Rosarium Virginis Mariae

KAPITTEL I: Å KONTEMPLERE KRISTUS MED MARIA

Et ansikt som stråler som solen

9. "Der ble hans utseende forvandlet for øynene på dem; hans ansikt skinte som solen" (Matt 17,2). Evangeliets beskrivelse av Kristi transfigurasjon, der de tre apostlene Peter, Jakob og Johannes framstår som trollbundet av Frelserens skjønnhet, kan sees som et ikon for kristen kontemplasjon. Å se på Kristi ansikt, å gjenkjenne dets mysterium blant hans menneskelige livs hverdagslige hendelser og lidelser, og så å gripe den guddommelige glans som fullstendig ble åpenbart i den Oppstandne Herre, som sitter i ære ved Faderens høyre hånd: Dette er oppgaven som er gitt til enhver som følger Kristus, og er derfor oppgaven til hver og en av oss. Når vi kontemplerer Kristi ansikt, blir vi åpne for å motta det treenige livs mysterium. Vi opplever på nytt Faderens kjærlighet og fryder oss over Den Hellige Ånds glede. St. Paulus' ord kan da brukes om oss: "vi ser ... Herrens herlighet ... og blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet. Dette skjer ved Herrens Ånd" (2 Kor 3,18).

Maria, en modell for kontemplasjon

10. Kontemplasjon over Kristus har en uforlignelig modell i Maria. På en unik måte tilhører Sønnens ansikt Maria. Det var i hennes skjød Kristus ble formet. Fra henne mottok han en menneskelig likhet, som peker mot en enda større åndelig nærhet. Ingen har noensinne viet seg mer trofast til kontemplasjon over Kristi ansikt enn Maria. Hennes øyne vendte seg mot ham allerede ved Unnfangelsen, da hun unnfanget ham ved Den Hellige Ånd. I månedene som fulgte, begynte hun å føle hans nærvær, og å se for seg hans trekk. Når hun endelig fødte ham i Betlehem, kunne hennes øyne se ømt på sønnens ansikt, mens hun "svøpte ham og la ham i en krybbe" (Luk 2,7).

Etter dette ville Marias blikk, alltid fylt av tilbedelse og undring, aldri forlate ham. Til tider var det et spørrende blikk, som da han ble funnet i tempelet: "Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss?" (Luk 2,48). Det var alltid et gjennomtrengende blikk, som var i stand til å lese i Jesu innerste, like til å se hans skjulte følelser og forutse hans avgjørelser, som i Kana (jfr. Joh 2,5). Andre ganger var det et sorgens blikk, særlig ved Korsets fot, hvor hennes blikk fortsatt var en fødende mors. For Maria delte ikke bare sin Sønns lidelse og død, hun mottok også en ny sønn som ble gitt til henne i den elskede disippels skikkelse (jfr. Joh 19, 26-27). Påskemorgen hadde hun et blikk strålende av Oppstandelsens glede, og tilslutt, på pinsedagen, et blikk som brant med Åndens utstråling (jfr. Apg 1,14).

Marias minner

11. Maria levde med sine øyne festet på Kristus. Hun skattet hvert ord han sa: "Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det" (Luk 2,19; jfr. 2,51). Minnene av Jesus, innprentet i hennes hjerte, var alltid med henne. De fikk henne til å reflektere over de forskjellige øyeblikk i hennes liv ved sin Sønns side. På en måte var disse minnene den "rosenkrans" hun uavbrutt ba gjennom sitt jordiske liv.

Selv nå, midt i de himmelske Jerusalems gledessanger, forblir hennes grunner for takksigelse og lovprisning uendrede. De inspirerer henne til å vise moderlig omtanke for pilegrimskirken, i hvilken hun fortsetter å fortelle sin personlige versjon av Evangeliet. Maria legger hele tiden fram sin Sønns "mysterier" for de troende, med det ønske at kontemplasjon over disse mysteriene vil utløse hele deres frelsende kraft. I rosenkransbønnen kommer det kristne samfunn i kontakt med Marias minner og hennes kontemplative blikk.

