Perfectae caritatis

Paul, biskop, Guds tjeneres tjener, sammen med konsilfedrene til evig erindring.

Dekretet «Perfectae Caritatis» - om ordenslivets tilpasning og fornyelse.

Overskriftene som innleder hvert nytt avsnitt i teksten hører ikke med til den offisielle tekst. De er blitt brukt som arbeidstitler i utkastene og svarer dermed til konsilets hensikt. De er beholdt for å hjelpe leseren til å følge tankegangen i dekretet.

Innledning

1. At streben etter fullkommen kjærlighet ved de evangeliske råd hviler på den guddommelige lærers ord og eksempler, har kirkemøtet tidligere påvist i konstitusjonen Lumen Gentium. Det har nå til hensikt å beskjeftige seg med liv og livsform i de institutter hvis medlemmer lover kyskhet, fattigdom og lydighet, samt treffe foranstaltninger vedrørende deres behov i vår tid.

Fra Kirkens første tider har der vært menn og kvinner, som ved å praktisere de evangeliske råd ville skaffe seg større frihet til å gå i Kristi fotspor og på mere intens måte etterleve hans liv. De har, enhver på sin vis, ført et gudviet liv. Drevet av Den Hellig Ånd levde mange av dem som eneboere, mens andre grunnet ordensfamilier som Kirken støttet og godkjente med sin autoritet. Slik er der etter guddommelig plan fremstått denne mangfoldighet av ordensfellesskap, som i så høy grad har bidratt til at Kirken ikke bare er velskikket til all god gjerning (se 2. Tim. 3, 17), og beredt til tjenergjerningen i oppbyggelsen av Kristi Legeme (se Ef. 4, 12), men ved sine barns mangeartede gaver også fremtrer som en brud smykket for sin brudgom (se Joh. Åp. 21, 2), og vitner om Guds mangfoldige visdom (se Ef. 3, 10).

Alle som er kalt til å utøve de evangeliske råd, og som lover dette i troskap, vier seg med alle gavenes mangfoldighet ganske særlig til Herren til å etterfølge Kristus, som levde i sølibat og fattigdom (se Mt. 8, 20; Lk. 9, 58), og som ved lydighet inntil døden på korset løskjøpte og helliget menneskeheten (se Fil. 2, 8). Drevet av Den Hellige Ånd, som Kristus har utgytt i deres hjerter (se Rom. 5, 5), lever de i stadig høyere grad for Kristus og for Kirken, hans Legeme (se Kol. 1,14). Jo inderlige de i denne livslange selvhengivelse knyttes til Kristus, desto rikere blir Kirkens liv, og desto mere fruktbringende dens apostolat.

For at den særlige verdi av et liv som er helliget ved løftet på de evangeliske råd, og for at et slikt livs uunnværlige tjeneste kan komme Kirken ennå mer effektivt til gode i nåtiden, har det hellige kirkemøte fastsatt følgende, som dog bare beskjeftiger seg med generelle prinsipper for en tilpasset fornyelse av ordenssamfunnenes livsformer og sedvaner. Likeledes er de forskjellige sammenslutninger med fellesliv uten løfteavleggelse samt sekularinstituttene gjort til genstand for behandling under hensyntagen til ethvert institutts egenart. Retningslinjer for utleggelse og anvendelse på de forskjellige områder vil etter konsilets avslutning bli fastsatt av den dertil kompetente myndighet.

Allmenngyldige prinsipper for en tilpasset fornyelse

2. En tilpasset fornyelse av ordenslivet omfatter både en tilbakeføring til kristenlivets kilder, til institutternes opprinnelige inspirasjon, samt i og med dette en ajourføring til tidens endrede vilkår. Under Den Hellige Ånds tilskyndelse og under Kirkens veiledning skal denne fornyelse skje etter følgende retningslinjer:

a) Da ordenslivets høyeste norm er Kristi etterfølgelse som vist i evangeliet, må dette prinsipp stå som alle institutters fundamentale grunnsetning.

b) Instituttenes mangfoldighet både med hensyn til struktur og formål utgjør en stor rikdom for Kirken. Derfor må grunnleggernes ånd og målsetning erkjennes og bevares i trofasthet sammen med de enkelte samfunns sunne tradisjoner. Dette utgjør ethvert institutts arvegods.

c) Alle institutter skal ta del i Kirkens liv og fremme dens bestrebelser og planer, det være seg angående Bibel, liturgi, troslære, sjelesorg, økumenisk kontakt, misjon eller sosiale spørsmål. Hvert institutt skal etter sin egenart gjøre Kirkens anliggender til sine og fremme dem med alle krefter det har til rådighet.

d) Instituttene skal hos sine medlemmer fremme et fullverdig kjennskap til de vilkår som nåtidens mennesker lever under, såvel som til Kirkens behov, så ordensfolk får forutsetning for i troens lys både å kunne vurdere samtiden riktig og for i apostolisk iver å kunne være sine medmennesker til effektiv hjelp.

e) Da ordenslivets første formål er rettet mot Kristi etterfølgelse og forening med Gud gjennom utøvelsen av de evangeliske råd, må det stå helt klart at selv den beste tilpasning til nåtidens krav forblir uten frukt, med mindre der finner sted en åndelig fornyelse. Denne fornyelse skal gis forrangen, uansett alle bestrebelser på å fremme den utadrettede aktivitet.

