Om de fattige lands utenlandsgjeld

Uttalelse fra de nordiske katolske biskoper om de fattige lands utenlandsgjeld

Millioner av mennesker i utviklingslandene har knapt det nødvendigste for å overleve. UNICEF har beregnet at denne nøden krever 46 000 barns liv hver dag. Mer enn 1,1 milliarder mennesker? en femtedel av verdens befolkning? lever i absolutt fattigdom, det vil si med en inntekt på under én amerikansk dollar (USD) per dag. Mens den gjennomsnittlige inntekten per hode i de nordiske land er over 20 000 USD, er den for eksempel i Mosambik bare 80 USD. Selv når man tar hensyn til forskjellene i leveomkostningene, vokser kløften mellom rike og fattige land fremdeles.

Vi kan ikke være uberørt av denne nøden. Vi må bli klar over at den ikke kan bli overvunnet bare ved gavmildhet og almisser. Strukturelle forandringer er nødvendige.

En av de viktigste årsakene til den vedvarende fattigdommen, er den forvokste gjeldsbyrden til mange utviklingsland. Denne såkalte gjeldskrisen har allerede vart mer enn 15 år, og for et stort antall fattige land forverres situasjonen fra dag til dag. Bare i perioden fra 1984 til 1990 betalte utviklingslandene tilbake mer enn 1000 milliarder amerikanske dollar til industrilandene. Til tross for dette vokste gjeldsbyrden. I dag utgjør den mer enn 2000 milliarder USD. Det er ikke vårt anliggende her å svare på spørsmålet om hvordan denne situasjonen er oppstått. Ansvaret for denne utviklingen ligger både hos dem som har lånt ut penger som hos låntagerne. I dag er imidlertid alle enige om at en substansiell ettergivelse av den oppsamlede gjelden er den eneste måten å overvinne gjeldskrisen til de mange fattige landene.

Pave Johannes Paul II var en av de første som så det forestående årtusenskiftet i lys av det bibelske jubelåret (3. Mos 25, 1-28; 5. Mos 15, 1-6; 2. Mos 23, 10-11). Hvert 50. år skulle være et "ettergivelsesår", et år hvor slaver ble satt fri, gjeld ettergitt og tapt eiendom gitt tilbake. Derfor var det uverdig for israelsfolket og uforenelig med dets gudstro når mennesker holdt hverandre fast i slavelignende avhengighet på ubestemt tid. I sitt apostoliske brev Tertio Millennio Adveniente (TMA) skriver Paven blant annet at Jesu første offentlige tale i synagogen i Nasaret (Luk 4, 16-30) må forstås i sammenheng med ettergivelsesåret (TMA, 11). Jesus leser nemlig opp et avsnitt fra Jesaja om "nådeåret" som bringer "gledesbud for de arme […], frihet for fanger og frigjøring for dem som er i lenker", og han avslutter med ordene: "I dag er det skriftordet dere hørte, gått i oppfyllelse."

Paven oppfordrer oss til å ta initiativer som en del av forberedelsen til det store jubelåret, og spør oss inntrengende om ikke tanken at Jesus er kommet "for å forkynne Evangeliet for de fattige" (kfr. Matt 11, 5; Luk 7, 22), burde bevege oss til å betone sterkere at Kirken hovedsakelig skal ta seg av fattige og randgrupper.

Hans eget svar på dette er svært konkret: "I den 3. Moseboks ånd (25, 8- 28) må de kristne tale på vegne av verdens fattige og foreslå jubelåret som et passende tidspunkt for blant annet å vurdere en betydelig lettelse, eller bent frem en total ettergivelse, av den internasjonale gjelden som tynger mange nasjoner og deres skjebne" (TMA, 51).

