VI: De arbeidere som tjener evangeliet

Kirken: i sin helhet en misjonskirke

59. Når mennesker forkynner frelsens evangelium for verden, gjør de det på Kristi, frelserens, bud, i hans navn og ved hans nåde. «For hvordan skal noen kunne forkynne uten å være utsendt?» 81 skrev han som selv uten tvil var den største forkynner av evangeliet. Ingen kan gjøre det uten å være sendt.

Men hvem har så kallet til å forkynne?

Det Annet Vatikankonsil gav et klart svar: Kirken «er opprettet av Kristus Herren og har fått det guddommelig oppdrag å gå ut i hele verden og forkynne Evangeliet for alle skapninger». 82 Og, ifølge en annen tekst: «... . hele Kirken er misjonerende, og arbeidet med evangeliets utbredelse er en av Gudsfolkets hovedoppgaver.» 83

Vi har allerede nevnt denne indre forbindelse mellom Kirken og evangeliets forkynnelse. Samtidig som Kirken forkynner Gudsriket og fremmer det, gir den seg til kjenne i verden som et symbol på og et redskap for dette riket som er og skal komme. Konsilet gjentok Augustins ord om de tolvs misjonsvirksomhet: De «har forkynt sannhetens Ord og grunnlagt kirker» 84.

En kirkelig handling

60. Når vi slik ser at Kirken er utsendt og har fått befaling om å forkynne evangeliet, skulle det overbevise oss om to ting.

Den første er dette: Ingen må betrakte evangeliets forkynnelse som en personlig eller løsrevet handling; det er en i egentlig forstand kirkelig gjerning. Selv når den mest upåaktede predikant, kateket eller menighetsprest i den fjerneste avkrok, forkynner evangeliet, samler sin lille flokk eller forretter et sakrament, ja, om han så er helt alene, utfører han en kirkelig handling; en handling som i sannhet er del av Kirkens arbeide for å utbre evangeliet, ikke bare i den ytre sammenheng som vedrører Kirken som institusjon, men ved en dyp indre enhet med Guds møte. Dette forutsetter at han ikke mener han utfører et oppdrag som han selv kan rose seg av eller handler i en følelse av personlig inspirasjon, men i enhet med Kirkens gjerning og i dens navn.

Den andre er en følge av denne første: Hvis hver enkelt forkynner evangeliet i Kirkens navn, og Kirken gjør dette i kraft av en befaling fra Herren, da er ingen forkynner selv herre over sitt budskap, og har heller ikke myndighet til å utføre oppdraget etter sitt eget skjønn ifølge personlige oppfatninger og synspunkter. For han handler i enhet med Kirken og dens hyrder.

Som vi alt har sagt er Kirken fullt og helt viet til evangeliets forkynnelse. Dette betyr at Kirken føler seg ansvarlig for den oppgave å spre evangeliet i hele verden og overalt hvor den finnes.

I den universelle Kirkes perspektiv

61. Brødre og sønner og døtre, på dette punkt i våre betraktninger ønsker vi å oppholde oss ved et spørsmål som er særlig viktig i vår tid. Ved sin gudstjeneste og gjennom sine vitnesbyrd for dommere og bødler og i sine apologetiske skrifter, gav de første kristne med glede uttrykk for sin inderlige tro på Kirken ved å fremholde at den fantes overalt. De var seg fullt bevisst å tilhøre et samfunn som hverken er begrenset av tid eller sted: «Fra den rettferdige Abel til den siste av de utvalgte» 85, «til verdens ytterste grenser» 86, «alle dager, frem til verdens ende» 87.

Slik ønsket Herren at hans Kirke skulle være: Universell, et veldig tre hvis grener gav ly til fuglene i luften 88, et nett som samler fisk av alle slag 89, eller som Peter drog inn fylt med et hundre og treogfemti store fisk 90, én flokk voktet av én hyrde 91. En universell Kirke uten grenser eller begrensninger, bortsett fra de grenser som, dessverre, finnes i syndige menneskers hjerter og sinn.

