Perfectae caritatis

Forord

«Om ordenslivets tilpasning og fornyelse» ... Nå venter leseren sikkert allerede at der vil komme en rekke radikale og interessante forordninger om alt det som i den siste tid har vært talt så meget om - for eksempel søstrenes ordensdrakt og lignende. Men gjør han det, blir han i hvert fall skuffet. Det annet Vatikankonsil har verken ført til vesentlige endringer i ordenslivets ytre skikkelse eller i dets juridiske oppbygning. Derimot er der skjedd noe langt bedre og av langt mer vesentlig betydning, idet der er foretatt en helt ny teologisk vurdering av ordenslivets natur og rolle og ikke minst av dets plass i hele Kirken og dermed av ordensfolkenes forhold til de øvrige kristne. Det er først i lyset av en slik teologisk fornyelse at praktiske bestemmelser kan få varig og gjennomgripende betydning. Det er ikke konsildekretets sak å innføre slike bestemmelser, som - hvis de skal føre til en levedyktig fornyelse - bokstavelig talt må komme innenfra, fra ordensfolkene selv med deres råd og kapitler.

For øvrig er det her omtalte dekret i seg selv avhengig av konsilets konstitusjon om Kirken, som det for ordenslivets vedkommende kommenterer og viderefører. Det faller derfor av seg selv at man som innledning til dekretet trekker hovedlinjene opp, hva angår konstitusjonens tanker om ordenslivet. Den dogmatiske konstitusjon «Lumen Gentium» (LG) om Kirken, som ble vedtatt av konsilfedrene og stadfestet av pave Paul VI den 21. november 1964, inneholder et sjette kapittel «om ordensfolk». Dette kapittel kommer etter kapitlene om Guds folk (kap. 2), om hierarkiet (kap. 3) og om legfolket (kap. 4), likesom det kommer etter kap. 5 om, «at alle er kallet til hellighet i Kirken». Dette betyr at ordenslivet ikke har noe å gjøre med og ikke inntar noen bestemt plass i Kirkens «juridiske» oppbygning. Ordenslivet er ikke et mellomledd mellom geistlighet og legfolk (LG 43), men der er noen - både fra den ene og den annen fløy - som blir kalt til det.

Men har ordenslivet så overhodet noen betydning i Kirken? Det kan man faktisk meget lett komme til å tvile på, hvis man i sitt syn på Kirken kun tar det juridiske i betraktning. Men Kirken er noe helt annet og noe langt dypere enn kun en juridisk størrelse. Det er i hvert fall noe man så å si har oppdaget på ny i løpet av de seneste årtier, og konsilets konstitusjon «Lumen Gentium» bekrefter denne fornyede oppdagelse ved nettopp å begynne med to kapitler, som henholdsvis handler om Kirken som mysterium (1) og om Gudsfolket (2), før den går over til å behandle Kirkens hierarkiske oppbygning. Og etter å ha gjort det (kap. 4 og 5), kommer den til et annet og dypere synspunkt med hensyn til Kirken, nemlig Kirkens og dermed de kristnes hellighet (kap. 7). Er dette siste så bare en from tilføyelse, etter at det som virkelig betyr noe allerede er sagt? Nei, aldeles ikke! Tvert imot! Det juridiske i Kirken, Gudsfolkets oppdeling i hierarki og legfolk, er her på jorden den foreløpige forutsetning for å oppnå det som er det endelige og avgjørende, nemlig fullkommenheten i kjærligheten eller helligheten - et mål, som vi først vil nå i det hinsidige, men som Kirken og enhver kristen takket være de nådemidler de har til rådighet, kan og skal nærme seg dag for dag, - deri består Kirkens liv og Gudsfolkets vandring ... Dette synspunkt er så viktig at mange av konsilfedrene - ganske visst for sent - ønsket at de kapitler, som handler om dette emne skulle komme før de to som handler om Kirkens hierarkiske oppbygning! I hvert fall er det på dette punkt ordenslivet kommer inn og får sin rette plass og betydning.

