Paul, biskop, Guds tjeneres tjener, sammen med konsilfedrene til evig erindring.

Dekretet om Legfolkets apostolat: «De apostolatu laicorum» - «Apostolicam actuositatem»

Innledning

1. I sine bestrebelser for å øke Guds folks apostoliske virksomhet 1 vender dette hellige kirkemøte seg med forventning til det kristne legfolk, hvis spesielle, uunnværlige andel i Kirkens arbeide konsilet allerede har frem hevet i andre dokumenter 2. Legmannsapostolatet har sitt utspring i legfolkets kall som kristne, og Kirken kan ikke være det foruten. Hvor spontan og fruktbar legfolkets innsats var i Kirkens første tid, finner vi klare beviser for i Den hellige skrift (kfr. Ap.gj. 11, 19-21; 18, 26; Rom. 16, 1-16; Fil. 4, 3).

Vår tid setter ikke mindre krav til legfolket. Tvert imot, den aktuelle situasjon gjør det nødvendig å intensivere og utvide legmannsapostolatet. Stadig økning av verdens befolkning, nye fremskritt i vitenskap og teknikk og voksende samhørighet menneskene imellom har gitt legmannsapostolatet et vesentlig utvidet virkefelt, ett som i tilfelle legmannen alene kan dekke. De nevnte forhold har også reist nye problemer som krever oppmerksomhet og nærmere studium. Denne form for apostolat er blitt så meget mer betydningsfull fordi menneskene på mange områder har fått langt større selvbestemmelsesrett enn tidligere, som rett og rimelig er. Det har stundom ført med seg løsrivelse fra de etiske og religiøse verdinormer, til stor skade for det kristne liv. Hertil kommer mange steder at prestene er for få, eller at de er berøvet sin rettmessige frihet til å utføre sin tjeneste, slik at Kirken på disse steder ikke ville vært nærværende og aktiv uten legfolkets medvirken.

Et tegn på det mangesidige og presserende behov som foreligger, er at legfolket ved Den Hellige Ånds tydelige virke får stadig større bevissthet om sitt ansvar og overalt kalles til Kristi og Kirkens tjeneste 3.

I dette dekret er det konsilets hensikt å belyse legmannsapostolatets vesen, karakter og mangesidighet, å fremlegge grunnprinsipper og gi pastorale anvisninger for en mer fruktbringende utøvelse av apostolatet. Disse normer skal legges til grunn for utformingen av den del av kirkeretten som angår legmannsapostolatet.

Kapittel 1: Legfolket er kalt til apostolat

Legfolkets andel i Kirkens oppgaver

2. Kirken er blitt til for å utbre Kristi rike overalt på jorden og for å gi alle mennesker del i den frelsende forløsning 1, til Gud Faderens ære, Så hele verden ved menneskers medvirkning i sannhet kan bli rettet mot Kristus som mål. Alt hva Kristi mystiske legeme virker i denne hensikt, kalles apostolat, og Kirken utøver dette gjennom alle sine lemmer, om enn på forskjellige måter. Det kristne kall er nemlig av vesen også et kall til apostolatet. I et levende legeme er der intet organ som forholder seg passivt. Alle har del i legemets liv og virke. På samme måte i Kristi legeme, Kirken: hele legemet vil virke «etter den virksomhet er som hvert lem har evne til, til legemets vekst» ( Ef. 4, 16). Samhørigheten i dette legeme og lemmenes innbyrdes avhengighet ( Ef. 4, 16) er så stor at et lem som ikke etter evne bidrar til legemets vekst, heller ikke kan sies å være til nytte, hverken for Kirken eller seg selv.

Tjenestene i Kirken er forskjellige, men kallelsen er én. Kristus har gitt apostlene og deres etterfølgere det oppdrag å lære, hellige og styre i hans navn og med hans myndighet. Men legfolket, som har del i Kristi prestelige, profetiske og pastorale oppgaver*), må i Kirken og i verden oppfylle sin del av hele Guds folks misjon 2. Det er et virkelig apostolat legfolket utøver når det arbeider for Evangeliets forkynnelse og menneskenes helliggjørelse og for etter evne å føre Evangeliets ånd med seg og la den gjennomtrenge det verdslige liv, for slik å vitne åpent om Kristus og tjene til menneskenes frelse. Fordi det er legfolkets lodd å leve sitt liv i verden med dens gjøremål, kaller Gud det til å utøve sitt apostolat i verden og virke der som en surdeig, drevet av Kristi ånd.

