"Et spørsmål om nåde"

Kardinal Josef Ratzinger kommenterer Felleserklæringen

Den 31. oktober blir felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren undertegnes av representanter for Den katolske kirke og Det lutherske verdensforbund. Dette skal skje i Augsburg.

Man har altså valgt både en historisk dato (dagen Luther skal ha slått opp sine teser og slik innledet Reformasjonen) og et historisk sted (byen som har gitt navn til det viktigste lutherske bekjennelsesskrift) for denne begivenheten, som også har fått stor oppmerksomhet i media. Av de mange uttalelsene som er kommet, har Broen sakset noen biter av et intervju magasinet 30 Giorni har gjort med kardinal Josef Ratzinger, prefekt for Vatikanets troskongregasjon.

Man har ofte understreket at det dreier seg om en enighet om sannheter i rettferdiggjørelseslæren og ikke om hele rettferdiggjørelseslæren.

Dette er en viktig distinksjon. Begge sider har fremhevet at man ikke ganske enkelt har oppnådd enhet om rettferdiggjørelseslæren, men om grunnsannheter i denne læren. Det vil si at det hersker fullstendig enighet i noen spørsmål, mens andre spørsmål ennå er åpne.

For eksempel?

Det dreier seg ikke om uttrykk som sådanne, men om deres betydning i en sammenheng, slik tilfellet for eksempel er med uttrykket simul iustus et peccator ("samtidig rettferdig og synder" o.a.). For Luther, som var plaget av frykt for evig fordømmelse, dreide det seg om vissheten om å være elsket og rettferdiggjort av Gud, selv om han visste at han var en synder. I dette henseendet fantes det seg for ham et "både og": Han visste virkelig at han var en synder, og samtidig at han var fullkomment rettferdig. Begrepet er et uttrykk for hans personlige erfaring, som deretter også ble fordypet gjennom teologiske overveielser. Den katolske kirke på sin side taler om tingene på et objektivt plan, og understreker at det ikke finnes noen dualisme. Når noen ikke er gjort rettferdig av Gud, så er han heller ikke rettferdiggjort. Rettferdiggjørelsen, det vil si nåden som blir gitt oss i sakramentet, forandrer synderen, gjør ham til en ny skapning, som Paulus sier. Likevel forblir, slik konsilet i Trent sier, "konkupisensen", det vil si tilbøyeligheten til synd, en tilbøyelighet som fører til synd, men som i seg selv ennå ikke er noen synd. Dermed snakker katolikkene om "konkupisens" (tilbøyelighet), protestantene om synd. Dette er de klassiske kontroversene.

Denne motsetningen lar seg overvinne gjennom å skille mellom erfaringsspråk og en objektiv talemåte. Problemer som ennå gjenstår, kommer til syne når vi ser på Kirkens nærvær i rettferdiggjørelsen, på nødvendigheten av botens sakrament.

I Den katolske kirkes svar på fellseserkæringen som ble offentliggjort i fjor, forlangte man nettopp en grundigere behandling av dette spørsmålet.

Ja, men på det nåværende tidspunkt er dette ikke mulig. Begge sider har sagt seg fornøyd med å klargjøre noen klassiske spørsmål. Vi har sett bort fra de sidene, som i det kristne liv, for å si det slik, følger etter rettferdiggjørelsen.

Jeg vil ennå en gang komme tilbake til uttrykket simul iustus et peccator. Det finnes en forståelse av dette uttrykket som sier at nåden ikke virker en reell forandring, men bare dekker over menneskets synd.

Ja, i denne betydningen er det viktig å fastslå at Gud faktisk virker i mennesket. Han forvandler det, skaper noe nytt i det. Han uttaler ikke bare en ytre dom over mennesket. Dette har en langt videre rekkevidde. Det skjer en forvandling av universet og av verden. Jeg tenker for eksempel på eukaristien. Vi katolikker tror at nåden virker en reell forvandling av mennesket og en begynnende forvandling av verden. Vi tror at nåden er en foregripelse av en total forvandling av verden - slik som offergavene blir forvandlet i eukaristien.

For rundt et århundre siden så den franske dikteren Charles Péguy røttene til avkristningen i det at man ikke erkjenner nådens virke.

Nådens virke er viktig. Vi er alle en smule deister. Vi setter Gud litt på sidelinjen, for å si det slik. Katolsk tro - denne store tilliten, denne store gleden, at Gud blir menneske, blir kjød, forener seg med kjødet og fortsetter å virke i verden og å forvandle den - denne troen har derimot makt, vilje, kjærlighetens radikalitet, til å gå inn i vårt vesen og forvandle det.

På spørsmål om hva som gjenstår av tridentinerkonsilets fordømmelser, svarte Ratzinger:

Dokumentet [om rettferdiggjørelseslæren] sier at fordømmelsene på dette området ikke treffer læren slik den fremlegges i dag. Samtidig besitter fordømmelsene i seg selv fremdeles en sannhetsgehalt: Det som er sant, forblir sant. Men begge sider har siden kunnet utvide sine horisonter og erkjenne at de vesentlige intensjonene er forenlige.

Er det ikke foruroligende at spørsmålet om rettferdiggjørelse virker fremmed eller rett og slett blir oversett, ikke bare blant protestanter, men også blant katolikker?

Det er det som er det egentlige problemet. I Den katolske kirkes svar fra i fjor, står det "Det bør være et felles anliggende for lutheranere og katolikker å finne et språk som kan gjøre rettferdiggjørelseslæren mer forståelig også for vår tids mennesker." Jeg tror at rettferdiggjørelseslæren har mistet betydning i praksis fordi mennesket bare har en svak sans for Gud igjen. Når Gud blir tatt på alvor, da er synden en alvorlig sak. Slik var det for Luther. Nå er Gud trådt i bakgrunnen. Gud har ingen stor betydning for mennesket mer, og dermed har også nåden blitt mindre viktig. Derfor gjelder det nå sammen å finne den riktige måten, i dagens kontekst, å forkynne Gud, Kristus og dermed nådens skjønnhet. For når sansen for Gud går tapt, da finnes det heller ingen syndsbevissthet mer, da sier ikke nåden mennesket noen ting. Og det er etter min mening den nye økumeniske oppgaven: At vi sammen, på en måte som berører dagens mennesker, kan forstå og begripe hva det betyr at Herren har forløst oss, at han har gitt oss sin nåde.

Felleserklæringen, det katolske svaret fra i fjor og tillegget fra i år samt annet relevant stoff er også tilgjengelig.