I de individuelle Kirkers perspektiv

62. Men denne universelle Kirke er i praksis levendegjort i de individuelle Kirker som består av den eller den del av menneskeheten, en gruppe som taler dette eller hint språk, har sin særskilte kulturarv og verdensoppfatning, sin egen historiske fortid. Evnen til å motta hver særskilt Kirkes rikdom gir uttrykk for nåtidsmenneskets følsomhet.

La oss vokte oss for å oppfatte den universelle Kirke som summen, eller om man kan uttrykke det slik, som en mer eller mindre uhomogen sammenslutning av vesensforskjellige Kirker. For Herren er Kirken universell ved sitt kall såvel som ved sin oppgave, og når den slår rot i en mangfoldighet av jordsmonn, kulturmessig, samfunnsmessig og rent menneskelig, vil den gi seg forskjellige uttrykk og få forskjellig utseende i forskjellige deler av verden.

Derfor ville enhver enkelt Kirke som frivillig avskar seg fra den universelle Kirke miste sin forbindelse med helheten i Gud, og den ville bli fattigere som Kirke. Samtidig ville Kirken toto orbe diffusa (utbredt over hele verden) bli uvirkelig hvis den ikke ble legemliggjort og fikk liv ved de enkelte Kirker. Bare ved stadig å holde oppmerksomheten festet på disse to grunnsetninger angående Kirkens liv, er det mulig å få øye på rikdommen i dette forhold mellom den universelle Kirke og de enkelte Kirker.

Uttrykk for tilpasning og troskap

63. De enkelte Kirker består ikke bare av mennesker, men også av håp, av rikdom og begrensninger, de har sine spesielle måter å be på, sine måter å vise nestekjærlighet på, sine livssyn og verdenssyn, som gir seg til kjenne der hvor mennesker er samlet. Deres oppgave er å oppta i seg kjernen av evangeliets budskap og overføre det, uten på noen måte å forråde dets dype sannhet, til et språk som disse mennesker forstår, og så å forkynne det på dette språk.

Denne tilpasning må foretas med den innsikt, oppriktighet, respekt og dyktighet som oppgaven krever når det gjelder liturgisk uttrykksmåte 92, katekese, teologiske formuleringer, såvel som kirkelig praksis og kirkelige tjenester. Og ordet «språk» skal her forstås mindre innen rammen av bokstavelig betydning enn innen den ramme som man kunne kalle antropologisk og kulturmessig. Spørsmålet er uten tvil vanskelig. Forkynnelsen av evangeliet mister meget av sin kraft og virkning hvis man ikke tar i betraktning de mennesker man vender seg til og bruker deres språk, deres uttrykksmåter og symboler, hvis den ikke besvarer deres spørsmål, og hvis den ikke griper inn i deres liv. Men på den annen side står forkynnelsen i fare for å miste sin kraft og bli borte hvis man tømmer den for dens egentlige innhold eller forfalsker det under foregivende av å oversette - med andre ord, hvis man ut fra et ønske om å tilpasse en universell sannhet til lokale forhold, ofrer det sanne og ødelegger den enhet som er nødvendig for helheten, det universelle. Bare en Kirke som bevarer bevisstheten om at den er universell og viser dette i praksis, er i stand til å forkynne et budskap som alle kan forstå, uavhengig av grenser.

Berettiget lydhørhet overfor de enkelte Kirker kan bare berike Kirken. En slik lydhørhet er uunnværlig og uhyre viktig. Den er en nødvendig reaksjon på hele folks og menneskesamfunns dype lengsel etter å få klarhet over sin egen identitet.