*) I likhet med «Messias» betyr «Kristus» «Den Salvede». Kristus er nemlig av Den Hellige Ånd viet til å være prest, profet og konge. De fleste konsiltekster benytter seg av denne tradisjonelle inndeling av Kristi gjerning. Det er tilfellet når apostlene og deres etterfølgere, biskopene, sies å ha i oppdrag å lære (profetisk oppdrag), å helliggjøre (prestelig oppdrag) og styre (pastoralt oppdrag). Det som her slås fast, er at også legfolket på sin måte får del i denne tredobbelte oppgave.

Legmannsapostolatets fundament

3. Gjennom sin forening med Kirkens hode, Kristus, har legfolket fått både rett og plikt til apostolat. For enhver som er innlemmet i Kristi mystiske legeme ved dåpen, og ved fermingen styrket av Den Hellige Ånd, får apostolatets oppdrag av Herren selv. De er viet til et kongelig presteskap og et hellig folk (kfr. 1. Pet. 2, 4-10) for å bære frem åndelige offergaver i all sin gjerning og vitne om Kristus overalt på jorden. Sakramentene, især Eukaristien, formidler og nærer den kjærlighet som er sjelen i ethvert apostolat 3. Apostolatet utøves i den tro, det håp og den kjærlighet som Den Hellige Ånd inngir alle Kirkens lemmer. Kjærlighetsbudet, som er Herrens største bud, ansporer alle kristne til å sette seg som mål Guds ære, Hans rikes komme og det evige liv for alle mennesker, så de skal kjenne den ene sanne Gud og den Han har utsendt, Jesus Kristus (kfr. Joh. 17, 3).

På alle kristne legges altså den ærefulle byrde å arbeide for at Guds frelsesbudskap skal bli kjent og mottatt av alle mennesker over hele jorden.

Den Hellige Ånd, som utvirker Guds folks helliggjørelse ved de forskjellige tjenester og sakramenter, skjenker også de troende spesielle gaver så de kan utøve dette apostolat (kfr. 1. Kor. 12, 7). Han «fordeler dem til de enkelte som han selv vil» (1. Kor. 12, 11), slik at «hver enkelt, - ved å forvalte den nådegave han har fått, til fordel for andre» selv blir «lik de gode forvaltere av Guds mangfoldige nåde» (1. Pet. 4, 10), til hele legemets oppbygning i kjærlighet (kfr. Ef. 4, 16). Mottagelsen av disse nådegaver, endog de enkleste, gir de troende rett og plikt til å bruke dem til menneskenes beste og Kirkens oppbygning. De skal bruke dem både i Kirken og i verden, i den frihet Den Hellige Ånd gir, som «blåser hvor den vil» (Joh. 3, 8), men i fellesskap med sine brødre i Kristus, og da særlig med hyrdene. Det tilkommer disse å ta stilling til gavenes ekthet og rette bruk, ikke slik at Ånden slukkes, men slik at alt blir prøvet og det beste beholdt (kfr. 1. Tess. 5, 12. 19. 21) 4.

Legmannens åndelige liv med henblikk på apostolatet

4. Fordi Kristus, Faderens utsendte, er kilden og opphavet til hele Kirkens apostolat, sier det seg selv at legmannsapostolatets fruktbarhet avhenger av legfolkets levende forbindelse med Kristus, ifølge Herrens ord: «Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer megen frukt, for uten meg kan dere intet gjøre» (Joh. 15, 5). Denne dype, levende enhet med Kristus i Kirken næres av de åndelige hjelpemidler som er felles for alle troende, i første rekke en aktiv deltagelse i den liturgiske gudstjeneste 5. Legmannen skal bruke disse midler slik at han under livets vanlige vilkår skjøtter sine oppgaver i verden samvittighetsfullt, uten å opphøre å være forenet med Kristus. Tvert imot skal han vokse i denne forening ved å utføre sitt verk i overensstemmelse med Guds vilje. Legfolket skal med iver og glede gå frem i hellighet på denne vei og prøve å overvinne vanskelighetene med klokskap og tålmodighet 6. Både omsorg for familien og de andre verdslige gjøremål skal innordnes under det åndelige grunnmotiv. «Alt hva dere gjør i ord eller gjerning, gjør det alt sammen i Herren Jesu Kristi navn, idet dere takker Gud Faderen ved ham», sier Apostelen (Kol. 3, 17).

