Hyrdebrev om «Humanae vitae» fra de nordiske biskoper

Dette hyrdebrevet ble utgitt som tillegg til den norske oversettelsen av Humanae vitae.

St. Olav forlag 1968

Innledning
I. Situasjonen etter encyklikaen
II. Encyklikaens egentlige anliggende
III. Encyklikaens autoritet
IV. Den enkeltes samvittighet
V. Konsentrasjon om det vesentlige

Innledning

Kjære brødre og søstre i Herren

Etter at flere medlemmer av Den nordiske bispekonferanse hver for seg har fremkommet med foreløpige uttalelser om pave Paul VI's encyklika «Humanae Vitae» ønsker vi nå samlet og etter felles overveielser å henvende oss til dere om denne sak.

Som dere alle kjenner til har den pavelige encyklikaen i en grad som kanskje aldri tidligere ført til forskjellige meningsytringer, diskusjoner og protester. Mens noen godtar den fullt ut, blir den av andre helt eller delvis avvist.

I. Situasjonen etter encyklikaen

Kritikken kommer fra høyst forskjellige kanter. For det første sier det seg selv at de mennesker tar avstand fra encyklikaens strenge krav som i luksus og nytelser ser livets egentlige mål. Hvis protestene bare kom fra den slags mennesker kunne vi rolig la hele saken ligge. Det har alltid vært kristendommens oppgave å forkynne Kristi kors, og at vi ikke skal la oss prege av denne timelige verden. (Rom. 12, 2) Når det derfor på grunn av en slik forkynnelse oppstår forargelse og meningsforskjeller så er det bare et tegn på at de kristne har forstått sin plikt.

Men i sannhetens navn må det fremholdes at innvendingene mot encyklikaen ikke bare kommer fra en slik kant. Det finnes også troende som er skuffet, og det ikke på grunn av lettferdig nytelseslyst, men ut fra erkjennelsen av sitt ansvar såvel for de enkelte ekteskap som for menneskeheten i sin helhet. Blant disse gis der såvel prester som legfolk, som vi biskoper akter som våre tro medarbeidere. Det ville være urettferdig å tvile på disse troendes gode vilje, eller gå ut fra at det er moralsk slapphet eller frykt for offer som ligger til grunn for deres reaksjon mot visse av encyklikaens synsmåter.

II. Encyklikaens egentlige anliggende

I denne situasjon ligger det oss sterkt på hjerte å fremheve encyklikaens positive verdier. En oppmerksom gjennomlesning av dokumentet viser tydelig at pavens dypeste og egentlige hensikt har vært på den mest omsorgsfulle måte å forsvare det kristne ekteskap som et menneskelig fellesskap, der kjærlighetens helt personlige karakter understøttes av Guds nåde. I et slikt fellesskap blir menneskeverdet respektert, og det seksuelle element blir stillet i personlighetens tjeneste, og får sin verdighet av det. Med dette mål for øye har kirken et viktig vitnesbyrd å avlegge overfor verden, ikke minst i våre egne land, hvor respekten for ekteskapet, slik Det nye testamente fremstiller det, står i fare for å forsvinne. Derfor er pavens ord i første rekke en oppfordring til alle om alvorlig å ransake sitt syn på dette viktige anliggende.

Encyklikaen går derfor først og fremst inn for å forsvare den menneskelige verdighet og de verdier hvis betydning alle kristne er enige om. Således understreker paven sterkt, at ekteskapets bestemmelse på den ene side er å gi rom for et gjensidig personalfellesskap, og på den annen side å stå i det nye livs tjeneste. Det er viktig å ha begge disse sider for øye. Derfor er en av encyklikaens grunntanker at seksualdriften er uatskillelig forbundet såvel med ekteskap og barn, som med kjærligheten og troskapen mellom ektefellene. Seksualitetens plass i menneskelivet er så langt fra bare et rent biologisk fenomen, men er på en helt vesentlig måte innesluttet i dype menneskelige og etiske verdier. Derfor går encyklikaen inn for den livslange troskap i ekteskapet. Videre motsetter den seg alt som ville gi kvinnen en mindre menneskeverdig stilling enn mannen. Den bekjemper også enhver tanke om en totalitær statsoppfatning som ville tillate et lands regjering å tvinge sine undersåtter til å finne seg i en bestemt biologisk plan for regulering av det menneskelige samliv. Den advarer mot en livsform som kan fremelske en uhemmet egoisme med katastrofale resultater i sitt følge, og minner om at ingen ekte menneskelige verdier kan bestå uten alvorlige moralske anstrengelser, forbundet med selvdisiplin, troskap i det gode, offervillighet, tjenersinn, og selvforglemmende innsats for andre. Kort og godt, den kjemper for verdier som de kristne har kjempet for gjennom to tusen år. Alt dette hører med til encyklikaens sentrale målsetting.

