Herr Speaker,
Takk for dine velkomstord på vegne av denne fornemme forsamlingen. Idet jeg henvender meg til dere, er jeg meg bevisst det privilegium det er å få tale til det britiske folk og dets representanter i Westminster Hall, en bygning med unik betydning i den sivile og politiske historien til disse øyenes folk. La meg også få uttrykke min aktelse for parlamentet som har eksistert her i århundrer og som har hatt en så dyp innflytelse på utviklingen av deltagende styresett blant nasjonene, særlig i [det britiske] Samveldet og den engelsktalende verden for øvrig. Deres common law-tradisjon danner grunnlaget for rettssystemer i mange deler av verden, og deres særegne syn på statens og individets respektive rettigheter og plikter – samt maktfordeling – er fortsatt en inspirasjon for mange over hele kloden.
Selv om den uttrykkes i et annet språk, har katolsk sosiallære mye til felles med denne tilnærmingen, i sin overordnede omsorg for å verne om den unike verdigheten til hvert menneske, skapt i Guds bilde og likhet, og i sin vektlegging av den sivile myndighets plikt til å fremme det felles gode.
Idet jeg taler til dere i disse historiske omgivelsene, tenker jeg på de utallige menn og kvinner gjennom århundrene som har spilt sin rolle i de betydningsfulle hendelsene som har funnet sted innenfor disse murene, og som har formet livet til mange generasjoner av briter og andre. Særlig minnes jeg skikkelsen til den hellige Thomas More, den store og lærde engelske statsmannen som beundres av både troende og ikke-troende for integriteten han fulgte sin samvittighet med, selv på bekostning av å mishage den suverenen hvis «gode tjener» han var, fordi han valgte å tjene Gud først. Dilemmaet som More sto overfor i den vanskelige tiden, det evige spørsmålet om forholdet mellom det man skylder keiseren og det man skylder Gud, gir meg anledning til å reflektere kort sammen med dere over den rette plassen for religiøs tro i den politiske prosessen.
Dette landets parlamentariske tradisjon står i gjeld til det nasjonale instinktet for moderasjon, til ønsket om å oppnå en genuin balanse mellom myndighetens legitime krav og rettighetene til dem som er underlagt den. Selv om det ved flere anledninger i deres historie er tatt avgjørende skritt for å sette grenser for utøvelsen av makt, har landets politiske institusjoner vært i stand til å utvikle seg med en bemerkelsesverdig grad av stabilitet. I denne prosessen har Storbritannia fremstått som et pluralistisk demokrati som legger stor vekt på ytringsfrihet, frihet når det gjelder politisk tilhørighet og respekt for rettsstaten, med en sterk bevissthet om individets rettigheter og plikter og om alle borgeres likhet for loven. Selv om den uttrykkes i et annet språk, har katolsk sosiallære mye til felles med denne tilnærmingen, i sin overordnede omsorg for å verne om den unike verdigheten til hvert menneske, skapt i Guds bilde og likhet, og i sin vektlegging av den sivile myndighets plikt til å fremme det felles gode.
Hvis de moralske prinsippene som ligger til grunn for den demokratiske prosessen ikke er basert på noe mer solid enn sosial konsensus, blir prosessens skjørhet altfor tydelig – her ligger den virkelige utfordringen for demokratiet.
Likevel fortsetter de grunnleggende spørsmålene som sto på spill i Thomas Mores rettssak å melde seg i stadig skiftende former etter hvert som nye samfunnsforhold oppstår. Hver generasjon må, i sin streben etter å fremme det felles gode, på nytt stille spørsmålet: Hvilke krav kan myndigheter med rimelighet pålegge borgere, og hvor langt strekker de seg? Hvilken autoritet kan man henvende seg til for å løse moralske dilemmaer? Disse spørsmålene leder oss direkte til de etiske grunnvollene for sivil diskurs. Hvis de moralske prinsippene som ligger til grunn for den demokratiske prosessen ikke er basert på noe mer solid enn sosial konsensus, blir prosessens skjørhet altfor tydelig – her ligger den virkelige utfordringen for demokratiet.