Vil det nå si at ordensfolkene er spesialistene i hellighet innenfor Kirken, og at dette fritar de øvrige kristne fra å strebe etter å nå noe annet og mere enn et sømmelig minimum av kjærlighet, eller til en slags annenrangs hellighet? Det er mulig at man kan finne spor av denne oppfattelse i en foreldet «åndelig» litteratur og for øvrig ikke minst hos visse legfolk, men «Lumen Gentium» levner i hvert fall ingen plass for en slik forfeilet oppfattelse! I kapitlet om helligheten i alminnelighet (kap. 5) gjøres det intet forskjell, og det inneholder ingen hjemmel for å dra slutninger med hensyn til en mere lettkjøpt hellighet for legfolkets vedkommende!

Det er innen for denne ramme og innen for hele Kirkens (eller de kristnes) kall til grenseløs kjærlighet (hellighet) ordenslivet har sin plass, en plass som altså er en funksjon i Kirken. Målet er likt for alle. Der er kun én hellighet, men det er mange midler og veier til å nå den. De såkalte evangeliske råd - som i «Lumen Gentium» allerede nevnes i kap. 5 om alle kristnes kall til hellighet - er midler og ikke målet. Ordenslivet, som er en organisert etterlevelse av disse råd, hviler ikke på noe som helst annet enn på det som er grunnlaget for alle kristnes liv, nemlig dåpen: «Ved dåpen er han (den kristne, som ... forplikter seg til å etterleve de tre ... evangeliske råd) alt død for synden og viet til Gud» (LG 44).

Det benektes for så vidt ikke at der i ordensløftene ligger en særlig innvielse - dekretet om ordenslivet taler uttrykkelig om en slik innvielse - men «en innvielse, som bygger på innvielsen ved dåpen og uttrykker denne på en meget tydelig måte» (dekretet «Perfectae Caritatis, § 5). Én dåp, ett mål, ett kall til hellighet, men forskjellige veier og altså forskjellige kall til å følge de forskjellige veier: «Kirkens hellighet (= alles hellighet) fremmes ... på en særlig måte av de mangfoldige råd som Herren i evangeliet fremlegger for disiplene til etterfølgelse» (LG 42). Ordenslivet behandles altså i konstitusjonen om Kirken i et særlig kapittel (kap. 6) etter kap. 5 om det felles kall til hellighet og kan som følge derav kun forstås i lyset av kapittel 5 eller - med andre ord - i lyset av innvielsen ved dåpen.

Når ordenslivet inntar en slik plass i Kirken, skulle det være innlysende at man ikke kan betrakte ordensfolk som kalt til en høyere hellighet enn de øvrige kristne (og at de øvrige kristne altså ikke har lov til å betrakte seg selv som mindre kalt og dermed som mindre forpliktet til å strebe etter hellighet), samt at ordenslivet kan og skal ha en betydning for hele Kirken og altså for enhver kristen. Hvilken betydning skal det da ha? Konsilet lærer dette ganske klart i konstitusjonen «Lumen Gentium»: «I Guds folk, som ikke har noe blivende sted her på jorden, men har sitt borgerskap i himmelen, bidrar klosterlivet, i og med at det gir en større frihet i forhold til de jordiske bekymringer, til for alle troende å åpenbare de himmelske verdier som er til stede her på jorden.» Naturligvis kan man først riktig forstå en slik uttalelse når man både husker på de påminnelser som har vært fremført i det foregående, og på konstitusjonens kap. 7 om «den jordiske kirkes eskatologiske karakter» («Det er først i den himmelske herlighet at Kirken, som vi alle er kalt til i Kristus Jesus for i den å bli helliggjort ved Guds nåde, en gang blir fullkommen», § 48), som svarer til det, i kap. 2, som handler om Guds folk, er blitt sagt om Guds folks vandring («som i denne vår tid vandrer i lengsel etter den kommende stad, den som blir stående, § 9). For dem som er kalt til det, er ordenslivet en stor hjelp til Kristi etterfølgelse, og for alle kristne - for hele Kirken - er ordenslivet en påminnelse om Kirkens åndelige natur og om vårt felles mål hinsides.

