Kapittel 4: Apostolatets former

15. En legmann kan utføre sin apostoliske innsats enten alene eller sammen med andre i forskjellige grupper eller foreninger.

Den enkeltes apostolat - dets betydning og mangfoldighet

16. Det apostolat som enkeltmennesket utøver, har sitt utspring i et sant kristenlivs overskudd (kfr. Joh. 4, 14). Det er inngangen til og betingelsen for ethvert annet legmannsapostolat, også det organiserte, og intet kan erstatte det.

Alle legfolk, uten persons anseelse, er kalt til dette apostolat. Det vil alltid og overalt ha sin verdi, men under spesielle omstendigheter kan det også være det eneste kloke eller det eneste mulige. Legfolket vil alltid være forpliktet til dette apostolat, selv om de ikke har mulighet for å arbeide organisert sammen med andre.

Dette apostolat, hvorved legfolket bygger Kirken opp, helliggjør verden og inspirerer den i Kristus, har mange former.

Det ligger et vitnesbyrd i at legmannens liv midt i verden utspringer av tro, håp og kjærlighet, så det viser hvordan Kristus lever i sine troende. Dette vitnesbyrd er en spesiell form for individuelt apostolat som kanskje er særlig egnet til å overbevise vår tid. Ved ordets apostolat, som i mange tilfelle er helt uunnværlig, kan legfolket i tillegg til dette forkynne Kristus, utlegge hans lære, utbre den så langt hver enkelt i sin stilling og etter sin evne formår, og trofast bekjenne seg til den.

Som borgere av denne verden er legfolket også med på å bygge og styre det verdslige samfunn. De skal da, når det gjelder familie, kultur, yrke og samfunnsliv, i troens lys la seg lede av høyere motiver, og de skal manifestere disse motiver når det gis anledning, i bevissthet om at de således arbeider med Gud, Skaper, Forløser og Helliggjører, og til Hans ære.

Endelig skal legfolket leve et liv besjelet av kjærlighet, og så langt det er mulig la dette komme til uttrykk i handling.

Måtte alle minnes at de kan nå frem til ethvert medmenneske og bidra til hele verdens frelse under bønn og gudstjeneste, og ved å gjøre bot og akseptere de byrder og trengsler i livet som omskaper dem i den lidende Kristi bilde (kfr. 2. Kor. 4, 10; Kol. 1, 24).

Det individuelle apostolat i særlige tilfelle

17. Et individuelt apostolat er meget nødvendig og presserende i de deler av verden hvor Kirkens frihet er sterkt begrenset. Under slike ytterst vanskelige forhold er det legfolket som så vidt mulig må erstatte prestene, med fare for sin frihet og iblant også sitt liv, og forkynne den kristne lære i den nærmeste krets, vise veien til et liv preget av religiøst og katolsk sinnelag, oppmuntre til hyppig mottagelse av sakramentene og fremfor alt til et andektig forhold til Eukaristien 1. Kirkemøtet takker av hjertet Gud for at Han stadig, også i vår tid, kaller legfolk som under forfølgelser viser heroisk åndelig styrke. Konsilet omfatter dem med kjærlighet og takknemlighet.

Det individuelle apostolat har sitt spesielle behov å dekke også i de deler av verden hvor katolikkene er få og bor spredt. Der vil de legfolk som av nevnte årsaker eller av særlige grunner i forbindelse med arbeidsforhold, bare kan utøve sitt apostolat individuelt, med fordel søke sammen i mindre samtalegrupper, - ikke nødvendigvis fast organisert, men allikevel slik at det symbol Kirkens fellesskap er, blir synlig for andre og gir vitnesbyrd om innbyrdes kjærlighet. På denne måten kan disse legfolk ved vennskap og utveksling av erfaringer gi hverandre åndelig støtte, og styrke til å overvinne de ulemper isoleringen ellers kan være for liv og virke, med rikere apostoliske frukter til følge.

