Presbyterorum ordinis

Kapittel III: Prestenes liv

I. Prestenes kall til fullkommenhet

12. Ved prestevielsens sakrament likedannes prestene med Kristus for som Hodets tjenere å danne og bygge opp hele hans legeme, Kirken, som bispestandens medarbeidere. Ganske visst har de allerede ved dåpens innvielse i likhet med alle andre kristne som en gave og et tegn mottatt et kall og en nåde som for dem innebærer muligheten for og kravet om på tross av all menneskelig svakhet 1 å strebe etter den fullkommenhet Herren taler om, når han sier: «Så vær da fullkomne, som deres himmelske Far er fullkommen» (Matt. 5,48). Men prestene er i ganske særlig grad forpliktet til å oppnå denne fullkommenhet. Ved mottagelsen av prestevielsen er de på en ny måte blitt innviet til Gud, for at de for Kristus, som er Prest i all evighet, skal være levende redskaper, skikket til gjennom tidene å videreføre den underfulle handling som han med sin suverene makt har gjenopprettet hele det menneskelige samfunn ved 2. Ettersom altså enhver prest på sin særlige måte representerer Kristus personlig, blir han også av den grunn utstyrt med en særlig nåde, som gjør det mulig for ham bedre å strebe etter Kristi fullkommenhet, hvis plass han inntar, gjennom å tjene de mennesker som er blitt ham betrodd, og hele Guds folk. Og det er også ved denne nådes hjelp at hans svake menneskenatur finner helse i hans hellighet, han som er blitt oss en Yppersteprest som er «hellig, uberørt av det onde og ubesmittet, skilt ut fra syndere» (Hebr. 7,26).

Kristus, som Faderen har helliget (dvs. innviet) og sendt til verden 3, «henga seg selv for oss for å løskjøpe oss fra all vår lovløshet og rense seg et eiendomsfolk som er ivrig etter å gjøre gode gjerninger» (Tit. 2,14), og slik er han gjennom sin lidelse inngått til sin herlighet 4. På samme måte skal prestene, som er innviet ved Den Hellige Ånds salvelse og sendt av Kristus, døde kjødets gjerninger i seg og vie seg helt til menneskenes tjeneste. Slik kan de i den hellighet som er blitt skjenket dem i Kristus nærme seg manns modenhet 5.

Gjennom å utføre åndens og rettferdighetens tjeneste 6, blir de altså styrket i det åndelige liv, forutsatt at de er lydhøre overfor Kristi ånd, som leder og levendegjør dem. Det som orienterer deres liv i retning av fullkommenheten, er de daglige liturgiske handlinger og hele deres tjeneste, som utøves i forening med biskopen og andre prester. Prestenes hellighet bidrar forøvrig i høy grad til å få den tjeneste de utøver til å bære frukt. Ganske visst kan Guds nåde fullbyrde frelsesverket selv gjennom uverdige prester, men normalt foretrekker Gud å åpenbare sine underfulle gjerninger gjennom mennesker som er mottagelige for Den Hellige Ånds tilskyndelser og ledelse, og som på grunn av deres inderlige forening med Kristus og deres hellige levned kan si med apostelen: «Det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus lever i meg» (Gal. 2,20).

For at dette hellige kirkemøte skal kunne nå sitt pastorale mål med hensyn til Kirkens indre fornyelse, evangeliets utbredelse til hele verden og en dialog med verden av i dag, formaner det derfor inntrengende alle prester til ved hjelp av de dertil egnede midler som Kirken anbefaler dem 7, å bestrebe seg for i stadig høyere grad å leve et hellig liv som kan gjøre dem til stadig mere velegnede redskaper i hele Guds folks tjeneste.

13. Prestene kommer til helligheten på sin egen måte ved ærlig og utrettelig å utøve de handlinger deres embede pålegger dem, i Kristi Ånd.

Som Guds ords tjenere leser og hører de det daglig for å gi det videre til andre. Hvis de så samtidig bestreber seg for å ta imot det i sitt indre, blir de stadig mere fullkomne Kristi disipler i overensstemmelse med apostelen Paulus' ord til Timoteus: «Tenk på dette, lev i dette, så alle kan se at du gjør fremgang. Gi nøye akt på deg selv og din lærergjerning; fortsett med det. Gjør du det, vil du frelse både deg selv og dine tilhørere» (1. Tim. 4,15-16). Samtidig med at de overveier hvordan de best kan gi frukten av sine betraktninger videre til andre 8, vil de nemlig dypere erfare «Kristi uransakelige rikdom» (Ef. 3,8) og Guds visdom i all dens mangfoldighet 9. Når de er overbevist om at det er Herren selv som åpner hjertene 10, og at deres kraft kommer fra Gud og ikke fra dem selv 11, blir de gjennom selve det å gi ordet videre inderligere forbundet med Kristus, Læreren, og kommer til å la seg lede av hans Ånd. Ved at de slik blir forenet med Kristus, får de del i Guds kjærlighet, hvis hemmelighet som fra evighet har ligget gjemt hos Gud 12, er blitt åpenbart i Kristus.