Dette var noen av hovedpunktene i «Lumen Gentiums» lære om ordenslivet, og det er denne lære dekretet i sitt første avsnitt erindrer om, for i lyset av den å kunne virke som en veiledning med hensyn til ordenslivets «tilpasning og fornyelse». Der er altså ikke bare tale om en tilpasning, som i seg selv er noe overfladisk, men om en fornyelse, det vil si om en ny åndelig ungdom, ved at den ånd som i sin tid besjelet ordenslivets grunnleggere, får mulighet for å utfolde seg og etter hvert tilpasse de ytre former og midler etter sine krav. Denne ånd kan kun være en evangelisk ånd. Der tales i dekretet med forkjærlighet om å følge etter Kristus, om å tjene Kristus, om å leve for Kristus, men som følge derav også om å leve for hans Legeme, Kirken, og om å tjene alle brødre i Kristus i kjærlighet til Gud og til nesten. De mange henvisninger til og sitater fra Skriften er så meget mere bemerkelsesverdige, som kap. 6 i «Lumen Gentium» kun inneholder et eneste bibelsitat, som i tillegg er ganske periferisk. Man fornemmer i dekretet en evangelisk besinnelse, som også viser seg i at begrepet «hellighet», «streben etter hellighet», som er det vesentligste i «Lumen Gentium», her tydelig og allerede i tittelen viker for begrepet «streben etter fullkommen kjærlighet», som dels er et mere evangelisk utrykk, og som dels ikke så lett risikerer å bli betraktet som en slags egenskap eller privilegium!

Deretter følger en nærmere veiledning i hvordan den nødvendige tilpasning skal finne sted. Man har med konsildekretet verken kunnet eller villet gjøre annet og mere enn i all alminnelighet å angi retningslinjene for denne tilpasning, som forøvrig kun har interesse for ordensfolk, og som først senere vil kunne føre til fornuftige reformer alt etter forholdene i de forskjellige ordener og land.

Dekretet ble definitivt vedtatt den 28. oktober 1965 med 2321 stemmer mot 4. Forut for dette resultat var der gått et enormt arbeide. Det første utkast ble allerede drøftet i november 1964. Et stort mindretall blant konsilfedrene var den gang ikke tilfredse med teksten i den foreliggende form, men den 12. november 1964 vedtok man tross alt med 1155 stemmer mod 882 at den skulle gå direkte til avstemning avsnitt for avsnitt. Det vil si at der ikke mere var mulighet for å komme med egentlige endringsforslag, men man kunne stadig avgi et betinget ja med dertil hørende begrunnelse, og faktisk fremkom der et helt uhørt antall av disse såkalte «modi», - allerede for den innledende paragrafs vedkommende dreide det seg om 1005! For hele dekretets vedkommende ble det til i alt 14.000! Disse tall forteller i hvert fall at konsilfedrene omfattet ordenslivet i Kirken med en umåtelig interesse. Kommisjonen fryktet nå at teksten muligvis ville bli kassert ved den endelige avstemning, og gjorde et stort arbeide, hvorved den i så vid utstrekning som overhodet mulig tok hensyn til de avgitte «modi». Resultatet var en fullstendig fornyelse av teksten, som deretter ble vedtatt nesten uten motstand. Mindretallet gikk alt etter de forskjellige artikler ned til fra 2 til 57 stemmer, og ved den endelige avstemning var der kun fire konsilfedre som stemte imot.

Den 6. august 1966 utsendte pave Paul VI et gjennomførelsesdekret, og i det kommende år må ikke alene de forskjellige ordeners kapitler, men også alle og enhver innen for ordenerne gjøre sin innsats «for at den særlige verdi av et liv, som er helliget ved løftet på de evangeliske råd, og et slikt livs uunnværlige tjeneste kan komme Kirken ennå mer effektivt til gode i nåtiden» (konsildekretet, § 1).

P. Grégoire O.P.

(Oversatt til dansk av Sr. Hildegard fra St. Lioba kloster og utgitt på Stg. Ansgar forlag i 1966. Fornorsket av Oddvar Moi i 1998)