Et slikt liv krever en stadig utøvelse av tro, håp og kjærlighet.

Det er utelukkende i troens lys og ved å grunne over Guds ord at vi alltid og overalt kan gjenkjenne Gud i hvem «vi lever, rører oss og er til» (Ap.gj. 17, 28). Det er slik vi kan søke Hans vilje i alt som skjer, se Kristus i ethvert menneske, nært eller fjernt, og få den rette forståelse av denne verdens sanne betydning og egenverdi og dens forhold til vårt mål som menneske.

Den som har en slik tro, lever i håpet om at det en gang skal åpenbares hva det innebærer å være Guds barn, idet han minnes Herrens død og oppstandelse.

Under dette livs vandring, skjult med Kristus i Gud og fri for rikdommens slaveri, holder han blikket festet på de goder som blir stående evig, men samtidig vier han seg helt og med et offervillig sinn til å utbre Guds rike og til å besjele og gjennomtrenge med Kristi ånd den verden han lever i. Midt i dette livs trengsler finner han sin styrke i håpet, fordi han innser at «denne tids lidelser ikke kan sammenlignes med den kommende herlighet som skal bli åpenbart i oss» (Rom. 8, 18).

Drevet av den kjærlighet som er av Gud, gjør han godt mot alle, i første rekke trosfellene (kfr. Gal. 6, 10), legger av seg «enhver ondskap, enhver list, ethvert hykleri, enhver misunnelse eller baktalelse» (1. Pet. 2, 1), og trekker på denne måten menneskene til Kristus. Guds kjærlighet som «er blitt utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt» (Rom. 5, 5), setter legmannen i stand til å virkeliggjøre bergprekenens ånd i sitt eget liv. Han følger Jesus i hans fattigdom og blir ikke nedslått fordi han mangler materielle midler, eller hovmodig fordi han har dem i overflod. Han etterligner Kristus i hans ydmykhet og trakter ikke etter tom ære (kfr. Gal. 5, 26), men prøver å tekkes Gud mer enn menneskene, - alltid rede til å forlate alt for Kristi skyld (kfr. Lk. 14, 26) og tåle forfølgelser for rettferdighetens sak (kfr. Mt. 5, 10), idet han erindrer Herrens ord: «Om noen vil komme etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg» (Mt. 16, 24). Han slutter kristent vennskap med sine medkristne, så alle kommer hverandre til hjelp når som helst det trengs.

Legmannens åndelige livsform bør bære preg av hans familieforhold, - om han (hun) er gift, ugift eller enke(mann), - og av hans helbred og faglige og sosiale stilling. Han plikter å utvikle de evner og egenskaper som han har fått ved slike forhold, og la de spesielle gaver han har mottatt av Den Hellige Ånd, bære frukt.

De av legfolket som dessuten er kalt til å slutte seg til en forening eller institusjon som Kirken godkjenner, må trofast prøve å tilegne seg det særlige åndelige liv de møter her.

Og alle skal ha en høy oppfatning av faglige kvalifikasjoner, familiefølelse, samfunnsbevissthet og de egenskaper som bedrer det menneskelige samliv og som heller ikke et sant kristent liv kan være foruten: ærlighet, rettferdighetssans, oppriktighet, godhet og standhaftighet.

Det fullkomne eksempel på dette åndelige og apostoliske liv er den salige Jomfru Maria, apostlenes dronning, som her på jorden levet et helt alminnelig liv, fylt av omsorg og arbeide for familien, samtidig som hun alltid var inderlig forenet med sin Sønn og på enestående måte bistod Frelseren i hans verk. Når hun nå er opptatt i himmelen, «omfatter hennes moderlige kjærlighet Sønnens brødre, som under sin jordiske valfart er omgitt av farer og trengsler, inntil de når frem til saligheten fedreland» 7. Måtte alle vise henne den største hengivenhet og betro sitt liv og sitt apostolat til hennes moderlige omsorg.