Ad gentes

Kapittel VI: Hele Kirkens samarbeide for misjonen

35. Da hele Kirken er misjonerende, og da arbeidet med evangeliets utbredelse er en av Gudsfolkets hovedoppgaver, innbyder kirkemøtet alle til en dyptgående indre fornyelse, for at de i levende bevissthet om deres eget ansvar for evangeliets utbredelse påtar seg sin del av misjonsarbeidet blant alle folkeslag.

36. De troende er ved dåpen, konfirmasjonen og nattverden innlemmet i og likedannede med den levende Kristus. Som hans lemmer har de alle plikt til å medvirke til at hans legeme så hurtig som mulig når til sin fylde.

Derfor bør alle Kirkens barn besitte en levende ansvarsbevissthet overfor verden og hos seg selv pleie et sinnelag som er åpent for hele Kirken og sette alle krefter inn på evangeliets utbredelse. Dog må alle være klar over at den første og viktigste forpliktelse, når det dreier seg om troens utbredelse, består i å leve et dypt og ekte kristent liv. Deres iver for å tjene Gud og deres kjærlighet til nesten vil gi en ny inspirasjon til hele Kirken som da vil vise seg som et banner reist for folkene (kfr. Jes. 11,12), som «verdens lys» (Mt. 5,14) og som «jordens salt» (Mt. 5,13). Dette livets vitnesbyrd vil være så meget mere virkningsfullt, når det i overensstemmelse med dekretet om den katolske kirke og de kristnes enhet, nr. 12 - avlegges i fellesskap med de øvrige kristne samfunn 1.

Denne åndelige fornyelse vil av seg selv føre til at der frembæres bønner til Gud og gjøres bot, for at hans nåde må befrukte misjonærenes arbeide; så vil der komme misjonskall, og de nødvendige midler til misjonene vil bli gitt.

For at de troende enkeltvis og i fellesskap kan være godt underrettet om forholdene og kan høre skarene rope «hjelp oss» (kfr. Ap.gj. 16,9) må man la informasjon om misjonene gjøres kjent for dem - også ved anvendelse av de moderne kommunikasjonsmidler - så de oppfatter misjonsoppgaven som sin egen, åpner sine hjerter for menneskenes umåtelige og dype nød og føler seg tilskyndet til å komme dem til hjelp. En koordinering av informasjonen og samarbeidet med nasjonale og internasjonale organisasjoner er også uhyre viktig.

37. Da Gudsfolket lever i samfunn, spesielt innenfor bispedømmene og i de enkelte sogn, og på en viss måte nettopp fremtrer synlig i disse samfunn, tilkommer det også dem å avlegge vitnesbyrd om Kristus overfor folkeslagene. Fornyelsens nåde kan ikke trives i disse samfunn, hvis ikke ethvert av dem utstrekker sin kjærlighets område til jordens ytterste grenser, og har en lignende omsorg for dem som bor i det fjerne som for sine egne medlemmer.

Slik ber hele samfunnet, arbeider med og utøver denne gjerning blant folkeslagene ved de sønner og døtre som Gud har kalt ut av deres midte til denne opphøyede oppgave.

Det vil være meget nyttig - for så vidt da ikke det universelle misjonsarbeide derved forsømmes - at der holdes forbindelse ved like med de misjonærer som er utgått fra den enkelte menighet, eller at der opptas forbindelse med et eller annet sogn eller bispedømme i misjonslandene, for at de forskjellige sogns samhørighet blir synlig og kan tjene til gjensidig oppbyggelse.

38. Alle biskoper er som medlemmer av bispekollegiet, som er apostelkollegiets etterfølger, ikke bare innviet til et bestemt bispedømme, men til hele verdens frelse. Kristi oppgave å forkynne evangeliet for all skapningen (Mk. 16,15) gjelder først og fremst dem - sammen med Peter og under Peters ledelse. Fra dette vokser lokalkirkenes fellesskap og samarbeide frem som i våre dager er så nødvendig for arbeidet med å utbre evangeliet. I kraft av dette fellesskap sørger de enkelte lokalkirker også for alle de andre, de åpner seg for hverandres nød og deler med hverandre, da Kristi legemes vekst jo er det samlede bispekollegiums felles oppgave 2.

Idet biskopen i sitt bispedømme, som han danner en enhet med, setter liv i, fremmer og leder misjonsarbeidet, lar han Gudsfolkets misjonerende ånd og iver bli nærværende og samtidig synlig, så hele bispedømmet blir misjonerende.

