Presbyterorum ordinis

III. Prestenes fordeling og prestekallene

10. Den åndelige gave prestene har mottatt ved prestevielsen, forbereder dem ikke til en begrenset og innsnevret misjonsvirksomhet, men til en frelsesmisjon som spenner over hele verden «inntil jordens ende» (Ap.gj. 1,8). En hvilken som helst prestelig tjeneste har nemlig del i den altomfattende fylde i den sendelse Kristus betrodde apostlene. Kristi prestedømme, som prestene reelt har del i, må nemlig nødvendigvis henvende seg til alle tolkeslag og til alle tider uten begrensninger på grunn av rase, nasjon eller tidsalder, noe Melkisedeks person allerede på mystisk vis er et forvarsel om 59. Prestene må altså huske på at bekymringene for alle menighetene skal ligge dem på sinne. Prestene i de bispedømmer som er rikere på prestekall enn andre, skal altså være parat til, med sin biskops tillatelse eller på hans oppfordring, villig å reise ut for å utøve sin tjeneste i land, misjoner eller kirkelige oppgaver hvor der er prestemangel.

Reglene for innlemmelse i og uttredelse av et bispedømmes geistlighet skal for øvrig revideres, slik at man, samtidig med at man bevarer denne eldgamle institusjon, tilpasser den etter de nåværende pastorale behov. Hvor hensynet til apostolatet krever det, skal man skape lettelser ikke bare i den formålstjenlige fordeling av prestene, men også av de særlige pastorale virksomhetsområder overfor de forskjellige samfunnsgrupper; det være seg innenfor et bestemt område, en nasjon eller en verdensdel. Det kan med dette mål for øye være hensiktsmessig å opprette internasjonale seminarer, særlige bispedømmer, ikke-territoriale prelatembeder og andre institusjoner, som prestene til felles gavn for hele Kirken kan tilknyttes eller innlemmes i ut fra retningslinjer som fastlegges i hvert enkelt tilfelle og alltid under behørig hensyntagen til de stedlige biskopers rettigheter.

Når prestene sendes til et annet land, skal de - især hvis de ennå ikke har noe riktig kjennskap til språket og til landets skikk og bruk - så vidt mulig ikke sendes enkeltvis, men etter Kristi disiplers eksempel 60 i grupper på minst to eller tre, for at de kan hjelpe hverandre innbyrdes. Det er likeledes viktig å ta hensyn til spørsmål som angår det åndelige liv såvel som den fysiske og psykiske sunnhet. Man skal i den grad det er mulig tilrettelegge utnevnelser og arbeidsforhold ut fra den enkeltes personlige muligheter. Det er videre meget viktig at de som reiser ut til et annet folk, ikke bare setter seg godt inn i landets språk, men også befolkningens psykologiske og sosiologiske særpreg. Hvis de ydmykt vil stille seg i denne befolknings tjeneste, må de ha så dyp en kontakt som mulig med den. På den måte følger de apostelen Paulus' eksempel, han som kunne si om seg selv: «For skjønt jeg er fri overfor alle, har jeg dog gjort meg til tjener for alle, for å jeg kunne vinne dess flere. For jødene er jeg blitt som en jøde for å kunne vinne jøder ...» (1. Kor. 9,19-20).

11. Vår sjelers hyrde og tilsynsmann 61 har, da han stiftet sin kirke, tenkt seg at det folk han hadde utvalgt, og som han kjøpte med sitt eget blod 62, alltid skulle ha sine prester like inntil verdens ende, for han ville ikke etterlate de kristne som får uten hyrde 63. Apostlene forstod denne Kristi vilje, og lydhøre overfor Den Hellige Ånds tilskyndelser anså de det for sin plikt å utvelge tjenere, «som vil være dugelige til også å lære andre» (2. Tim. 2,2). Denne plikt ligger i selve den prestelige sendelse, hvorved presten har del i hele Kirkens bekymring for å unngå at der noen gang mangler arbeidere blant Guds folk her på jorden. Men ettersom «kapteinen på skipet og passasjerene ... er i samme båt» 64, må man også gjøre hele det kristne folk forståelig at det har plikt til på forskjellig vis - både ved inntrengende bønn og ved alle andre midler som står til rådighet 65 - å arbeide for at Kirken alltid har de prester den behøver for å kunne oppfylle sin guddommelige sendelse. For prestene gjelder det først og fremst at det er dem maktpåliggende å gjøre de kristne forståelig hvor viktig og nødvendig prestedømmet er, et mål de når ved sin forkynnelse og ved sitt personlige liv, som skal være et strålende vitnesbyrd om tjenerånd og den sanne påskeglede. Og hvis de etter moden overveielse skjønner at noen, det være seg helt unge eller litt eldre, er egnet til å påta seg dette store embede, skal de uten å sky hverken anstrengelser eller vanskeligheter hjelpe dem med å forberede seg på den riktige måte inntil den dag de i full respekt for sin ytre og indre frihet kan bli kallet av biskopene. En omhyggelig og alvorlig åndelig veiledning vil hjelpe dem meget til å nå dette mål. Foreldre, lærere og alle andre som på en eller annen måte har med oppdragelsen å gjøre, skal sørge for at barna og de unge blir seg Herrens omsorg for sin hjord bevisst at de blir opplyst om Kirkens behov, og at de blir rede til, hvis Herren kaller dem, å svare villig med profeten: «Her er jeg, send meg!» (Jes.

Det tilrådes derfor prestene å delta i det som på bispedømmets eller det nasjonale plan gjøres for å fremme prestekallene 67. Forkynnelsen, katekesen og tidsskriftene skal gi nøyaktige opplysninger om den stedlige og den universelle kirkes behov, dra prestedømmets storhet og betydning frem i lyset, fortelle at man i det foruten mange byrder også finner like så mange gleder, og især fremheve at det - som kirkefedrene lærer det - er et middel til å vitne om en meget stor kjærlighet til Kristus 68.