Retningslinjer for fornyelsens praktiske gjennomførelse

3. Livsformen, bønnens og arbeidets tilretteleggelse må svare til de psykiske og fysiske forhold som ordensfolk av i dag har. Likeledes må der, i henhold til ethvert institutts egenart, tas hensyn til apostolatets krav, til de kulturelle fordringer og til miljøets sosiale og ervervsmessige struktur. Dette gjelder overalt og er av særlig betydning i misjonsområdene.

Etter disse prinsipper skal instituttenes forfatninger gjøres til genstand for undersøkelse.

Derfor skal konstitusjoner, «direktorier», regulativer for seremonier, skikk og bruk, samt bønnebøker og lignende underkastes en tilsvarende vurdering, hvoretter foreldede forskrifter skal fjernes og det øvrige bringes i overensstemmelse med kirkemøtets anvisninger.

Fornyelsens gjennomføring

4. Der kan aldri oppnås noen effektiv fornyelse og virkelig tilpasning, med mindre alle instituttets medlemmer tar del i den.

Fastsettelse av normer for en tilpasset fornyelse, vedtak av nye regler, samt tillatelse til fyllestgjørende og vel gjennomtenkte eksperimenter er utelukkende den kompetente autoritets sak, i første rekke generalkapitlenes anliggende. Alt under forutsetning av Den hellige Stols og den stedlige biskops godkjennelse hvor denne ifølge de juridiske vedtekter er påkrevet. I tilfeller hvor felles anliggender for hele instituttet berøres, skal de foresatte gi alle anledning til å fremsette sine synspunkter og høre på deres meninger.

Hva de strengt klausurerede nonneklostre angår, kan der også, alt etter behov, innhentes meningstilkjennegivelse fra føderasjon eller annen rettmessig sammenkalt forsamling.

Herunder må det holdes klart for øye at ethvert håp om fornyelse i høyere grad beror på en dypere virkeliggjørelse av regel og konstitusjon enn på utvidede forskrifter.

Felles elementer i alle former for ordensliv

5. Ethvert institutts medlemmer må først og fremst besinne seg på at de ved å forplikte seg på de evangeliske råd, har svart på en henvendelse fra Gud. Dette betyr ikke kun en død bort fra synden (se Rom. 6,11), men at de har frasagt seg verden og kun lever for Gud, til hvis tjeneste de har viet hele sitt liv. Deres liv har derved fått en særlig vielse, en vielse som bygger på dåpens vielse og uttrykker denne på en meget klar måte.

Da denne selvhengivelse er blitt mottatt av Kirken, følger derav forpliktelsen til å tjene Kirken.

Dette tjenesteforhold bør drive og stadig anspore dem til dydenes utøvelse, især til ydmykhet og lydighet, styrke og kyskhet, hvorved de delaktiggjøres i Kristi selvfornektelse (se Fil. 2, 7-8) og i hans liv i Ånden (se Rom. 8,1-13).

I troskap mot sine løfter forlater ordensfolkene derfor alt for Kristi skyld (se Mk. 10, 28), følger ham som det ene nødvendige (se Lk. 10, 42; Mt. 19, 21), hører hans ord (se Lk. 10,39) og drar omsorg for det som hører ham til (se 1. Kor. 7, 32).

Ethvert institutts medlemmer må derfor, idet de før noe annet og eksklusivt søker Gud, forene kontemplasjonen, der de binder seg til ham med ånd og hjerte, med den apostoliske kjærlighet, der de gjøres delaktige i forløsningsverket og arbeider for Guds rikes utbredelse.

Det åndelige livs forrang

6. Alle som har avlagt løfte på de evangeliske råd, må i første rekke søke og elske Gud, som har elsket oss først (se 1. Joh. 4, 10), likesom de i ethvert forhold må pleie det skjulte liv med Kristus i Gud (se Kol. 3,3). Herav utspringer og anspores nestekjærligheten til gavn for verdens frelse og for Kirkens vekst, likesom det også er denne kjærlighet som inspirerer og rettleder de evangeliske råds utøvelse.

Derfor skal ordensfolkene pleie bønnens ånd og bønnen selv med vedholdende iver, og slik hente næring fra kristen spiritualitets ekte kilder. Først og fremst skal de daglig ha den hellige Skrift i hende, lese og meditere over Guds ord for å oppnå «det langt høyere, å kjenne Jesus Kristus» (se Fil. 3, 8). Den hellige liturgi og især Eukaristiens aller helligste mysterium skal de med munn og hjerte feire i Kirkens ånd og nære sitt åndelige liv ved denne overveldende rike kilde.

Slik styrket ved ordets og det hellige måltids bord vil de da elske Kristi lemmer med broderlig kjærlighet, ære og elske de kirkelige foresatte med sønnlig ånd. De skal mere og mere leve for og med Kirken og vie seg helhjertet til dens oppgave i verden.