Betydningen av et felles og organisert apostolat

18. Som enkeltindivider er de kristne kalt til å utøve sitt apostolat under de livsforhold hver især har; men det må huskes at mennesket er et sosialt vesen og at det er Guds vilje å samle alle som tror på Kristus til ett Guds folk (kfr. 1. Pet. 2, 5-10), og ett legeme (kfr. 1. Kor. 12, 12). Det organiserte apostolat blant de troende vil derfor på en god måte dekke både et menneskelig og et kristent behov, og det tjener samtidig som tegn på Kirkens fellesskap og enhet i Kristus, som en gang sa: «Hvor to eller tre samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem» (Mt. 18, 20).

Derfor skal de kristne utøve sitt apostolat ut fra en felles målsetting 2. De skal være apostler innenfor familiens fellesskap, i sitt sogn eller bispedømme, - som selv er uttrykk for apostolatets sosiale natur -, og i de frivillige sammenslutninger de oppretter.

En organisert innsats er av stor betydning også fordi apostolatet i det kirkelige fellesskap eller i forskjellige miljøer ofte krever en koordinering av aktiviteten. Foreninger grunnlagt for en felles apostolisk innsats støtter sine medlemmer, utdanner dem til denne innsats og samordner og organiserer den apostoliske virksomhet, og da kan man vente langt større resultater enn om hver enkelt handlet for seg.

Under den nåværende situasjon er det helt nødvendig å styrke det felles og organiserte legmannsapostolat; for bare ved en fast forening av kreftene kan man fullt ut nå alle mål for et moderne apostolat, og ta vare på dets verdier på en effektiv måte 3. Det er av spesiell betydning at apostolatet også påvirker mentaliteten og det sosiale mønster. Ellers vil man ofte ikke kunne motstå presset fra den offentlige opinion eller samfunnet.

Diverse former for det organiserte apostolat

19. Der finnes mange former for legmannsorganisasjoner med apostolatet som formål 4. Noen har det samme alminnelige apostoliske formål som Kirken selv. Andre vier seg på en spesiell måte til utbredelse av Evangeliet og menneskenes helliggjørelse. Andre igjen setter seg som mål å gjøre kristendommens ånd gjeldende på det verdslige plan, og noen avlegger sitt vitnesbyrd om Kristus særlig ved karitativ innsats og barmhjertighetsgjerninger.

Blant disse organisasjoner henledes oppmerksomheten først og fremst på dem som fremmer og fremhever den dypere enhet mellom medlemmenes praktiske liv og kristne tro. Organisasjonene er intet mål i seg selv, men tjener den misjon Kirken skal oppfylle i sitt forhold til verden. Deres apostoliske slagkraft er avhengig av at organisasjonene stemmer overens med Kirkens mål og av det kristne vitnesbyrd og den evangeliske inspirasjon hos medlemmene enkeltvis og samlet.

Kirkens universelle misjon, sett i sammenheng med det moderne samfunns hurtige fremgang og utviklingen av de sosiale institusjoner, fordrer at katolikkenes apostoliske virksomhet blir mer og mer organisert på det internasjonale plan. De katolske organisasjoners forbund vil bedre kunne svare til sin oppgave hvis de tilsluttede grupper og deres medlemmer blir sterkere knyttet til forbundet.

Forutsatt at forholdet til de kirkelige myndigheter blir respektert 5, er det legfolkets rett å grunnlegge foreninger 6, styre dem og gi dem navn. Men det spill av krefter bør unngås som ligger i at det stiftes nye foreninger og settes i verk tiltak som ikke har tilstrekkelig grunnlag, og i at man bevarer eksisterende organisasjoner og metoder som har overlevet seg selv. Det er heller ikke alltid formålstjenlig å overføre uten videre de metoder som praktiseres i ett land til et annet 7.