Åpenhet overfor den universelle Kirke

64. Men denne berikelse forutsetter at de enkelte Kirker bevarer en sann åpenhet overfor den universelle Kirke. Det er for øvrig bemerkelsesverdig at de enkleste kristne, de som er mest trofaste mot evangeliet og mest åpne for hva Kirken egentlig betyr, har en helt spontan forståelse av dens universelle karakter. De føler instinktmessig og sterkt at det må være slik og finner sin plass innen denne ramme. De føler seg ett med den universelle Kirke, og det smerter dem dypt hvis de på grunnlag av synspunkter som de ikke forstår blir tvunget til å godta en Kirke som ikke lenger er universell, men en begrenset regional-Kirke som mangler det vide utsynet.

Historien viser at når en enkelt Kirke har revet seg løs fra den universelle Kirke og fra dens levende, synlige samlingspunkt - noen ganger med de beste hensikter, på teologisk, sosiologisk eller politisk grunnlag, eller på et grunnlag som har å gjøre med omsorg for menighetene, eller kanskje ut fra et ønske om større bevegelses- og handlefrihet - har den med nød og neppe unnsluppet (hvis den da har unnsluppet) to like store faremomenter.

Det første er faren for en ødeleggende isolasjonisme, og så, innen lang tid er gått, for en oppsmuldring hvor mindre enheter løsriver seg på samme måte som Kirken selv rev seg løs fra kjernen. Det andre er faren for at en Kirke som er avskåret fra samlingspunktet og fra den enhet med andre Kirker som gav styrke og kraft, skal bli berøvet friheten; den står alene og kan bli et lett offer for forskjellige krefter som vil undertvinge og utnytte den.

Jo fastere den enkelte Kirke er bundet til den universelle Kirke gjennom kommunionsfellesskapet, ved kjærlighet og trofasthet, ved åpenhet overfor Peters læreembede, i forening med lex orandi som også er lex credendi (som man ber, slik tror man), og i enhet med alle de andre Kirker som til sammen utgjør helheten - dess mer vil en slik Kirke på en fullverdig måte kunne omsette den rikdom som troen utgjør, til en rekke rettmessige og forskjellige trosvitnesbyrd, former for bønn og gudstjeneste og kristenliv, og til former for åndelig påvirkning av det folk som den arbeider blant. Dess mer vil den også bli virkelig evangeliserende, det vil si i stand til å gjøre bruk av den universelle arv, slik at det er til hjelp for dens egne medlemmer, og dess mer vil den kunne gi den universelle Kirke del i disse menneskers livsform og erfaring, til beste for alle parter.

Kirkens uforanderlige tro

65. Det var i en slik sammenheng at vi, ved Synodens avslutning, klart og med faderlig kjærlighet holdt fast ved at Peters Etterfølger må være et synlig, levende og sterkt grunnlag for enheten mellom Kirkene og følgelig for Kirkens enhet og universelle karakter 93. Vi fremholdt også det tunge ansvar som hvilte på oss, men som vi deler med våre brødre i bispekollegiet, ansvaret for å bevare uforandret innholdet av den katolske tro som Herren betrodde sine apostler. Selv om den blir omsatt til de forskjelligste uttrykksformer, må innholdet hverken forringes eller forvrenges. Selv om den blir ikledd ytre former som passer for hvert enkelt folk, og forklart i teologiske vendinger som tar i betraktning forskjellige kulturmessige, samfunnsmessige og rasemessige miljøer, må den bevare den katolske tro nøyaktig slik som læreembedet har mottatt den og bringer den videre.

Forskjellige oppgaver

66. Kirken i sin helhet er derfor kalt til å forkynne evangeliet, dog finnes det innen Kirken forskjellige måter for evangelisering. Denne mangfoldighet av tjenester innen en og samme oppgave gir forkynnelsen rikdom og skjønnhet. Vi skal kort minne om disse oppgavene.

