Forord

Det foreliggende dekret om presteutdannelsen er nok et av de korteste dokumenter det annet Vatikankonsil har gitt Kirken. Men som konsilfedrene selv sier det i innledningen, står og faller gjennomførelsen av Kirkens fornyelse med kvaliteten av Kirkens tjenere, dvs. i denne sammenheng av dens prester. Dette dekret er derfor ikke uten stor betydning for reformen i Kirken.

Her foreligger ikke en dogmatisk konstitusjon, dvs. en belæring fra konsilets side av forpliktende karakter for troen, men en tekst som forsøker å legge et konkret grunnlag for en institusjon i Kirken. Nettopp derved vil det vise seg i fremtiden, om dette konsil har formålet å dra de praktiske konklusjoner av de teologiske synspunkter som er kommet til orde i de mere prinsipielle konstitusjoner som dem om Kirken og om prestedømmet.

Også Tridentinerkonsilet i det 16. århundre satte inn med en fornyelse av presteutdannelsen, da man fra katolsk side tilrettela reformen av Kirken. Stort sett kan vi si at grunnlaget for Kirkens presteutdannelse i dag er de tridentinske bestemmelser som dog først førte til egentlige resultater i det 17. århundre.

Det er et generelt trekk ved kirkehistorien at uvitenhet og kunnskapsløshet såvel hos Kirkens legfolk som i geistligheten alltid har vært et symptom på forfallsperioder, og at en reformbevegelse alltid har følt behovet for større religiøs og menneskelig kultur som en betingelse for en åndelig innsats.

Det er visstnok alminnelig anerkjent i dag at Tridentinerkonsilets konkrete reformbestrebelser - også på presteutdannelsens område, ikke har gitt de forventede resultater. Det ville dog være urettferdig å si at Tridentinerkonsilet slett intet positivt har betydd. Det har tross alt reddet Kirken i en periode hvor alt stod svært dårlig til. Tridentinerkonsilet kunne dog vanskelig stable en effektiv utdannelse på bena, dels på grunn av mangel på kvalifiserte lærerkrefter, men især på grunn av den teologiske vitenskaps lave nivå. Et av kjennetegnene for den tids teologi var dens uavhengige stilling i forhold til forkynnelsen. Den ble ikke oppfattet som en funksjon av og en forberedelse til Ordets tjeneste i menigheten. Alene av den grunn var det derfor utenkelig at den kunne få en positiv innflytelse på presteutdannelsen som primært og til dels eksklusivt tok sikte på en opplæring i de praktiske ferdigheter ved utøvelsen av presteembedet. Noe senere, da teologien selv kom litt på benene, ble den lagt på utdannelsen som en slags overbygning som selvsagt ikke ble til et særlig harmonisk hele. Den vesentligste kritikk man derfor har innvendt mot den klassiske utdannelse, er at teologien ikke gir noen positiv hjelp til presten i hans daglige utøvelse av sitt embede. Den er uanvendelig både i undervisningen og i prekenen. Som man nettopp sier; man kan hverken preke teologi i kirken eller undervise barna i teologi.

Det annet Vatikankonsil definerer i første omgang presten som lærer, Ordets tjener. Dette må sies å være noe nytt i forhold til den ettertridentinske periodes oppfattelse av presten som den som administrerer sakramentene og frembærer messeofferet. Denne omvurdering av de prestelige funksjoners rekkefølge er helt på linje med liturgikonstitusjonens fremhevelse av Ordets gudstjeneste.

Man kan vel ikke dra den konklusjon at Ordets tjeneste er av større verdi enn offertjenesten. Det har konsilet nok ikke villet ta stilling til. Men to ting må ha inspirert det til denne rekkefølge: 1) Den undervurdering forkynnelsen vitterlig har hatt og til dels stadig har i den katolske kirke, og 2) forståelsen av forkynnelsen og undervisningens absolutte nødvendighet for en sann og fruktbar deltagelse i Kirkens sakramentale liv. Hvor offeret og sakramentene ikke ledsages av forkynnelse og undervisning, mister disse sin karakter av spesifikke kristne handlinger og døren står åpen for alskens misbruk og falske magiskbetonte forestillinger. Den riktige forståelse for sakramentene kan til nød erstatte bruken av dem, men bruken av sakramentene kan under ingen omstendigheter erstatte den rettmessige forståelse av det sakramentale livs natur. Derfor må konsilet gi forkynnelsen og undervisningen, Ordets tjeneste, en viss prioritet.

I overensstemmelse med disse synspunkter bestemmer konsilet derfor at studiene skal tilrettelegges slik at de tar sikte på å utdanne prestene til denne oppgave. Der skal slik innføres et innledningskurs som har til formål å gi studenten en fornemmelse av de forskjellige disipliners sammenheng og betydning både for hans eget personlige religiøse liv og for hans fremtidige virke. Den vanskelighet man her forsøker å avhjelpe er dobbel; at teologiske studenter ofte ikke kan se hvordan alle disse studier egentlig vedkommer dem personlig, og slett ikke deres fremtidige arbeide. Det er en forutsetning for en virkelig tilegnelse av det teologiske stoff at det fremtrer som noe aktuelt. Et forkurs som tar sikte på å gi et samlet overblikk kan nok hjelpe til dette, men er uten større verdi, hvis ikke selve teologien kan bli like aktuell. Vi er her ved grensene for det selv det beste konsil kan dekretere om. Er Kirkens teologer ikke i stand til å gjøre teologien aktuell, vil undervisningen på læreanstaltene forbli utilfredsstillende.

