. oktober 1986 og 8. mars 1996); Den propedeutiske periode (1. mai 1998); Lettere circolari circa le norme canoniche relative alle irregolarità e agli impedimenti sia ad Ordines recipiendos, sia ad Ordines exercendos (27. juli 1992 og 2. februar 1999).

3

JOHANNES PAUL II: Den apostoliske postsynodale formaning Pastores dabo vobis (25. mars 1992): AAS 84 (1992), 657-864.

4

Jfr. CIC kan. 1024 og CCEO kan. 754; JOHANNES PAUL II, Det apostoliske skriv Ordinatio sacerdotalis om å forbeholde prestelig ordinasjon for menn alene (22. mai 1994): AAS 86 (1994), 545-548.

5

Jfr. ANNET VATIKANKONSIL: Dekretet om presteskapets tjeneste og liv Presbyterorum ordinis (7. desember 1965) nr. 2: AAS 58 (1966), 991-993; Pastores dabo vobis nr. 16: AAS 84 (1992), 681-682.

Angående likedannelsen med Kristus, Kirkens brudgom, fremholder Pastores dabo vobis: «Presten er kalt til å være et levende bilde av Jesus Kristus, Kirkens brudgom [ ...]. I sitt åndelige liv er han derfor kalt til å leve ut Kristi brudgommelige kjærlighet til Kirken, hans brud. Hans liv burde utstråle denne brudgommelige trekk, som krever at han er et vitne om Kristi brudgommelige kjærlighet» (nr. 22): AAS 84 (1992), 691.

6

Jfr. Presbyterorum ordinis nr. 12: AAS 58 (1966), 1013-1014; Pastores dabo vobis nr. 23: AAS 84 (1992), 691-694.

7

Jfr. KONGREGASJONEN FOR KLERESIET, Direktoriet Dives ecclesiae om prestenes tjeneste og liv (31. mars 1994), nr. 58.

8

Jfr. Den katolske kirkes katekisme (editio typica, 1997), nr. 2357-2358. [Denne Editio typica endret noe på den versjon av nr. 2358 som lå til grunn for den offisielle norske oversettelse av katekismen - en uoffisiell tekst som tar hensyn til justeringen er tilgjengelig på www.katolsk.no]

Jfr. Også de forskjellige dokumenter fra KONGREGASJONEN FOR TROSLÆREN: Deklarasjonen Persona humana vedrørende noen seksualetiske spørsmål (29. desember 1975); Skrivet Homosexualitas problema til alle Den katolske kirkes biskoper om sjelesorgen for homoseksuelle personer (1. oktober 1986); Noen betraktninger om respons til lover om ikke-diskriminering av homoseksuelle personer (23. juli 1992); Overveielser rundt forslag om rettslig anerkjennelse av homoseksuelt samliv (3. juni 2003).

Angående den homoseksuelle legning, fremholder skrivet Homosexualitas problema: «Selv om den homoseksuelle persons selve legning ikke er en synd, så innebærer den en mer eller mindre sterk dragning mot noe som i seg selv [intrinsice] er et moralsk onde. Dermed må selve legningen betraktes som objektivt feilrettet» (nr. 3).

9

Jfr. Den katolske kirkes katekisme (editio typica, 1997), nr. 2358 [se merknaden i fotnoten over], jfr. også CIC kan. 208 og CCEO kan. 11.

10

Jfr. KONGREGASJONEN FOR KATOLSK UTDANNELSE, A memorandum to Bishops seeking advice in matters concerning homosexuality and candidates for admission to seminary (9. juli 1985); KONGREGASJONEN FOR GUDSTJENESTEN OG SAKRAMENTSORDNINGEN, Brev (16. mai 2002): Notitiae 38 (2002), 586.

11

Jfr. Pastores dabo vobis nr. 35-36: AAS 84 (1992), 714-718.

12

Jfr. CIC kan. 241 § 1: «Stiftsbiskopen skal bare gi slike adgang til presteseminaret som – under hensyntagen til deres menneskelige og moralske, sjelelige og intellektuelle talenter, deres fysiske og psykiske helbred, foruten den riktige vilje – anses som habile til å hengi seg varig til de geistlige tjenester» og CCEO kan. 758.

13

Jfr. Optatam totius nr. 6: AAS 58 (1966), 717. Jfr. også CIC kan. 1029: «Alene de må befordres til ordinasjonsgrader som ifølge egen biskop og kompetent overordnet superiors kloke vurdering – etter at alle forhold er overveid – har en full og ren tro, beveges av rett intensjon, besitter tilbørlig viten, nyter god anseelse og kjennetegnes ved en plettfri moral og velprøvde dyder samt andre fysiske og psykiske egenskaper som samsvarer med den ordinasjonsgrad som skal mottas.»

14

Jfr. Pastores dabo vobis nr. 43-59: AAS 84 (1992), 731-762.

15

Jfr. ibid., nr. 43: «.Presten, som er kalt til å være et levende bilde av Jesus Kristus, Kirkens hode og hyrde, skal prøve å reflektere i seg selv, så langt som mulig, den menneskelige fullkommenhet som utstråles av den inkarnerte Guds Sønn og som er reflektert særlig levende ved Hans holdninger til andre»: AAS 84 (1992), 732.

16

Jfr. ibid., nr. 44 og 50: AAS 84 (1992), 733-736 og 746-748. Jfr. også: KONGREGASJONEN FOR GUDSTJENESTEN OG SAKRAMENTSORDNINGEN, Carta circular Entre las más delicadas a los Exc.mos y Rev.mos Señores Obispos diocesanos y demás Ordinarios canónicamente facultados para llamar a las Sagradas Ordenes, sobre Los escrutinios acerca de la idoneidad de los candidatos (10. november 1997): Notitiae 33 (1997), 465-506, især vedlegg V.

17

Jfr. KONGREGASJONEN FOR BISKOPENE, Direktorium for biskopenes pastorale tjeneste Apostolorum Successores (22. februar 2004), nr. 88.

18

Jfr. CIC kan. 1052 § 3: «Dersom biskopen [ ... ] ut fra en bestemt begrunnelse er i tvil om en kandidat er egnet til å motta ordinasjoner, må han ikke befordre dem». Jfr. også CCEO kan. 770.

19

Jfr. CIC kan. 1051: «Til avveiningen hva angår de egenskaper som kreves hos ordinand [ ...] skal [det] foreligge en bevitnelse fra rektor i seminaret eller formasjonshuset om de egenskaper som kreves for mottagelse av ordinasjon, nemlig om kandidatens rettroenhet, genuine fromhet, gode moral og skikkethet til å utøve tjenesten; videre om undersøkelse foretatt på ordentlig vis av hans fysiske og psykiske helbredstilstand».

20

Jfr. Pastores dabo vobis nr. 50 og 53: AAS 84 (1992), 746-748 og 772-774. Jfr. også Ratio fundamentalis institutionis sacerdotalis nr. 48.

21

Jfr. Pastores dabo vobis nr. 69: AAS 84 (1992), 778.