Først skal vi med tekster fra evangeliet vise hvor klart og bestemt Herren påla apostlene den oppgave å forkynne Ordet. Han utvalgte dem 94, lærte dem opp gjennom flere års stadig samvær med ham 95, innsatte dem i embedet 96 og sendte dem 97 med myndighet som frelsesbudskapets vitner og lærere. De tolv sendte så i sin tur ut sine ettermenn som, innen den apostoliske suksesjon, fortsetter å forkynne det glade budskap.

Peters etterfølger

67. Derfor er Peters Etterfølger ved Kristi vilje blitt betrodd det høyeste læreembede som forkynner av den åpenbare tro. Det Nye Testamente viser ofte at Peter, fylt «av den hellige Ånd», talte på vegne av alle 98. Nettopp derfor sier den hellige Leo den Store at Peter har fortjent førsterangen blant apostlene 99. Derfor er det også at Kirken viser Peter «på den høyeste tinde - in apice, in specula - av apostolatet» 100. Det Annet Vatikankonsil ønsket å bekrefte dette da det uttalte at «Kristi oppgave å forkynne evangeliet for alle skapninger (Mk. 16, 15) gjelder først og fremst biskopene - sammen med Peter og under Peters ledelse 101.

Den fulle, absolutte og universelle myndighet 102 som Kristus gir sin stedfortreder som Hyrde for Kirken, utøves derfor særlig av Paven når han forkynner det glade budskap eller sørger for at det forkynnes. I enhet med Peters Etterfølger mottar biskopene, som er apostlenes etterfølgere, i kraft av sin bispeordinasjon myndighet til å forkynne den åpenbarte sannhet innen Kirken. De er troens lærere.

Biskoper og prester

68. Tilknyttet biskopene i forkynnelsens tjeneste, og ansvarlige ved en særlig fullmakt, er de som ved prestevielsen blir gitt å «handle i Kristi sted» 103. De er lærere for Guds Folk i troen og forkynnere av Guds ord, de forretter også Nadverden og de andre sakramentene.

Vi som er hyrder må derfor, i større grad enn Kirkens øvrige medlemmer, være oppmerksomme på denne forpliktelse. Det som kjennetegner vår prestegjerning, forener de mange oppgaver som opptar oss daglig livet igjennom, som gir vårt virke dets særpreg, er denne målsetning som alltid er til stede: å forkynne Guds evangelium. 104

Vårt kjennemerke, som ingen tvil må få skjemme og ingen innvending skyve til side, er dette: som hyrder er vi utvalgt ved den øverste Hyrdes 105 barmhjertighet; utvalgt på tross av våre mangler, til å forkynne Guds Ord med myndighet, til å samle Guds Folk, til å nære dette Folk med de tegn på Kristi gjerninger som sakramentene utgjør, til å lede dette Folk inn på frelsens vei, å holde det fast i den enhet som vi selv, på forskjellige plan, er redskaper for, og til uavlatelig å samle dette fellesskap om Kristus i troskap mot dets dypeste kall. Og når vi gjør alt dette, innen rammen av våre menneskelige begrensninger og ved Guds nåde, da er det vi utfører vårt oppdrag som forkynnere av evangeliet. Dette gjelder oss selv, som Hyrde for hele Kirken, våre brødre biskopene som ledere for de enkelte Kirker, prester og diakoner i enhet med sine biskoper som de tjener, ved et fellesskap som har sitt utspring i prestevielsens sakrament og i Kirkens nestekjærlighet.

Ordensbrødre og ordenssøstre

69. De som tilhører Kirkens Ordener ser, for sin del sitt viede liv som en særskilt mulighet til evangeliets forkynnelse. Til dypet av sitt vesen er de ett med den levende Kirke, som tørster etter det fullkomment guddommelige og er kalt til et hellig liv. De er dette hellige livs vitner. De virkeliggjør Kirkens trang til å overgi seg helt til saligprisningenes krav. Ved sine liv er de et symbol på ønsket om å stille seg fullstendig til rådighet for Gud, Kirken og medmenneskene.