Skulle man komme med noen kritiske innvendinger mot disse bestemmelser, så er det at de for øyeblikket er vanskelige å gjennomføre. Som eksempel foreskriver man at bibelstudiet skal innta førsteplassen, også i den systematiske teologi. Men man gir det inntrykk at det bare er et spørsmål om å flytte om på noen forelesninger og bygge andre litt anderledes opp, mens det i virkeligheten er et spørsmål om en helt annen arbeidsmetode og en omarbeidelse av teologien fra grunnen av - som for det første ikke kan skje fra i dag til i morgen, for det annet forutsetter det kvalifiserte lærerkrefter som ikke finnes i tilstrekkelig stor mengde.

For at en slik studiereform kan gjennomføres etter den særdeles oppriktige intensjon dekretet gir utrykk for, må man ta et definitivt oppgjør med en ulykksalig adskillelse mellom teologi og alminnelig prestegjerning, og det er en mentalitetssak. Tross alt synes det som om man alene vil reformere den «praktiske» presteutdannelse uten effektiv forståelse for at det involverer hele forholdet mellom det intellektuelle liv i Kirken og det pastorale liv. Det er da også symptomatisk at man stadig fastholder skillet imellom en ikke-akademisk utdannelse og en akademisk utdannelse. Dette skillet kjennetegner nettopp den innstilling at teologien hverken kan eller skal være den nødvendige systematiske og vitenskapelige side av troens erkjennelse, men noe helt annet. Alminnelige prester hverken kan eller skal derfor dyrke teologi når de engang er ferdigutdannede, det skal overlates til særlig egnede og dertil frigjorte!

Men på denne måte får teologien aldri tilstrekkelig jordforbindelse og kan derfor aldri bli virkelig aktuell for teologistudentene. Problemet med den teologiske utdannelses tilpasning til Kirkens behov i dag involverer teologiens status i Kirkens daglige liv.

Det er et enormt fremskritt at konsilet oppfatter de filosofiske disipliner også ut fra synspunktet; kjennskapet til og forståelsen for de intellektuelle problemer verden i dag er opptatt av. I det hele tatt er det meget gledelig å se den vekt dekretet legger på den menneskelige side av utdannelsen. Teologien har det som nåden, den utvikles og trives kun på et godt og bredt menneskelig grunnlag. At det altfor ofte har vært forsømt, behøver ikke å utdypes her.

Den konkrete plass en kommende studieordning gir til fag som religionspedagogikk, psykologi (pastoralpsykologi - en ennå uutviklet disiplin!) og sosiologi, fremgår ikke av dette dekret. Men studiet av disse nyttige og nødvendige fag omtales spesielt. Kun senere forordninger kan vise hvilken rolle de skal spille.

Et siste, men kanskje det viktigste punkt, skal her kort omtales: Selve kallsspørsmålet og utviklingen av det åndelige liv. Man er definitivt gått bort fra det syn at det gjelder å få så mange prester som mulig. Konsilet kan også mye lettere berøre dette problem, siden det nettopp annetsteds har fremhevet legmannsstandens spesielle verdi og betydning for det samlede kirkelegemes oppbygning. Man ser nå meget strengt på kandidatenes egnethet, fysisk, psykisk, menneskelig og åndelig, og hele utdannelsen skal ta sikte på å konsolidere alle disse sider av den kommende prests personlighet. I denne forbindelse kunne man ha ønsket at konsilet var gått inn for en regulær undersøkelse av den fysiske og psykiske tilstand hos kandidaten før begynnelsen av utdannelsen. Erfaringen viser nemlig desverre at de fleste rektorer på seminarene ikke har særlig stor kompetanse på disse områder, derfor har de ikke riktig syn for disse sider av saken.

Et særlig avsnitt vies sølibatet, som naturlig er. Det var manges formodning at konsilet helt ville oppheve det obligatoriske sølibat for prestenes vedkommende. Det er ikke skjedd. I dekretet om presteutdannelsen går konsilet slik sett i motsatt retning. I kirkeretten bestemmes der rent negativt at geistlige fra og med subdiakonvielsen ikke må gifte seg. Denne bestemmelse har ikke karakter av gudviethet, altså av noe positivt. Men konsilet oppfordrer nå prestene av latinsk ritus til ikke bare å betrakte sølibatet bare som en bestemmelse fra Kirkens side, derimot som noe verdifullt Gud gir dem med henblikk på oppfyllelsen av deres kall, og som et vitnesbyrd om den kjærlighet Kristus har til sin Kirke. De skal betrakte seg som virkelig viet til Gud. Uten en slik grunnholdning, sier konsilfedrene, vil sølibatet aldri kunne bli et vitnesbyrd om gleden ved å tilhøre Gud. Med denne belæring har konsilet villet styrke gudvietheten i de troendes øyne som noe som i sitt vesen er positivt for Kirken selv, og for dem som frivillig har påtatt seg den.

Nettopp i den forbindelse er det derfor beklagelig at man ikke klart sier at en av betingelsene for at sølibatet kan bli et troverdig vitnesbyrd, er at prestekandidatene virkelig oppdras til større disponibilitet i de konkrete ting, eller annerledes sagt; oppdras til å finne sin plass i et arbeids- og livsfellesskap. Det skinner litt for meget igjennom at man stadig tenker seg presten som eneren (oppfattet populært som den ensomme).

Andre konsildokumenter har da ellers tilstrekkelig tydelig talt om «presbyteriet» og kollegialitet på prestenes plan. Hvorfor ligger dette syn ikke til grunn for bestemmelser om og forslag til prestenes utdannelse?

Med disse kritiske, innledende kommentarer anbefales studiet av dette dekret. Her er virkelig forsøkt nye veier og intensjonen er klar. Dette konsildokument representerer - tross sine mangler - en ny etappe og kan som sådan virkelig bidra til en fornyelse av Kirken gjennom en forbedring av presteutdannelsen.

Lars Messerschmidt