Rosenkransen, en kontemplativ bønn

12. Rosenkransen er, nettopp fordi den starter med Marias egen opplevelse, en utpreget kontemplativ bønn. Uten denne kontemplative dimensjonen vil den miste sin mening, som pave Paul VI tydelig påpekte: "Uten kontemplasjon er rosenkransen en kropp uten sjel. Framsielsen av den risikerer å bli en mekanisk repetisjon av formler, i strid med Kristi formaning: "Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord" (Matt 6,7). Ved sin natur kaller rosenkransen på en rolig rytme og en dvelende hastighet. Dette hjelper den bedende til å meditere over mysteriene i Herrens liv slik de ble sett gjennom øynene til henne som var nærmest Herren. På denne måten blir de ufattelige rikdommene i disse mysteriene synlige".14

Det er verdt å stoppe opp for å tenke over Paul VIs dype innsikt, for å bringe fram noen aspekter ved rosenkransen som viser at det virkelig er en form for kristosentrisk kontemplasjon.

Å huske Kristus med Maria

13. Marias kontemplasjon dreier seg framfor alt om ihukommelse. Vi må forstå dette ordet i den bibelske forstand av ihukommelse (zakar), som en tilstedegjørelse av Guds verk i frelseshistorien. Bibelen er en beskrivelse av frelsende hendelser som kulminerer i Kristus selv. Disse hendelsene tilhører ikke bare "gårsdagen"; de er også en del av frelsens "idag". Denne tilstedegjørelsen kommer fremst av alt fram i liturgien: Det Gud gjorde for århundrer siden, påvirket ikke bare dem som direkte bevitnet hendelsene; det fortsetter også å påvirke mennesker til alle tider ved sin nådegave. Til en viss grad er dette også sant om enhver annen from tilnærming til disse hendelsene: Å "ihukomme" dem i troens ånd og kjærlighet er å være åpen for den nåde Kristus vant for oss ved sitt livs, døds og oppstandelses mysterier.

Derfor følger at mens det må bekreftes i henhold til Annet Vatikankonsil at liturgien, som utøvelsen av Kristi presteembete og en offentlig tilbedelseshandling, er "det høydepunkt som hele Kirkens gjerning streber mot, og samtidig den kilde som all dens kraft springer ut av"15, er det også nødvendig å huske at "det åndelige liv begrenses imidlertid ikke til deltagelse i liturgien. For om den kristne er kalt til å be i fellesskap, må han ikke desto mindre også tre inn i sitt lønnkammer for å be til sin Far i det skjulte (jfr. Matt 6,6) ; ja, som apostelen sier, han må be uten opphør (1 Tess 5,17)".16 Rosenkransen er på sin særegne måte en del av dette mangesidige panorama av "uopphørlig" bønn. Om liturgien, som Kristi og Kirkens aktivitet, er en frelsende handling par excellence, er også rosenkransen som en "meditasjon" med Maria over Kristus en frelsesfremmende kontemplasjon. Ved å fordype oss i Frelserens livs mysterier, sikrer det at det han har gjort og det liturgien gjør tilstedeværende, blir grunnleggende tatt opp i og formende for vår eksistens.

Å lære Kristus av Maria

14. Kristus er den høyeste lærer, åpenbareren og den som blir åpenbart. Det er ikke bare et spørsmål om å tilegne seg det han lærte oss, men om å "lære ham". I denne sammenheng, kan vi ha en bedre lærer enn Maria? Fra den guddommelige side er Ånden den indre lærer som leder oss til Kristi fulle sannhet (jfr. Joh 14,26; 15,16; 16,13). Men blant menneskene kjenner ingen Kristus bedre enn Maria. Ingen kan lede oss inn i en dyp kjennskap til hans mysterium på en bedre måte enn hans Mor.

Det første av "tegnene" Kristus utførte - forvandlingen av vann til vin i Kana - viser tydelig Maria som lærer. Hun formaner tjenerne om å gjøre det Jesus befaler (jfr. Joh 2,5). Vi kan se for oss at hun gjorde det samme for disiplene etter Jesu Himmelfart, da hun sluttet seg til dem og ventet på Den Hellige Ånd, og støttet dem i deres første oppdrag. Å kontemplere over rosenkransens hendelser i forening med Maria, er en måte å lære fra henne å "lese" Kristus, å oppdage hans hemmeligheter og forstå hans budskap.