Derfor har de en særlig betydning som del av det vitnesbyrd som, slik vi alt har påpekt, er av største viktighet for evangeliets forkynnelse. På samme tid som det er en utfordring til verden og til Kirken selv, kan deres stille vitnesbyrd om fattigdom og selvfornektelse, om renhet og oppriktighet, om lydighetens selvoppgivelse, bli et talende vitnesbyrd som når frem også til ikke-kristne av god vilje og med åpent sinn.

Fra denne synsvinkel ser man den betydning de menn og kvinner som - innen sine ordener, er viet til bønn, stillhet, bot og offer - har for forkynnelsen. Mange andre ordensfolk vier seg direkte til forkynnelsen av Kristus. Deres misjonsvirksomhet er klart avhengig av hierarkiet og må samordnes med dets planer og fremgangsmåter. Men hvem ser ikke den enorme innsats som disse ordensfolk har gjort og fortsetter å gjøre innen forkynnelsen? Takket være deres innvielse er de i høyeste grad villige og fri til å forlate alt for å forkynne evangeliet verden over. De tar ofte nye initiativ og deres apostolat peker seg ofte ut ved en originalitet, og en genialitet som fremkaller beundring. De er generøse: Ofte er de å finne på utposter i misjonsmarken og satser helse og liv. Kirken skylder dem i sannhet meget.

Legfolket

70. Legfolket, som ved sitt særskilte kall står midt i verden og tar hånd om de mest forskjellige verdslige oppgaver, utøver nettopp derfor en særskilt form for forkynnelse.

Det er ikke først og fremst deres oppgave å skape og utvikle kirkesamfunnet - dette er prestenes spesielle kall - men å gjøre bruk av alle de kristne og evangeliske muligheter som er til stede og virksomme i verdens liv, om de enn er skjult. Deres misjonsmark er den store og mangfoldige verden som politikken, samfunnet og det økonomiske liv utgjør. Den er også den verden som består av kulturliv, vitenskap og kunst, den internasjonale sameksistens, massemediene. Til dette kommer også andre realiteter som gir mulighet for evangeliets forkynnelse: menneskelig kjærlighet og lidelse, familielivet, oppdragelsen av barn og unge, yrke. Jo flere evangelieinspirerte legfolk som er opptatt av alt dette, klart engasjert, i stand til å utføre sine oppgaver, og bevisst om at de må benytte i fullt monn den kristne styrke som ofte er skjult og nesten kvalt, dess mer vil disse deler av tilværelsen bli brakt til å tjene Gudsriket og derfor frelsen ved Jesus Kristus. Dette skjer uten at tilværelsen på noen måte taper sin menneskelige karakter, men tvert om bringer den opp på et transcendentalt plan som ofte oversees eller ringeaktes.

Familien

71. Man kan ikke unnlate særskilt å fremheve familiens betydning for legfolkets apostoliske deltakelse i forkynnelsen.

Til forskjellige tider i Kirkens historie, og også ved Det Annet Vatikankonsil, ble den vakre og velfortjente betegnelse «hjemmets Kirke» 106 brukt om familien. Dette vil si at innen familien burde de forskjellige sider av hele Kirkens liv være representert. Videre burde familien, som Kirken, være et sted hvor evangeliet forkynnes og hvorfra evangeliet blir spredt.

I en familie som er seg denne oppgave bevisst, er alle medlemmer både forkynnere og mottagere av forkynnelsen. Foreldrene gir ikke bare evangeliet til sine barn, men fra barna kan de motta det samme evangelium levendegjort.

En slik familie blir en forkynnelse for mange andre familier, og for det nabolag som den er del av. Familier med utgangspunkt i et ekteskap hvor bare en av foreldrene er katolikk, har dessuten den plikt å forkynne Kristus for barna i den fylde som bygger på dåpsfellesskapet; videre har de den vanskelige oppgave å fremme den kristne enhet.