Det utilstrekkelige ved pragmatiske, kortsiktige løsninger på komplekse sosiale og etiske problemer er blitt altfor tydelig illustrert av den nylige globale finanskrisen. Det er bred enighet om at mangelen på et solid etisk grunnlag for økonomisk aktivitet har bidratt til de alvorlige vanskelighetene som nå oppleves av millioner av mennesker over hele verden. På samme måte som «enhver økonomisk avgjørelse [har] en moralsk konsekvens» (Caritas in veritate, 37), gjelder det også i det politiske felt at politikkens etiske dimensjon har vidtrekkende konsekvenser som ingen regjering har råd til å overse. Et positivt eksempel på dette finnes i en av det britiske parlamentets særlig bemerkelsesverdige prestasjoner – avskaffelsen av slavehandelen. Kampanjen som førte til denne milepæls-lovgivningen var bygget på faste etiske prinsipper, forankret i naturretten, og har gitt et bidrag til sivilisasjonen som denne nasjonen med rette kan være stolt av.
Det sentrale spørsmålet er da dette: Hvor finnes det etiske grunnlaget for politiske valg? Den katolske tradisjonen hevder at de objektive normene som styrer rett handling er tilgjengelige for fornuften, uavhengig av åpenbaringens innhold. Ifølge denne forståelsen er religionens rolle i den politiske debatt ikke først og fremst å tilby disse normene, som om de ikke kunne erkjennes av ikke-troende – og enda mindre å foreslå konkrete politiske løsninger, som helt klart ligger utenfor religionens kompetanseområde – men snarere å bidra til å rense og belyse anvendelsen av fornuft i oppdagelsen av objektive moralske prinsipper. Denne «korrigerende» rollen religion har i forhold til fornuften, blir imidlertid ikke alltid tatt imot med velvilje, delvis fordi forvrengte former for religion, som sekterisme og fundamentalisme, selv kan skape alvorlige sosiale problemer. Disse forvrengningene av religion oppstår i sin tur når det gis for lite oppmerksomhet til fornuftens rensende og strukturerende rolle innen religion. Det er en toveisprosess. Uten korrektivet som religion gir kan imidlertid også fornuften bli offer for forvrengninger, slik som når den manipuleres av ideologi eller brukes på en delvis måte som ikke fullt ut tar hensyn til menneskets verdighet. Slik misbruk av fornuft var nettopp det som i utgangspunktet ga opphav til slavehandelen og mange andre sosiale onder, ikke minst totalitære ideologier i det tjuende århundre. Det er derfor jeg vil hevde at fornuftens verden og troens verden – den sekulære rasjonalitetens verden og den religiøse troens verden – trenger hverandre og ikke bør være redde for å gå inn en dyp og pågående dialog, til beste for vår sivilisasjon.
Noen hevder at offentlig feiring av høytider som jul bør frarådes, i den tvilsomme troen at det på én eller annen måte kan krenke dem som tilhører andre religioner eller ingen.
Religion er med andre ord ikke et problem som lovgivere skal løse, men en viktig bidragsyter til den nasjonale samtalen. I dette lys kan jeg ikke unnlate å uttrykke min bekymring over den økende marginaliseringen av religion, særlig kristendommen, som finner sted i enkelte kretser, selv i land som legger stor vekt på toleranse. Noen hevder at religionens stemme bør bringes til taushet, eller i det minste henvises til den rent private sfære. Noen hevder at offentlig feiring av høytider som jul bør frarådes, i den tvilsomme troen at det på én eller annen måte kan krenke dem som tilhører andre religioner eller ingen. Og noen hevder – paradoksalt nok med den hensikt å eliminere diskriminering – at kristne i offentlige roller til tider bør pålegges å handle mot sin samvittighet. Dette er bekymringsfulle tegn på manglende forståelse ikke bare for troendes rett til samvittighetsfrihet og religionsfrihet, men også for religionens legitime rolle i det offentlige rom. Jeg vil derfor oppfordre dere alle, innenfor deres respektive innflytelsessfærer, til å søke måter å fremme og oppmuntre til dialog mellom tro og fornuft på alle nivåer av nasjonens liv.
