Innledning

Kristi siste befaling

1. Formidlingen av katekese er av Kirken alltid blitt betraktet katekesen som en av dens viktigste oppgaver; for før den oppstandne Kristus vendte tilbake til sin Far, gav han apostlene en siste befaling: Å gjøre alle folkeslag til disipler og lære dem å holde alt det han hadde befalt dem. 1 Dermed overdro han dem det oppdrag og den fullmakt å forkynne menneskene det de selv hadde hørt om livets ord og sett med sine øyne, det de så og deres hender rørte ved 2. Samtidig betrodde han dem det oppdrag og den fullmakt å forklare med autoritet det han selv hadde åpenbart dem, sine ord og gjerninger, sine tegn og bud. For at de skulle kunne utføre dette oppdrag, gav han dem Den Hellige Ånd.

Meget snart betegnet man med ordet katekese det samlede arbeid fra Kirkens side for å vinne disipler og gi menneskene hjelp til å tro at Jesus er Guds Sønn, for at de ved troen skal eie liv i hans navn 3, og å undervise og forme dem, og på den måter å bygge opp Kristi legeme. Kirken har alltid satt sine krefter inn på dette.

Paul VI's anliggende

2. De senere paver har gitt katekesen den mest fremtredende plass i sin hyrdegjerning. Min ærede forgjenger Paul VI har ved sine handlinger, i sin prekenvirksomhet og ved sin retningsgivende tolkning av det 2. Vatikankonsil - som han betraktet som den store katekisme for vår tid -, ved hele sitt liv tjent Kirkens katekese på forbilledlig måte. Den 18. mars 1971 godkjente han «De alminnelige kateketiske retningslinjer» som Kleruskongregasjonen hadde forberedt, og som fremdeles er det grunnleggende dokument når det gjelder å anspore og gi retning til den kateketiske fornyelse i hele Kirken. Videre grunnla han i 1975 Det internasjonale råd for katekese. Han definerte på mesterlig måte den rolle og betydning katekesen har i Kirkens liv og sendelse da han den 25. september 1971 henvendte seg til deltagerne i Den første internasjonale kongress for katekese 4, og han tok dette tema uttrykkelig opp igjen i sitt apostoliske rundskriv «Om forkynnelsen» 5. Det var etter ønske at katekesen, særlig barne- og ungdomskatekesen, ble temaet for Bispesynodens fjerde generalforsamling 6 som fant sted i oktober 1977, og der jeg selv til min glede kunne delta.

En fruktbar synode

3. Ved avslutningen av synoden overrakte fedrene Paven en meget rikholdig dokumentasjon. Den inneholder de forskjellige bidrag som kom fram i løpet av møtene, resultatene fra arbeidsgruppene, det budskap fedrene med hans godkjennelse rettet til Guds folk 7, og fremfor alt den imponerende rekke av forslag der de gav uttrykk for sitt syn på svært mange sider ved katekesen i dagens verden.

Synoden arbeidet i en intens atmosfære av takknemlighet og håp. Den så i den kateketiske fornyelse en kostbar gave fra Den Hellige Ånd til Kirken av i dag, en gave som de kristne menigheter overalt i verden og på alle plan svarer Ja til med beundringsverdig hjertelag og med stor oppfinnsomhet. Den kritiske sikting av materialet kunne derfor ta utgangspunkt i en meget levende virkelighet og gjøre regning med at det innen Guds folk er stor åpenhet for Herrens nåde og for Læreembetets veiledninger.

Meningen med dette rundskriv

4. Det er i den samme troens og håpets Ånd jeg i dag retter dette apostoliske rundskriv til dere, ærverdige brødre og kjære sønner og døtre. Ut fra det ytterst vidtfavnende temaområde vil det bare hente fram noen særlig aktuelle og avgjørende aspekter, med det mål for øye å sikre de gode frukter av synoden. Det tar i hovedsak opp de overveielser som Pave P aul VI alt hadde forberedt da han nøye vurderte de dokumenter synoden etterlot seg. Pave Johannes Paul I, hvis iver og begavelse som kateket har fylt oss alle med beundring, overtok dette materialet og var i ferd med å offentliggjøre det da Gud plutselig kalte ham til seg. Oss alle gav han eksemplet på hvordan den katekese ser ut som har sine røtter i det grunnleggende, og samtidig er folkelig, formet som den var av handlinger og enkle ord som fant gjenklang i alles hjerter. Derfor tar jeg opp arven fra disse to paver når jeg nå imøtekommer det ønsket som biskopene la frem ved avslutningen av synoden, og som Pave Paul VI gav sin tilslutning i den tale han da holdt 8.

Jeg gjør det også for å følge opp en av de hovedplikter som påhviler mitt apostoliske embete. Katekesen har alltid vært et sentralt anliggende for meg i løpet av min tjenestetid som prest og biskop.

Det er mitt brennende ønske at dette apostoliske rundskriv som retter seg til hele Kirken, må øke troens og det kristne livs kraft, gi ny inspirasjon til de tiltak som alt er igang, anspore til skapende virksomhet - sant nok med den nødvendige årvåkenhet -, og bidra til å utbre i menighetene gleden over å få lov til å bringe verden hemmeligheten om Kristus.