Ut over disse sentrale anliggender tar encyklikaen også stilling til et mer spesielt spørsmål, nemlig fødselsreguleringen.

Encyklikaen lærer at der kan gis alvorlige grunner som gjør det tillatt å begrense antallet av fødsler (Hum. Vit. 16). Ut fra en for Guds ansikt formet samvittighet kan ektefellene selv bestemme antallet av barn. Begrunnelsen for en slik begrensning av barnetallet må selvsagt være av moralsk forsvarlig karakter.

Ved siden av dette avgjørende Ja til fødselsregulering, inneholder encyklikaen et like så avgjort Nei til alle kunstige midler for å sikre dens gjennomføring. Bortsett fra den periodiske eller varige avholdenhet, forbyr den alle andre metoder for fødselskontroll.

Vi vet at der blant våre troende ikke gis så få som helhjertet og med glede tar imot disse pavens utvetydige ord, selv om de også er seg bevisst de vanskeligheter dette kan føre med seg. For dem betyr derfor pavens avgjørelse en hjelp i deres innsats for det kristne ekteskaps fullkommenhet, og vi gir disse troende vår fulle støtte i deres anstrengelser.

Andre derimot - som det kristne ekteskaps fullkommenhet ikke ligger mindre på hjerte - er skuffet over pavens avgjørelse, og er ute av stand til å se hvordan dette lar seg gjennomføre i praksis. Derfor kan vi ikke unnlate å ta stilling til deres spørsmål: «Hvilken autoritet har encyklikaen?» - «Kan en katolikk ha en annen oppfatning?»

III. Encyklikaens autoritet

Først og foran alt annet må det stå klart at det kirkelige læreembedets oppgave er å yte de troende en effektiv hjelp på deres ofte vanskelige livsferd. I utøvelsen av dette er det så langt fra at læreembedet vil frata de troende deres rett til selv å tenke, eller umyndiggjøre dem, men vil tvert om stå dem bi i deres tanker og overveielser. I denne læreembedets bistand kan de kirkelige uttalelser anta forskjellige grader av forpliktelser.

For det første har kirken myndighet til gjennom en høytidelig og ufeilbar definisjon å avgjøre et spørsmål. I et slikt tilfelle foreligger det en trosavgjørelse der Den Hellige Ånd bevarer det kirkelige læreembede fra å ta feil.

Men det gis også kirkelige avgjørelser som ikke har denne karakter av ufeilbarhet. Slike avgjørelser gjør da heller ikke krav på å bli gjenstand for en overnaturlig trostilslutning, selv om det ikke betyr at der ved slike anledninger ikke foreligger noen bistand fra Den Hellige Ånd. Fra kirkehistorien kjenner vi dokumenter som inneholder uttalelser som senere er blitt korrigert eller komplettert. Prinsipielt er det derfor ikke utelukket at noe lignende kan komme til anvendelse på encyklikaen «Humanae Vitae», - for alle er enige om at den ikke inneholder noen ufeilbar definisjon.

Men henblikk på pavelige dokumenter som ikke gjør krav på ufeilbarhet uttaler det 2. Vatikankonsil: «Viljens og forstandens religiøse beredvillighet skyldes særlig den romerske biskops uomtvistelige læreembede, selv når han ikke uttaler seg «ex cathedra». Hans øverste læreembede må nemlig erkjennes i ærbødighet, og hans avgjørelser bør få den oppriktige tilslutning som hans uttrykkelige hensikt og vilje tilsier: Hensikten fremgår i alminnelighet av dokumentenes natur, gjentagelsen av den samme læresetning eller selve uttrykksmåten.» (Lum. Gent. 25.)