Det er biskopens oppgave innenfor sitt folk å finne mennesker - især blant de syke og de nødlidende - som av hjertet vil be til Gud og gjøre bot, for at evangeliet må bli forkynt i hele verden. Det er hans oppgave å støtte unge menneskers og presters kall til misjonsinstitusjonene og med takknemlighet akseptere det, når Gud utvelger noen som vil gå inn i Kirkens aktive misjonsarbeide. Han må oppmuntre de forskjellige kongregasjoner i bispedømmet til å yte tilstrekkelige bidrag til misjonsarbeidet og hjelpe dem med å fremme interessen blant de troende for misjonsinstitusjonenes arbeide, naturligvis især de pavelige misjonsforetagender. De sistnevnte inntar med rette førsteplassen, da de gjennomtrenger katolikkers sinn helt fra barndommen av med tanke for misjonene overalt i verden, og fordi de i enhver nødssituasjon oppmuntrer til virksom innsamling av materielle hjelpemidler til støtte for misjonen 3.

Men fordi kravet om arbeidere i Herrens vingård vokser dag for dag, og fordi verdensprestene også for sin del gjene vil ha en større andel i arbeidet med å bringe evangeliet ut i all verden, ønsker kirkemøtet at biskopene - i betraktning av den store prestemangel som hindrer store områders evangelisering - etter en passende forberedelse sender noen av sine beste prester, når de selv tilbyr det, til misjonsarbeidet i andre bispedømmer hvor man mangler prester, for at de - i hvert fall for en tid - som kan utøve et misjonerende arbeide i tjenstvillighetens ånd 4.

For at biskopenes misjonsvirksomhet til fordel for hele Kirken kan bli mere effektiv, er det hensiktsmessig at bispekonferansene tar seg av de anliggender som angår de alminnelige felles hjelpeforanstaltninger i sitt eget område.

Biskopene skal på sine konferanser drøfte verdensprestenes deltakelse i hedningmisjonen. De skal drøfte de økonomiske bidrag som hvert enkelt bispedømme i forhold til sine inntekter årlig skal avgi til misjonsarbeidet 5, de forskjellige hjelpeforanstaltninger til gunst for misjonene og deres ledelse og organisasjon. De skal videre drøfte, hvordan de skal støtte misjonsinstitusjonene og de seminarier som utdanner verdensprester til misjonene, og om nødvendig starte slike, og endelig skal de drøfte hvordan man kan utvikle en nærmere kontakt mellom disse institusjoner og bispedømmene.

Det hører også til bispekonferansenes oppgave å innrette og understøtte kollegier der de som kommer reisende fra misjonslandene for å arbeide eller studere, kan bli broderlig mottatt og få den nødvendige sjelesorg. Herigjennom blir fjerntboende folkeslag på en måte hverandres naboer, og gamle kristne menigheter får herved den beste anledning til å få de folkeslag i tale som ennå ikke har hørt evangeliet - og til å vise dem Kristi ansikt ved personlig å vise dem kjærlighet og yte dem bistand 6.

39. Prestene er Kristi stedfortredere og biskopenes medhjelpere i det trefoldige embede som ifølge sitt vesen sikter på Kirkens sendelse til alle 7 De må altså i sitt innerste ha erkjent at deres liv er viet til misjonstjenesten. Men da de på grunn av sitt embede - som fortrinnsvis består i å frembære det eukaristiske offer som fullender Kirken - er i forbindelse med Kristus som er hodet, og fører andre inn i dette fellesskap, kan de umulig være uvitende om hvor meget der ennå mangler i dette legemes fylde, og hvor meget der derfor ennå er å gjøre for at det må vokse dag for dag. De må derfor innrette sine pastorale anstrengelser slik at de er til gavn for evangeliets utbredelse blant de ikke-kristne.

Prestene skal ved sin sjelesorg blant de troende vekke og bevare interessen for evangeliets utbredelse til hele verden. I sin katekese og i deres prekener skal de undervise i Kirkens oppgave: å forkynne Kristus for folkeslagene; de skal åpne de kristne familiers øyne for at det er nødvendig og en æressak at de utvikler kall til misjonene hos sine sønner og døtre; de skal hos ungdommen i skolene og de katolske foreninger styrke misjonsiveren, slik at der fra dem utgår vordende evangeliets budbringere. De må lære de troende å be for misjonene, og de må ikke skamme seg over å be dem om gaver og slik bli en slags tiggere for Kristus til sjelenes frelse 8.

Professorene ved presteseminarene og ved universitetene skal fremstille verdens og Kirkens sanne situasjon for de unge, så de blir klar over at en mere intensiv utbredelse av evangeliet til de ikke-kristne er nødvendig, og de vokser i sin iver for dette. I fremstillingen av de dogmatiske, bibelske, moral-teologiske og historiske fag må de dra de misjonsmessige aspekter som finnes i dem frem i lyset for på denne måte å utvikle misjonsbevisstheten hos de vordende prester.