Vi ser at denne Marias skole er spesielt effektiv når vi tar med i betraktningen at hun lærer oss ved å oppnå Den Hellige Ånds gaver i overflod for oss. Samtidig gir hun oss et uvurderlig eksempel i form av sin egen "vandring i tro".17 Når vi kontemplerer over hvert av mysteriene i hennes Sønns liv, inviterer hun oss til å gjøre som hun gjorde ved Unnfangelsen: Å ydmykt stille de spørsmål som åpner oss for lyset, for å ende med troens lydighet: "Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med med som du har sagt" (Luk 1,38).

Å bli likedannet med Kristus med Maria

15. Kristen åndelighet er kjennetegnet ved disippelens engasjement til å bli likedannet mer og med fullstendig med sin Mester (jfr. Rom 8,29; Fil 3,10-12). Utgytelsen av Den Hellige Ånd ved dåpen poder den troende inn som en gren på vintreet som er Kristus (jfr. Joh 15,5). Det gjør ham til et lem på Kristi mystiske Legeme (jfr. 1 Kor 12,12; Rom 12,5). Denne første enheten kaller dog til en voksende assimilasjon, som gradvis vil forme oppførselen til disippelen i tråd med Kristi "sinnelag": "Vis det samme sinnelag som Kristus Jesus!" (Fil 2,5). Med apostelens ord, er vi kallet til "å kle oss i Herren Jesus Kristus" (jfr. Rom 13,14; Gal 3,27).

I rosenkransens åndelige reise, som er basert på konstant kontemplasjon over Kristi ansikt - i selskap med Maria - blir dette krevende ideal om å likedannes med ham etterstrebet gjennom et samkvem som kan beskrives som et vennskap. Vi blir gjennom det i stand til å naturlig gå inn i Kristi liv, og således dele hans dypeste følelser. Om dette har den salige Bartolo Longo skrevet: "Akkurat som to venner som ofte har selskap med hverandre, pleier å utvikle lignende vaner, slik kan vi som har ha et familiært samkvem med Jesus og den salige Jomfru, i det vi mediterer over rosenkransens mysterier og danner ett eneste liv sammen med den hellige Kommunion, bli lik dem innen grensene av vår ringhet. Vi kan også lære fra disse høyeste modeller å leve et liv som er ydmykt, fattig, skjult, tålmodig og fullkomment".18

I den prosessen det er å bli likedannet med Kristus, betror vi i rosenkransen oss selv på en spesiell måte til den salige Jomfrus moderlige omsorg. Hun som er både Kristi Mor og et medlem av Kirken, dens "opphøyede og på alle måte enestående medlem"19, er på samme tid "Kirkens Mor". Som sådan føder hun stadig barn for sin Sønns mystiske Legeme. Hun gjør det ved sin forbønn, der hun ber om Åndens uuttømmelige utstråling over dem. Maria er det fullkomne bildet på Kirken som Mor.

Rosenkransen fører oss på mystisk vis til Marias side mens hun er opptatt med å våke over Kristi menneskelige oppvekst i hjemmet i Nasaret. Dette setter hennes i stand til å lære oss opp, og til å forme oss med den samme omsorg, inntil Kristus er "fullt ut formet" i oss (jfr. Gal 4,19). Denne rollen til Maria, som fullt ut har rot i Kristi rolle og er radikalt underordnet den, "forhindrer på ikke noen måte den umiddelbare forening mellom de troende og Kristus, men styrker den".20 Dette er det lysende prinsipp som ble uttrykt av Annet Vatikankonsil, som jeg har merket med så stor kraft i mitt eget liv og har gjort til grunnlaget for mitt biskoppelige motto: Totus Tuus.21 Mottoet er selvsagt inspirert av den hellige Louis Maria Grignion de Montforts lære. Han forklarte på følgende måte Marias rolle i vår likedannelse med Kristus: "Hele vår fullkommenhet består i å bli lokedannet med, forent med og innviet til Jesus Kristus. Derfor er den mest perfekte andakt den som likedanner med, forener og innvier oss på den mest fullkomne måte til Jesus Kristus. Siden Maria er den blant alle skapninger som er mest likedannet med Jesus Kristus, følger det at blant alle andakter er den som mest innvier og likedanner en sjel med Vår Herre, andakten til Maria, hans Hellige Mor, og at jo mer en sjel er viet til henne, jo mer vil den bli viet til Jesus Kristus".22 Ikke noe annet sted enn i rosenkransen opptrer Jesu og Marias liv så forent. Maria lever kun i Kristus og for Kristus!