Også den andre europeiske økumeniske forsamling i Graz (1997), hvor representanter fra alle kristne kirker, deriblant fra alle bispekonferanser i Europa, kom sammen, har tydelig formulert det samme kravet og oppfordrer de politiske beslutningstagere og alle samfunnsmedlemmer inntrengende til: " å ettergi den gjelden de fattigste landene har som ikke lar seg betale tilbake, i et bibelsk ettergivelsesårs ånd, og i den forbindelse sikre at fattigfolk blir de som drar størst nytte av dette tiltaket" (Sluttbudskap fra Graz, 8). Forsamlingen oppfordrer også kirkene til å stille seg i spissen for de bevegelser som overalt arbeider i denne retning.

På spørsmålet: "Er du den som skal komme? Eller skal vi vente en annen?" svarte Jesus "Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser og lamme går, spedalske blir renset […] og det glade budskap blir forkynt for de fattige" (Matt 11, 2-5). Jesus viser her hen på tegn på Gudsrikets komme som alle handler om aktiv tjeneste for mennesker i nød. Vår tro må vise seg i handlinger for nødlidende mennesker. Vi har ikke lov til å kretse om oss selv, hverken som kirke eller som enkeltkristne. Dette gjelder også for forberedelsen til år 2000.

Menneskenes frelse og budet om nestekjærlighet står i sentrum for Jesu budskap. Det er en del av Kirkens misjon å virkeliggjøre dette budskapet i den konkrete verden slik vi møter den i dag. Derfor har vi et medansvar for vår tids politiske, sosiale og økonomiske problemer.

Jesus selv identifiserer seg med "de ringeste av mine brødre", altså de syke og de sultne, de utstøtte og de fremmede. Når vi møter disse menneskene, møter vi Jesus selv. Ved sin gjenkomst vil han si til oss: "Hva dere har gjort mot dem, det har dere gjort mot meg" (kfr. Matt 25, 31-46). Overalt i verden har organisasjoner, grupper og enkeltpersoner? deriblant også Caritas internationalis og en rekke andre katolske hjelpeorganisasjoner? slått seg sammen for å oppnå en gjeldsettergivelse for en lang rekke av verdens fattigste land i år 2000. De forlanger hverken en generell eller en betingelsesløs ettergivelse. Imidlertid vil de at gjelden blir redusert til et nivå som tillater en menneskeverdig og sosial utvikling i disse landene. Dette skal fremfor alt komme de fattige til gode. Utdannelses- og helsevesenet, hele den sosiale sektor og landenes infrastruktur må være de første til å bli utbygget.

En gjeldsettergivelse skal være klart nyttet til denne betingelsen, og det skal skaffes garantier for at den også blir oppfylt. I de fleste fattige land utvikles det etter hvert demokratiske strukturer. De fleste blir seg bevisst sin verdighet. Mange grupper og borgerinitiativer kjemper for gjennomsiktighet i forvaltningen og mot korrupsjon. Selv i de fattigste landene kan sivilbefolkningen ikke lenger bli ignorert.

Hvis de rike landene gir de fattige landene en sjanse, vil millioner av mennesker kunne gå inn i det nye årtusen med hjertet fylt av håp om en bedre fremtid.

Som katolske biskoper i de nordiske land vil vi med denne erklæringen oppfordre ikke bare alle våre katolikker, men også de politisk ansvarlige i våre land, til med full kraft å drive forover de pågående bestrebelsene på å oppnå en gjeldslettelse. Denne gjeldslettelsen er avgjørende for millioner av menneskers liv og en moralsk forpliktelse for oss selv.

Magleås ved København, 9. mars 1999

+ Hubertus Brandenburg

Biskop emeritus av Stockholm, stedfortredende formann for den nordiske bispekonferansen

+ Anders Arborelius

Biskop av Stockholm

+ Johannes B. M. Gijsen

Biskop av Reykjavik

+ Czeslaw Kozon

biskop av København

+ Gerhard Schwenzer

Biskop av Oslo

+ Gerhard Goebel

Biskop-prelat av Tromsø

+ Georg Müller

Biskop-prelat av Trondheim

p. Johannes Aarts

Bispedømmeadministrator for Helsinki

+ William Kenney

Hjelpebiskop av Stockholm

+ Hans Martensen

biskop emeritus av København