Som det helliges tjenere, især i messens offer, representerer prestene på en særlig måte Kristus som har frembåret seg selv som offergave til menneskenes helliggjørelse. Derfor oppfordres de også til å etterleve det de gjør. De som feirer Herrens døds mysterium skal bestrebe seg etter å døde sine lemmer med deres laster og begjær 13. Ved det eukaristiske offers mysterium, hvor prestene utøver sin viktigste funksjon, blir vårt forløsningsverk stadig fullbyrdet 14. Det anbefales dem derfor varmt å feire messen hver dag, for selv om der ikke kan være noen troende til stede, er det Kristi og Kirkens verk 15. Ved daglig å forene seg med Kristus - Presten - i hans verk, frembærer prestene helt seg selv for Gud, og ved å næres med Kristi legeme får de med sitt innerste jeg del i hans kjærlighet, han som gir seg selv som næring til de troende. Og på samme måte blir prestene ved å forvalte sakramentene forenet med Kristi kjærlighet og sinnelag. Og det gjør de ganske særlig ved alltid å vise seg villige til å forvalte botens sakrament, så ofte de troende med rimelighet anmoder om det. Og når de ber officiet stiller de sin stemme til rådighet for Kirken, som uavbrutt ber i hele menneskehetens navn sammen med Kristus som «alltid lever så han kan gå i forbønn for oss» (Heb. 7,25).

Som Guds folks ledere og hyrder drives de av den gode Hyrdes kjærlighet til å sette sitt liv til for fårene 16, rede til å bringe det største offer etter de presters eksempel som selv i vår tid ikke har veket tilbake for å gi sitt liv. Ettersom de er de troendes oppdragere i troen, og de selv «ved Kristi blod har frimodighet til å gå inn i helligdommen» (Hebr. 10,19), trer de frem for Gud «med et oppriktig hjerte, i troens fulle visshet» (Hebr. 10,22). De oppreiser et fast håp for sine troende 17, for at de kan trøste dem som er i alle slags trengsler, med den trøst de selv trøstes med av Gud 18. Som ledere av menigheten dyrker de den askese som er spesiell for sjelehyrdene, idet de gir avkall på sin personlige fordel, ikke søker hva som gavner dem selv, men hva som gavner de mange, for at de skal bli frelst 19. Stadig er på vei til en mere fullkommen utøvelse av sin hyrdegjerning og er parate til - om nødvendig - å slå inn på nye veier i sjelesorgen, ledet av kjærlighetens Ånd som blåser hvor han vil 20.

14. I verden av i dag skal man ta seg av så mange oppgaver, og man tynges av så mange problemer som ofte krever en hurtig løsning, at de som sprer seg over mange ting ikke så sjeldent kommer ut i en krisetilstand. Prestene er engasjert i de mangfoldige forpliktelser som følger med deres embede, de rives og slites til forskjellige sider, og de kan - ikke uten engstelse - spørre seg selv hvordan de skal få en forening i stand mellom sitt indre liv og de krav virksomheten utad stiller til dem. Denne enhet i deres liv kan hverken oppnås ved en rent ytre tilretteleggelse av den virksomhet som hører til deres embede, eller ved utelukkende å gjennomføre fromhetsøvelser, selv om dette ganske visst i høy grad bidrar til det. Det som skal hjelpe prestene til å bygge opp denne enhet, er under utøvelsen av deres embede å følge Kristi eksempel, han hvis mat det var å gjøre hans vilje som sendte ham, og fullbyrde hans gjerning 21.

Kristus, som stadig gjennom Kirken gjør Faderens vilje i verden, fortsetter nemlig å handle gjennom sine tjenere. Derfor er det også han som alltid forblir prinsippet og kilden til enhet i deres liv. Prestene oppnår altså denne enhet i sitt liv ved å forene seg med Kristus i å erkjenne Faderens vilje og ved å hengi seg selv for den hjord som er blitt dem betrodd 22. Ved slik helt å spille den gode Hyrdes rolle vil de i utøvelsen av hyrdekjærligheten finne det prestelige fullkommenhetens bånd, som skal bringe enhet i deres liv og deres gjerning. Men denne hyrdekjærlighet 23 utspringer først og fremst av det eukaristiske offer. Det er i den grad midtpunktet for og roten til hele prestens liv at han må gjøre hva han kan for å oppta alt det som skjer på offeralteret i sitt indre. Dette er kun mulig hvis prestene gjennom bønnen trenger dypere og dypere inn i Kristi mysterium.

Men en virkelig gjennomførelse av denne enhet kan kun skje ved at de overveier alt de gjør, for å skjønne hva som er Guds vilje 24, det vil si for å finne ut av i hvilken grad det stemmer overens med Kirkens evangeliske sendelse. Troskapen overfor Kristus er nemlig uløselig knyttet til troskapen mot Kirken. Hyrdekjærligheten krever altså av prestene at de, hvis de ikke vil løpe forgjeves 25, alltid arbeider i nær forbindelse med biskopene og deres andre brødre i presteembedet. Dette er for prestene midlet til i enheten i selve Kirkens sendelse å finne enheten i sitt eget liv. Slik forenes de med sin Herre og gjennom ham med Faderen i Den Hellige Ånd. Og slik kan de få trøst i fullt mål og glede i overflod 26.