Å be til Kristus med Maria

16. Jesus har invitert oss til å vende oss til Gud med utholdenhet og visshet om at vi vil bli hørt: "Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere" (Matt 7,7). Grunnlaget for denne bønnens makt er Faderens godhet, men også Kristi egen forbønn (jfr. Joh 2,1) og Den Hellige Ånds virke som "går i forbønn for oss" etter Guds vilje (jfr. Rom 8,26-27). For "vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett" (Rom 8,26), og til tider høres vi ikke fordi "vi ber galt" (jfr. Jak 4, 2-3).

Til støtte for bønnen som Kristus og Ånden frembringer i våre hjerter, intervenerer Maria med sin moderlige forbønn. "Kirkens bønn bæres av Marias bønn".23 Om Jesus, den ene Formidleren, er vår bønns vei, er det Maria, hans reneste og mest gjennomskinnlige speilbilde, som viser oss veien. "Det er ut fra Marias enestående samarbeid med Den Hellige Ånds virke at Kirkene har utviklet bønn til Guds hellige Mor, rettet inn mot Kristi person, slik Han gis til kjenne i sine mysterier".24 Ved bryllupet i Kana viser Evangeliet tydelig kraften i Marias forbønn når hun gjør andres behov kjent for Jesus: "De har ikke mer vin" (Joh 2,3).

Rosenkransen er både meditasjon og bønn om hjelp. Utholdende bønn til Guds Mor er basert på forvissningen om at hennes moderlige forbønn kan oppnå alle ting fra hennes Sønns hjerte. Hun er "allmektig ved nåde", for å bruke en dristig formulering, som må forstås riktig, fra den salige Bartolo Longos Supplication of Our Lady.25 Dette er en overbevisning som, med utgangspunkt i Evangeliet, har vokst seg stadig sterkere i det kristne folks erfaring. Den utmerkede dikteren Dante uttrykker det fantastisk i linjene som blir sunget av den hellige Bernhard: "Frue, du er så stor og så mektig, at den som ønsker nåde, men ikke vender seg til deg, vil se sine ønsker fly uten vinger".26 Når vi i rosenkransen ber sammen med Maria, som er en helligdom for Den Hellige Ånd (jfr. Luk 1,35), går hun i forbønn for oss hos Faderen som fylte henne med nåde, og hos Sønnen som ble født av hennes skjød. Hun ber med oss og for oss.

Å forkynne Kristus med Maria

17. Rosenkransen er også en vei til forkynnelse og økende kunnskap. Mysteriet Kristus presenteres igjen og igjen på forskjellige nivåer i den kristne opplevelse. Rosenkransen har form av en bedende og kontemplativ presentasjon, som er i stand til å forme kristne etter Kristi hjerte. Når rosenkransbønnen kombineres med alle elementer som er nødvendige for en effektiv meditasjon, særlig i felles feiring i menigheter og helligdommer, kan den være en betydelig kateketisk mulighet som Kirkens hyrder bør vite å utnytte. På denne måten fortsetter også Vår Frue av Rosenkransen sitt arbeid med å forkynne Kristus. Rosenkransens historie viser hvordan denne bønnen ble brukt særlig av dominikanerne i en tid som var vanskelig for Kirken på grunn av spredningen av heresi. I dag møter vi nye utfordringer. Hvorfor skulle vi ikke igjen vende oss til rosenkransen, med den samme tro som de som har gått forut for oss? Rosenkransen har beholdt sin kraft, og fortsetter å være en verdifull pastoral ressurs for enhver god evangelist.