Katolsk Aksjon

20. For å kunne engasjere seg sterkere i apostolatet, har legfolket i flere land gjennom decennier samlet seg i forskjellige arbeidsgrupper og foreninger som i en spesiell tilknytning til hierarkiet har rent apostoliske mål som siktepunkt. Blant disse og lignende eldre institusjoner skal vi her spesielt fremheve noen som ut fra forskjellige metoder har gitt ypperlige resultater i arbeidet for Kristi rike. Pavene og mange biskoper har med rette anbefalt og støttet dem og gitt dem navnet «Katolsk Aksjon». De er ofte blitt karakterisert som legfolkets delaktighet i hierarkiets apostolat 8.

Disse former for apostolat utøver et verdifullt arbeide i vår tid, enten nå betegnelsen er Katolsk Aksjon eller en annen. De har følgende kjennetegn som alle skal være til stede:

a) Det direkte formål for denne slags organisasjoner er selve Kirkens apostoliske siktepunkt, - det vil si å forkynne Evangeliet for menneskene, helliggjøre dem og forme deres kristne samvittighet, slik at de selv blir i stand til å formidle Evangeliets ånd til de forskjellige former for livsfellesskap og miljøer;

b) Medlemmene samarbeider som legfolk med hierarkiet, gir av sin erfaring, påtar seg ansvaret for organisasjonens ledelse, overveier innenfor hvilken ramme Kirken skal utøve sin pastorale gjerning, tenker igjennom de beste fremgangsmåter og praktiserer dem;

c) Legfolket handler i fellesskap som lemmer på ett legeme, for å manifestere Kirkens enhet tydeligere og gjøre apostolatet mer effektivt;

d) Enten disse legfolk tilbyr sin tjeneste frivillig eller de blir oppfordret til handling og nært samarbeide med hierarkiet, handler de i begge tilfelle under selve hierarkiets ledelse, som også kan sanksjonere dette samarbeide med et uttrykkelig mandat.

De organisasjoner som etter hierarkiets skjønn oppfyller alle disse betingelser, regnes som Katolsk Aksjon, selv om de antar forskjellige former eller navn ut fra lokale forhold.

Kirkemøtet gir disse institusjoner sin sterke anbefaling. De svarer utvilsomt til Kirkens apostoliske behov i mange land. De prester og legmenn som arbeider i Katolsk Aksjon, oppfordres til å virkeliggjøre de ovennevnte kjennetegn mer og mer og alltid gå inn for et broderlig samarbeide med alle som utøver andre former for apostolat i Kirken.

Organisasjonenes fortjenester

21. Alle organisasjoner med et apostolisk formål fortjener anerkjennelse. Men prester, ordensfolk og legfolk skal - hver på sin måte - fremfor alt verdsette og støtte de organisasjoner som hierarkiet på grunnlag av tidsbestemte og lokale behov har oppmuntret, anbefalt eller forordnet som spesielt nødvendige. I dag skal man blant disse først og fremst legge vekt på de katolske internasjonale organisasjoner og forbund.

De legfolk som overtar en spesiell tjeneste i Kirken

22. De gifte og ugifte legfolk som fast eller for en bestemt tid stiller seg selv og sin faglige kompetanse til disposisjon for slike institusjoner og deres arbeide, fortjener Kirkens spesielle takk og anbefaling. Det er til stor glede for Kirken at det finnes stadig flere legfolk som gir sin arbeidskraft helt og holdent til apostoliske organisasjoner og foretagender, enten det nå er innenfor landets grenser eller på det internasjonale plan eller, sist men ikke minst, i de katolske menigheter på misjonsmarken og i de unge kirker.

Kirkens hyrder skal ta imot slike legmenn med velvilje og takknemlighet og sørge for at rettferdighetens, rimelighetens og kjærlighetens krav best mulig blir oppfylt overfor dem, især med henblikk på at de og deres familie skal ha skikkelig underhold. De skal påse og sørge for at de får såvel nødvendig skolering som åndelig hjelp og inspirasjon.