Denne viljens og forstandens beredvillighet som det her tales om gjør mennesket positivt innstillet overfor det som blir sagt, og krever en religiøst bestemt anerkjennelse av pavens embede. Dette innebærer selvsagt at ingen trekker encyklikaens innhold i tvil, uten først, i erkjennelsen av sitt ansvar overfor Gud, å ha satt seg grundig og redelig inn i dens tankegang og fordypet seg i dens målsetting. Men når en eller annen av tungtveiende grunner allikevel ikke kan bli overbevist av encyklikaens argumenter, så er det alltid blitt anerkjent at man kan ha en annen oppfatning enn den som blir fremstillet i en ikke-ufeilbar kirkelig uttalelse. Ingen må derfor på grunn av en slik avvikende mening alene, bli stemplet som en dårlig katolikk. Den som etter samvittighetsfull overveielse anser seg for berettiget til ikke å godta en lære, og ikke i praksis å etterleve den, må overfor Gud svare for sin holdning og sin handlemåte.

IV. Den enkeltes samvittighet

Encyklikaen innbyr oss også til å si noen ord om de alvorlige samvittighetsproblemer som den stiller oss alle overfor.

Samvittigheten er ikke noe slags intuitivt instinkt, eller en medfødt verdimåler. Den funksjonerer ved å gjøre bruk av den vanlige erkjennelsesevne, og anvender moralske prinsipper på den praktiske handling. Samvittigheten trenger derfor å formes, oppdras og tilføres kunnskaper. I denne prosess må der såvel i samfunnets som i den enkeltes liv regnes med en vekst i modenhet som bl. a. gir seg uttrykk i å ta andres erfaringer med i betraktningen. Samvittigheten skaper således ikke selv sine normer, men erkjenner dem som forpliktende uavhengig av den enkeltes egne ønsker. Av denne grunn trenger samvittigheten visse faste og sikre normer, for at den i hvert enkelt tilfelle kan treffe en beslutning. En katolikk finner slike normer i Guds åpenbaring, i kirkens lære, i den naturlige morallov, osv. Dette innebærer på ingen måte at enhver i hvert enkelt tilfelle av en praktisk avgjørelse, er i stand til å anvende disse normer med klar og sikker innsikt. Av denne grunn vil enhver kristen alvorlig anstrenge seg for å forstå betydningen og rekkevidden av disse normer, og således tilegne seg en stadig bedre informert samvittighet.

Imidlertid står det under enhver omstendighet fast at ingen må handle mot sin samvittighet. Det er mulig at samvittigheten tar feil, eller at en nøyere undersøkelse av spørsmålet var nødvendig, men aldri er det tillatt å handle mot en overbevisning. Enhver som virkelig har gjort sitt beste for å bli klar over de riktige retningslinjer, forblir under alle omstendigheter, og i hvert enkelt tilfelle, personlig ansvarlig for disse retningslinjers praktiske anvendelse. Ingen, heller ikke kirken, kan løse noen fra forpliktelsen til å følge sin samvittighet og til å bære det ansvar dette medfører.

Uten tvil er vi alle enige om at enhver som ut fra en egoistisk innstilling med forsett utelukker barn i sitt ekteskap ikke kan fri seg fra skyld. Likeså sier det seg selv at det må tas avstand fra enhver form for direkte avbrytelse av et svangerskap, og at enhver kjønnsforbindelse utenfor ekteskapet, med eller uten preventiver, er forbudt.

Nå kan det imidlertid oppstå samvittighetsproblemer i forbindelse med fødselsregulering som ikke alltid er så lette å besvare. I den hensikt å bidra til løsningen av slike spørsmål vil vi komme med følgende betraktninger.

Den ene ektefelle må vise respekt for den annens personlighet, og alltid ta hensyn til hans eller hennes beste. Med dette for øye må man unngå handlinger og omstendigheter som kan skade ektefellenes gjensidige hengivelse, eller som truer med å undergrave selve ekteskapet. Foreldrene må sørge for gode livsbetingelser for sine barn. Disse og lignende retningslinjer kan bidra til å kaste lys over vanskelige samvittighetsproblemer.

Slike vanskeligheter kan særlig lett oppstå i blandede ekteskaper. Da den ene ektefelle aldri har lov til å påtvinge den annen sin egen samvittighetsoverbevisning, foreligger det her et meget alvorlig problem i forbindelse med samvittighetens frihet som krever stor takt og hensynsfullhet.