Deres vilje til å gjøre dette ligger allerede i den enestående invitasjonen som ble gitt meg i dag. Og den kommer til uttrykk i de områdene der deres regjering har samarbeidet med Den hellige stol. På fredsområdet har det vært utvekslinger angående utarbeidelsen av en internasjonal våpenhandelsavtale; når det gjelder menneskerettigheter har Den hellige stol og Storbritannia ønsket velkommen spredningen av demokrati, særlig de siste sekstifem årene; på utviklingsområdet har det vært samarbeid om gjeldsslette, rettferdig handel og finansiering av utvikling, særlig gjennom den internasjonale finansieringsfasiliteten, den internasjonale immuniseringsobligasjonen og den avanserte markedsforpliktelsen. Den hellige stol ser også frem til å utforske nye måter å fremme miljøansvar på sammen med Storbritannia, til gagn for alle.
Jeg noterer meg også at den nåværende regjeringen har forpliktet Storbritannia til å bruke 0,7 % av nasjonalinntekten på utviklingshjelp innen 2013. De siste årene har det vært oppmuntrende å være vitne til positive tegn på en verdensomspennende vekst i solidaritet med de fattige. Men for å omsette denne solidariteten til effektiv handling kreves det nytenkning som vil forbedre livsvilkår på mange viktige områder, som matproduksjon, rent vann, jobbskaping, utdanning, støtte til familier, særlig migranter, og grunnleggende helsetjenester. Når det gjelder menneskeliv, er tiden alltid knapp. Likevel har verden vært vitne til de enorme ressursene som regjeringer kan mobilisere for å redde finansinstitusjoner som anses for å være «for store til å feile». Den helhetlige menneskelige utviklingen av verdens befolkning er vel ikke mindre viktig. Her er et foretak som fortjener verdens oppmerksomhet, som virkelig er «for stort til å feile».
For at et slikt samarbeid skal være mulig, må religiøse organisasjoner – inkludert institusjoner knyttet til Den katolske kirke – være frie til å handle i samsvar med sine egne prinsipper og spesifikke overbevisninger basert på troen og Kirkens offisielle lære.
Denne oversikten over det nylige samarbeidet mellom Storbritannia og Den hellige stol illustrerer godt hvor mye fremgang som er gjort i årene som har gått siden etableringen av bilaterale diplomatiske forbindelser, når det gjelder å fremme de mange kjerneverdiene vi deler over hele verden. Jeg håper og ber om at dette forholdet vil fortsette å bære frukt, og at det vil gjenspeiles i en økende aksept for behovet for dialog og respekt på alle nivåer i samfunnet mellom fornuftens verden og troens verden. Jeg er overbevist om at det også i dette landet finnes mange områder hvor Kirken og offentlige myndigheter kan samarbeide til beste for borgerne, i harmoni med dette parlamentets historiske praksis med å påkalle Åndens veiledning over dem som søker å forbedre forholdene for hele menneskeheten. For at et slikt samarbeid skal være mulig, må religiøse organisasjoner – inkludert institusjoner knyttet til Den katolske kirke – være frie til å handle i samsvar med sine egne prinsipper og spesifikke overbevisninger basert på troen og Kirkens offisielle lære. På denne måten sikres grunnleggende rettigheter som religionsfrihet, samvittighetsfrihet og foreningsfrihet. Englene som ser ned på oss fra det praktfulle taket i denne gamle salen, minner oss om den lange tradisjonen som det britiske parlamentariske demokratiet har utviklet seg fra. De minner oss om at Gud stadig våker over oss for å veilede og beskytte oss. Og de kaller oss til å anerkjenne det viktige bidraget som religiøs tro har gitt og kan fortsette å gi til nasjonens liv.
Herr Speaker, jeg takker deg nok en gang for denne muligheten til å henvende meg kort til dette fornemme publikum. La meg forsikre deg og Overhusets president om mine fortsatte gode ønsker og bønner for dere og for det fruktbare arbeidet til begge kamre i dette gamle parlamentet. Takk og Gud velsigne dere alle!
Pavens tale i Westminster Hall
Les mer
- Talen på Vatikanets nettsider (flere språk)