Pave Johannes Paul II til minne

Av biskop Gerhard Schwenzer


Pave Johannes Paul II er død. Den katolske kirke er i sorg, en fremragende kirkeleder er gått bort.

Karol Woytyła ble født den 18. mai 1920 i Wadowice, Polen. Han vokste opp under trange kår. Allerede som ung mann engasjerte han seg innenfor kirke og kultur. Vi kjenner flere diktsamlinger og bøker av ham fra denne tid. Men det som opptok ham mest var Kirken og kallet til prestetjeneste. Den 1. november 1946 ble han ordinert. Han ble en avholdt prest. Etter hvert fikk han doktorgrad i både filosofi og teologi ble en fremragende og elsket foreleser ved presteseminaret og universitetet i Kraków. Han var 38 år gammel da han ble utnevnt til biskop, tidenes yngste biskop i Polen. Under Det annet Vatikankonsil (1962-65) var han en aktiv med å stake ut Kirkens kurs for fremtiden. Mange av hans tanker og visjoner fant innpass i konsilets dokumenter og ble ført videre gjennom hans 27 år lange pontifikat.

Etter konsilet ble Karol Wojtyła utnevnt til kardinal. Blant annet var han kjent for å være et språkgeni. Allerede som biskop og senere som kardinal fikk han anledning til å besøke mange land og i den forbindelse lærte han seg gjerne vertslandenes språk. Da han ble valgt til pave i 1978 fortsatte han å reise verden over. Han kunne kommunisere på 17 språk II uten vanskeligheter og dette var med å knyttet ham til mange folkeslag overalt i verden. Han hadde evnen til å være tilstede for folk overalt. Han var oppriktig interessert i de mennesker han møtte og særlig avholdt var han av ungdommer. De jevnlige verdensungdomsdager på ulike steder i verden knyttet ham til ungdommene og ungdommene elsket ham.

Etter å ha gjennomlevd annen verdenskrig og erfart kommunismen i sitt hjemland Polen, var paven meget opptatt av å være en fredsskaper. I den hellige Frans av Assisis ånd, inviterte han i 1986 til den første felles verdensbønnedag for fred med representanter fra de fleste religioner, i Assisi. Paven har ved utallige anledninger oppfordret stridende parter til å inngå fredsavtaler. Hans arbeid mot de kommunistiske regimer har vært sentrale og det er i dag ingen som lenger tviler på at det er et godt stykke på vei takket hans innsats at de tidligere Østblokk-land, nå er selvstendige, ikke minst hans eget land Polen.

Dialog har vært et viktig stikkord for pave Johannes Paul II. Han ønsket en utstrakt dialog, ikke bare innad i Kirken, men også med troende fra andre trossamfunn. Han levde med et brennende håp om at alle kristne ved Guds hjelp og felles anstrengelser en dag kunne komme til et fullt fellesskap i troen. I forhold til de ortodokse kirker og den reformatoriske kristenhet følte han det store dilemmaet på kroppen at Peters embete, som er enhetens tegn i Kirken av mange ble oppfattet som det største hinder for nettopp kirkens enhet. I sin encyklika UT UNUM SINT oppfordret han derfor ikke bare katolikkene, men alle kristne til å komme med forslag om hvordan Peters-embetet i fremtiden kunne utøves uten å bidra til splittelse, men tvert imot til å fremme Kirkens enhet.

Mange vil også huske pave Johannes Paul II som en flittig forfatter. Allerede som prest og biskop satte han av flere timer hver dag til studier og skriving. Som pave viste han at også professor Wojtyła fortsatt levde og virket i ham. Emnene hans var filosofi og antropologi, med vekt på de etiske og moralske spørsmål snarere enn på dogmatisk teologi. I tillegg til 14 encyklikaer har han også forfattet nærmere 90 andre kirkelige skriv. Prekener, foredrag og bøker kommer i tillegg.

Tilstedeværelse var et nøkkelord for pave Johannes Paul II. Hans viktigste kall som pave, var å være en nærværende hyrde. Ikke bare for embetspersoner og politikere, men i størst mulig grad for de troende. Hans mange reiser både i Italia og ikke minst til andre land vitner om dette. I tillegg til alle audienser og møter han har hatt med lekfolk.

Vi minner spesielt han reise til de fem nordiske land i juni 1989. Her i Norge gledet vi oss over hans besøk i Oslo, Trondheim og Tromsø. Ved siden av store gudstjenester i de nevnte byen besøkte han kong Olav V på slottet og var i samtale med representanter for regjeringen, for Den norske kirke og andre kirkesamfunn. Personlig husker jeg ham også fra audienser i Vatikanet, derav minst fem privataudienser. Paven viste seg alltid interessert i å høre hva som skjedde i de enkelte bispedømmer verden over og nølte heller ikke med å gi råd i vanskelige spørsmål. Hver gang jeg møtte ham hadde jeg inntrykk av å være hos en kjærlig far.

Pavens helse har i mange år vært et samtaleemne. Han overlevde et attentat i 1981 på Petersplassen og har kommet seg gjennom ulykker og sykdommer. Likevel har de siste årene med Parkinsons sykdom tatt en del av hans krefter. På forespørsel om han på grunn av sviktende helse ville resignere som pave svarte han: "Kristus er heller ikke steget ned fra korset". Det som har båret ham oppe gjennom alle år, har vært hans dype forankring i bønn og feiringen av Eukaristiens mysterium i messen.

Vi minnes en sterk mann og en stor åndelig veileder for Den katolske kirke.

+Gerhard Schwenzer, biskop

av Webmaster publisert 31.03.2006, sist endret 31.03.2006 - 18:18