Også på grunn av sykdommer kan der oppstå grensetilfeller der den enkeltes samvittighet - så vidt mulig støttet av råd fra en ansvarsbevisst lege - må ta avgjørelsen. Encyklikaen regner nemlig med omstendigheter som tillater anvendelse av terapeutiske midler som etter all sannsynlighet hindrer et nytt svangerskap. (Jfr. Hum. Vit. 15.)

Siden slike grensetilfeller kan forekomme i samvittighetsavgjørelser er en rådgivers oppgave ikke alltid lett.

Sjelesørgeren må ha forståelse for at der i det ekteskapelige livs personlige og intime forhold ofte skjer en utvikling og en modning. Han må også ta den mulighet med i betraktningen at en ektefelle kan være overbevist om at han i sin samvittighet er forpliktet til ikke å følge encyklikaens retningslinjer. I et slikt tilfelle må man kunne regne med at der ikke foreligger noen synd som må skriftes, eller som utelukker fra den hellige kommunion.

Også andre katolikker som blir rådspurt, som leger, psykologer og andre, må være oppmerksom på at der i livets løp kan skje forandringer i modenhet, innsikt og moralsk kraft, og at der gis store ulikheter i de forskjellige menneskers livssituasjon. Det er derfor viktig å tilegne seg et helhetsbilde av de mennesker man vil hjelpe.

V. Konsentrasjon om det vesentlige

I brytningen mellom gammelt og nytt i våre dagers hurtige utvikling mot en ukjent fremtid gjennomgår vår tids menneskehet store og smertefulle kriser. Det må derfor ikke forundre oss at også kirken har del i de samme prøvelser, og at den samtidig skal søke å gjennomlyse dem med det kristne håp. Idet vi således bærer vår del av vår samtids usikkerhet, oppfordrer dette oss til stor gjensidig forståelse, slik at vi ved vår holdning heller minsker enn øker andres lidelser og usikkerhet.

På tross av alle meningsforskjeller må alt det vesentlige i vår kristne tro forene oss. Vi må overfor verden bære vitnesbyrd om den store glede som vi eier i Jesu Kristi evangelium, som er et budskap som så langt fra å virke hemmende, tvert om gjør oss fri.

Av den største betydning er det også å bevare sansen for de rette proporsjoner. Det gis sannelig større problemer i dagens verden enn den nøyaktige regulering av ekteskapets mest intime funksjoner. Selv om vi i disse spesielle forhold er av forskjellige oppfatninger, så gis det dog i vårt helhetssyn på ekteskapet, og på menneskeverdets betydning, flere og viktigere ting som vi er enige om, og som vi som Guds barn i fellesskap må kjempe for.

Så lenge vi slik har syn for de rette proporsjoner kan visse meningsforskjeller endog være både nødvendige og nyttige, forutsatt at vi bevarer enhet og fordragelighet oss imellom, og respekt og troskap overfor paven. Enhver utveksling av meninger krever toleranse i dette ords beste betydning. La oss derfor finne oss i at det gis andre meninger enn våre egne, og la oss bære hverandres byrder.

Vi vet at Kristus har lært at «trang er den port og smal er den vei som fører til livet» (Mt. 7, 14), og derfor må ingen bli en hindring for andre til å gå den smale vei. Vi må tvert om hjelpe hverandre, og «modig sette alt inn på at vårt liv bærer preg av klokskap, rettferdighet og fromhet, samtidig som vi er oss bevisst at denne verdens skikkelse forgår» (Hum. Vit. 25).

Om de første kristne sa hedningene: «Se, hvor de elsker hverandre.» Vi må derfor ikke ved strid og fiendskap gjøre evangeliet utroverdig. I den situasjon vi for øyeblikket befinner oss i har dette ord sin fulle gyldighet: «Salige er de som skaper fred» (Mt. 5, 9). Dette gjelder for alle mennesker, og ikke minst for de kristne, når de tar sitt ansvar for verden alvorlig. Midt oppe i all usikkerhet må troen holde fast på det som ikke rokkes: At Kristus har all makt i himmel og på jord, og at alt er underlagt hans herredømme (jfr. Mt. 28, 18).

Oktober 1968.

John Willem Gran, Biskop av Oslo
Johannes Rüth, Apostolisk vikar for Mellom-Norge
Johannes Wember, Apostolisk vikar for Nord-Norge
Hans L. Martensen, Biskop av København
John Taylor, Biskop av Stockholm
Johs. B. Theunissen, Apost. admin. Island
Paul Verschuren, Biskop av Helsinki