40. De kontemplative og aktive ordener har hatt og har inntil dags dato den største andel i verdens evangelisering. Kirkemøtet anerkjenner med glede deres fortjenester og takker Gud for all den møye som er anvendt til hans ære og for å tjene sjelene. Det oppmuntrer dem til ufortrødent å fortsette med det påbegynte arbeide og fortsatt å være seg bevisst at den kjærlighetens dyd som de på grunn av deres kall må utøve mere fullkomment enn andre, holder dem fast ved og forplikter dem til et virkelig katolsk sinnelag og arbeide som utstrekker seg til hele verden 9. De ordenssamfunn hvor der leves et kontemplativt liv, er ved deres bønner, botsøvelser og de byrder de bærer, av største betydning for sjelenes omvendelse, fordi Gud på deres bønn sender arbeidere ut til sin høst (kfr. Mt. 9,38), åpner de ikke-kristne for evangeliets budskap (kfr. Ap.gj. 16,14) og får frelsens ord til å bære frukt i deres hjerter (kfr. 1. Kor. 3,7). Ja, man ber disse ordenssamfunn om å grunnlegge nye klostre på misjonsmarkene, som ikke så få av dem allerede har gjort det, for at de kan leve der på en måte som svarer til folkets ekte religiøse tradisjoner, og slik blant de ikke-kristne kan vitne om Guds herlighet og kjærlighet og om enheten i Kristus.

De aktive ordenssamfunn derimot - enten deres formål er misjonerende eller ikke - må oppriktig spørre seg selv for Guds ansikt, om de på en eller annen måte er i stand til å utvide sin aktivitet for Guds rikes utbredelse blant folkeslagene; om der kanskje er oppgaver de kan overlate til andre for å kunne sette sine egne krefter inn for misjonene; om det er mulig for dem å gå inn i misjonsarbeidet ved om nødvendig å tilpasse sine regler - naturligvis i deres grunnleggeres ånd - så deres medlemmer kan delta i det misjonerende apostolat av alle krefter; og om deres levevis - under hensyntagen til det enkelte folks egenart og særlige forhold - er et passende vitnesbyrd om evangeliet.

Da sekularinstituttene ved Den Hellige Ånds inspirasjon stadig tiltar i antall i Kirken, kan også deres virke, underkastet biskopens myndighet, på mange måter være til nytte i misjonene og være et tegn på den fullkomne hengivelse for evangeliets utbredelse i verden.

41. Legfolket virker med til Kirkens utbredelse av evangeliet og har så vel ved deres vitnesbyrd, som ved at de er levende redskaper, del i dens frelsebringende sendelse 10, især når de etter å være kalt av Gud, antas av biskopene til dette arbeide.

I allerede kristne land arbeider legfolket med på evangeliseringsarbeidet, idet de utvikler kjennskap og kjærlighet til misjonen hos seg selv og andre, vekker kall i sine egne familier, i de katolske foreninger og i skolene og tilbyr hjelp av enhver art, for at de kan skjenke troens gave, som de selv fikk gratis, videre til andre.

I misjonslandene bør legfolk - enten de nå er utlendinger eller innfødte - gi undervisning i skolene, påta seg de verdslige anliggender, hjelpe med i sognets og bispedømmets forskjellige arbeider og likeledes påbegynne og fremme forskjellige former for legapostolat, for at den unge kirkes troende så snart som mulig kan ta selvstendig del i Kirkens liv 11

Endelig bør legfolk villig yte utviklingslandene økonomisk og sosial hjelp. Denne hjelp er så meget des mere rosverdig når den benyttes til å grunnlegge slike foretagender som berører det sosiale livs grunnstrukturer eller er utdanningssteder for dem som har ansvaret for det offentlige liv.

De legfolk fortjener særlig ros som arbeider ved universitetene og de vitenskapelige institutter med forskning av historisk eller religionsfilosofisk art, som utdyper kjennskapet til de forskjellige folkeslag og religioner og dermed hjelper evangeliets budbringere og forbereder dialogen med de ikke-kristne.

I brorskapets ånd må de samarbeide med de øvrige kristne, de ikke-kristne og spesielt med de internasjonale organisasjoner og derved stadig ha for øye at «opprettelsen av det jordiske samfunn alltid må grunnlegges på Herren og ha ham som sitt mål» 12.

For at legfolket skal være alle disse oppgaver voksne, er en teknisk og åndelig forberedelse helt nødvendig; den skal gis i dertil bestemte institutter, for at legfolkets liv kan være et vitnesbyrd om Kristus for de ikke-kristne etter apostelens ord: «Bli ikke til anstøt for noen, hverken jøde eller greker, eller for Guds menighet, likesom jeg også i alt streber etter å tekkes alle, idet jeg ikke søker hva som gavner meg selv, men hva som gavner de mange, for at de må bli frelst» (1. Kor. 10,32-33).