Til patriarkene, erkebiskopene og biskopene og alle øvrige stedlige overhyrder som lever i fred og enhet med Den apostoliske stol, til presteskapet og alle katolske kristne og alle mennesker av god vilje.

ÆRVERDIGE BRØDRE, KJÆRE SØNNER OG DØTRE! HILSEN OG APOSTOLISK VELSIGNELSE!

Livets videreføring

1. Den overmåte tungtveiende forpliktelse til å føre menneskelivet videre som gjør mann og hustru til Skaperens frie og ansvarlige medarbeidere, har for disse alltid vært en kilde til stor glede, selv om denne glede undertiden også har vært forbundet med ikke så få vanskeligheter og bekymringer.

I alle tider har oppfyllelsen av denne forpliktelse skapt alvorlige samvittighetsproblemer for ektefellene; men med den nyeste samfunnsutvikling har så store endringer funnet sted at det uvilkårlig har reist seg nye spørsmål som Kirken ikke kan gå utenom. Det dreier seg jo om spørsmål som på det dypeste rører ved menneskelig liv og lykke.

I. Nye problemstillinger og det kirkelige læreembedes kompetanse

Nye problemstillinger

2. De inntrådte endringer er både betydningsfulle og forskjelligartede. Det dreier seg først og fremst om den raske befolkningsvekst. Mange uttrykker av den grunn sin frykt for at jordens befolkning vil øke hurtigere enn de ressurser som står til rådighet. Derved tiltar nøden i mange familier og i utviklingslandene, slik at de offentlige myndigheter føler seg sterkt fristet til å møte faren med radikale forholdsregler. Videre blir ofte et høyverdig underhold av en større barneflokk vanskeliggjort på grunn av de endrede arbeids- og boligforhold og de økede krav til økonomi, oppdragelse og utdannelse.

Man er også vitne til en endring i synet på kvinnen, på hennes personlighet og hennes plass i samfunnet, såvel som en endring i vurderingen av den ekteskapelige kjærlighets verdi og den ekteskapelige akts betydning i sammenheng med denne kjærlighet.

Endelig og fremfor alt har mennesket gjort forbausende fremskritt når det gjelder å beherske og rasjonelt organisere naturkreftene. Denne utvikling har gått så langt at mennesket forsøker å utvide dette herredømme til hele menneskelivet: kroppen, sjelelivets krefter, det sosiale liv, like til de lover som styrer forplantningen.

3. Denne situasjon har reist nye spørsmål: Ville det ikke - i betraktning av våre dagers livsvilkår og av den betydning de ekteskapelige forbindelser har for et harmonisk forhold mellom mann og hustru og for den gjensidige troskap - være berettiget å overprøve de hittil gjeldende moralnormer? Især når man betenker at de under visse omstendigheter bare kan oppfylles med store vanskeligheter og stundom kan stille endog heroiske krav?

Kunne man ikke videre utvide det såkalte «helhetsprinsipp» til også å omfatte dette område, og kunne ikke dermed også planleggingen av en lavere, men fornuftig regulert fruktbarhet forvandle en fysisk ufruktbargjørende akt til en tillatt og fornuftig fødselsregulering? Kunne en ikke godta den oppfatning at forplantningsformålet snarere hører til ekteskapet som helhet enn til dets enkelte handlinger? Man spør også, idet man viser til den økede ansvarsbevissthet hos det moderne menneske, om ikke tiden nå er kommet til heller å betro oppgaven å føre livet videre til fornuften og viljen enn til organismens biologiske lovmessigheter.

Det kirkelige læreembedes kompetanse

4. Slike spørsmål krever utvilsomt av Kirkens læreembede nye og dyptgående overveielser når det gjelder prinsippene for ekteskapsmoralen, en lære som grunner seg på naturloven og blir opplyst og beriket gjennom den guddommelige åpenbaring.

Ingen troende kan benekte at det påhviler Kirkens læreembede å tolke den naturlige morallov. Som våre forgjengere 1 flere ganger har erklært, er det nemlig neppe noen tvil om at da Jesus Kristus gav Peter og de andre apostlene del i sin guddommelige myndighet og sendte dem ut til alle folkeslag for å lære dem ved sine bud, 2 da gjorde Jesus Kristus dem til pålitelige voktere over og tolkere av hele moralloven. Dette vil ikke si bare den evangeliske lov, men også den naturlige morallov, som også er et uttrykk for Guds vilje og hvis oppfyllelse under alle omstendigheter er nødvendig til frelse. 3

I overensstemmelse med sitt oppdrag har Kirken til alle tider - i den senere tid enda mer omfattende - holdt frem en adekvat belæring om ekteskapets vesen, både om den rette bruk av de ekteskapelige rettigheter og om ektefellenes plikter. 4

Særlige studier

5. Bevisstheten om denne sendelse fikk oss til å stadfeste og utvide den Studiekommisjon som vår forgjenger Johannes XXIII opprettet i mars 1963.

Denne kommisjon omfattet foruten en lang rekke lærde på de forskjellige berørte fagområder, også ektepar, og hadde til oppgave å samle oppfatninger om de nye spørsmål som har reist seg i forbindelse med samlivet mellom mann og hustru og i særdeleshet med fødselsreguleringen, samt å levere et egnet informasjonsmateriale for at det kirkelige læreembede kunne gi et svar som ikke bare ville imøtekomme de troendes forventninger, men også forventningene hos alle andre mennesker i verden. 5

Bidragene fra disse eksperter og de påfølgende uttalelser og råd som spontant eller på vår forespørsel er kommet fra et stort antall av våre brødre i biskopsembedet, har gjort det mulig for oss bedre å avveie alle momenter i den samlede problemstilling. Vi vil derfor av hele vårt hjerte uttrykke vår oppriktige takk til alle.

Læreembedets svar

6. Vi kunne imidlertid ikke betrakte de slutninger som kommisjonen var kommet frem til som sikre og definitive, og heller ikke kunne vi betrakte oss som fritatt for plikten til personlig å studere dette alvorlige problem, bl. a. fordi man innen kommisjonen ikke hadde nådd full enighet om hvilke moralske retningslinjer som burde fremlegges, og fremfor alt fordi visse løsningsforslag var dukket opp som avvek fra den morallære om ekteskapet som det kirkelige læreembede med slik fasthet alltid har forkynt.

Etter omsorgsfullt å ha vurdert de mottatte aktstykker, etter moden overveielse og innstendig bønn til Gud, vil vi derfor nå, i kraft av det mandat vi har fått av Kristus, gi vårt svar på disse alvorlige spørsmål.