Unge mennesker

72. Omstendighetene gjør at vi særskilt vil nevne de unge. Deres stadig økende antall og tilstedeværelse i samfunnet, og de problemer som spesielt angår dem, må vekke en trang i enhver til å forkynne for dem med iver og klokskap det evangeliske liv som noe det er verd å kjenne og leve for. Og på den annen side må de unge som er opplært i troen og bønnen, mer og mer bli apostler for andre unge. Kirken regner med deres innsats, og vi har ofte selv gitt uttrykk for vår store tillit til dem.

Forskjellige tjenester

73. På denne måte får legfolks tilstedeværelse i det verdslige liv sin store betydning. Imidlertid kan man ikke overse eller glemme en annen side av saken: legfolk kan også føle seg kalt, eller være kalt, til å samarbeide med sine prester i sitt kirkelige samfunns tjeneste, til å arbeide for dets vekst og levendegjørelse, ved å påta seg en rekke forskjellige oppgaver ifølge den nåde og de nådegaver som Herren gir dem.

Det er sikkert at Kirken generelt anerkjenner de ikke-ordinerte tjenere som kan utføre en særskilt oppgave innen Kirken, ved siden av de ordinerte tjenere som er særskilt utpekt til hyrder, og på en særskilt måte vier seg til kirkesamfunnets tjeneste.

Et blikk på Kirkens opprinnelse kaster lys over dette, og gir et lærerikt innblikk i den tidligste erfaring når det gjelder tjenester innen Kirken. Denne erfaring var særlig verdifull fordi den gjorde Kirken i stand til å slå rot, og til å vokse og spre seg. Men den oppmerksomhet som rettes mot utgangspunktet, må utdypes ved oppmerksomhet rettet mot Kirkens og menneskehetens nåværende behov. Å nyttiggjøre seg de alltid inspirerende kilder uten å ofre noen av deres verdier, og samtidig tilpasse seg vår tids krav og behov - dette er den målsetning som gjør det mulig med klokskap å oppdage de tjenester som Kirken trenger, og som mange av dens medlemmer med glede vil yte for å gjøre kirkesamfunnet mer levende. Disse tjenester vil vise seg verdifulle i den grad de viser forståelse for enhetens betydning og følger direktivene fra den hyrden som bærer ansvaret for Kirkens enhet og vekst.

Disse tjenester, tilsynelatende nye, men egentlig nær knyttet til Kirkens liv gjennom århundrene: kateket eller leder av bønn og sang under messen, kristne viet til å tjene Guds ord eller til å hjelpe sine nødlidende brødre, til å lede små kirkesamfunn eller til å ta ansvaret for apostoliske bevegelser - disse tjenester er verdifulle for nyetablering, liv og vekst innen Kirken, og for dens mulighet til å øve innflytelse på sine omgivelser og nå dem som står den fjernt. Vi skylder vår særskilte aktelse til de legfolk som vier en del av sin tid, sin arbeidskraft og noen ganger hele livet til misjonstjenesten.

En grundig forberedelse er nødvendig for alle som skal forkynne ved ord og gjerning. Særlig er en slik forberedelse nødvendig for dem som skal vie seg til Ordets forkynnelse. Inspirert av en overbevisning, stadig styrket, om Guds Ords storhet og dom, må de som har den oppgave å bringe det videre, stadig vie sin oppmerksomhet til det å bruke et verdig, nøyaktig og smidig språk. Enhver vet at talens kunst er meget viktig i dag. Hvordan skulle forkynnere og kateketer la være å ta hensyn til dette?

Vi ønsker oppriktig at biskopene i hver enkelt Kirke må være våkne når det gjelder å gi Ordets tjenere tilstrekkelig utdannelse. En grundig forberedelse vil øke den helt nødvendige indre trygghet, og dessuten øke deres glede ved å forkynne Jesus Kristus.