Presentasjon av Pavens budskap ved innledningen av det tredje tusenår

"Novo millennio ineunte"

Det apostoliske skriv "Novo millennio ineunte" (se full tekst på engelsk) ble undertegnet av den Hellige Far på Petersplassen den 6. januar 2001, Høytiden for Herrens Åpenbarimg (Epifani), i forbindelse med lukkingen av den Hellige Dør. Det er det dokument som konkluderer jubileumsåret. Det gir uttrykk for Kirkens sterke behov, etter det forgangne års intense åndelige opplevelser, for å "legge ut på dypet" - i lydighet mot det bud Jesus gav Peter: "duc in altum" (jfr. Luk. 5,4) - og stille seg fremtidens utfordringer.

Skrivet har fire kapitler, som alle merkes av ett og samme tema: Jesus Kristus.

Første kapittel - Møtet med Kristus; Det Store Jubileums arv - kretser rundt ihukommelse. Pave Johannes Paul II ser på de viktigste begivelser under Jubelåret, ikke så meget for å evaluere dem som for å oppløfte en lovsang og for å "dechiffrere" de budskap som Guds Ånd har gitt Kirken i løpet av dette nådens år. Det vendes tilbake til enkelte betydningsfulle øyeblikk: Fra den storslagne økumeniske åpningen i basilikaen St. Paul utenfor murene, den mektige "relselse av hukommelsen", pilegrimsreisen til Det Hellige Land, og til de tallrike møter med svært fortskjelligartede menneskegrupper.

De unge nevnes særskilt, ettersom deres jubileum etterlot slikt et dypt inntrykk og tjente som en påminnelse om behovet for en modig og hengiven sjelesørgerisk innsats for den kommende generasjon. Bortenfor dets ytre begivenheter ser Pave Johannes Paul II Det Store Jubileum fremfor alt som nådens tid, viss om at den har rørt ved utallige menneskers liv, og kalt dem til å legge ut på omvendelsens vei. Tittelen sammenfatter på godt vis Pavens konklusjon: Et fornyet møte med Kristus er jubileets sanne "arv", en arv som nå må bervares og investeres for fremtiden.

Annet kapittel - Et ansikt å kontemplere - har et sterkt kontemplativt preg. Før han skuer mot fremtiden og de praktiske oppgaver som der venter, oppfordrer Paven Kirken til ikke å neglisjere, men snarere fordype, sin kontemplasjon over Kristi mysterium, med dens øyne fast rettet mot hans ansikt. Her er den fare som Jesus selv påpekte for Maria av Betania ["du maser og strever med så meget" (Luk. 10,41)]: Faren er at man kaster seg hodestups inn i pastorale aktivitet og forsømmer den kontemplasjon som dens begynnelse og opphav. Dette er den kilde som Kirken kontinuerlig må trekke av. Derfor gjennomgår Paven i hele dette kapittelet Kristi mysterium i dets grunnleggende aspekter. Kapittelet er ikke så meget et teologisk traktat som en ekko av Peters røst i hans bekjennelse i Caesarea Filippi - "Du er Messias, sønn av den levende Gud" (Matt. 16,16). Det holder Peters bekjennelse frem for hele Kirken som dens evige fundament. Skrivet tegner fremfor alt opp Kristi historiske trekk, og fremhever Evangelienes sannhet og troverdighet. Så følger en inngående betraktning av Kristus, hans Gud-menneskeliges mysteriums dybde som opplyses av hans gouddommelige selvbevissthet, som også vedvarer inn i korsdødens drama. Kapittelet avsluttes med en betraktning av oppstandelsen.

Deretter følger to kapitler som er direkte knyttet til spørsmålet om pastoral planlegging. Det tredje kapittelet - Å starte på nytt fra Kristus - innledes med en oppfordring til lokalkirkene til fortsatt å intensivere sin pastorale planlegging i henhold til deres forskjellige omstendigheter. Slik forsøker ikke skrivet å trekke opp noen pastoralplan for hele verdenskirken, men nøyer seg med å peke på enkelte viktige behov og prioriteringer. Kapittelet understreker at kristent pastoralt arbeid har som mål å legge til rette for en solid troserfaring, som leder til en hellighet av det slag som kapittel 5 i Lumen Gentium beskriver ("at alle er kalt til hellighet"). Det er mot dette mål at all Kirkens undervisning må sikte - den må holde opp de høyeste idealer og ikke slå seg til ro med religiøs middelmådighet. Dette innebærer at man må gjenoppdage bønnen på det dyp som kristen Gudserfaring kan føre den, og ta som forbilde to tusen års rike pastorale og mystiske arv: Personlig bønn, men fremfor alt fellesbønn, med utgangspunkt i liturgien som er Kirkens livs "kilde og høydepunkt". Paven innbyr særlig til at man gjenoppdager søndagen, den ukentlige Påske, på en slik måte at Eukaristien blir dens hjerte. Så kommer et kall til en mer resolutt presentasjon av Botens Sakrament. Jubileet har vist at dette sakrament, når det presenteres og fremmes på skikkelig måte, kan bevege hinsides den tilsynelatende uavvendelige krise som det har gjennomgått i de senere tiår. Til slutt, som alle tings sjel, understreker Paven betydningen av å lytte til Guds Ord. Fra det strømmer naturlig forkynnelsen av Ordet. Den "nye evangelisering" - det kall som så mange ganger har gitt gjenlyd de senere år - er mer aktuelt enn noensinne også etter Jubileet.

Det siste kapittelet - Vitner om Kjærligheten - appliserer refleksjonen om pastoral plannlegging til aspekter ved "communio" (kirkelig fellesskap), barmhjertighet og det å gi vitnesbyrd om Kristus i verden. Communio (koinonia), gjenoppdaget av Det Annet Vatikankonsil som et nøkkelbegrep forståelsen av selve Kirkens mysterium, fremlegges først i dets åndelige aspekter, og deretter i noen av de mer praktiske aspekter som vil følge av dette. I Kirken er det noen områder og former for "communio" som har en tydelig institusjonell profil. Disse må utvikles og fremmes. I denne sammenheng nevner skrivet en rekke strukturer (synoder, bispekonferanser, presteråd og pastoralråd) som allerede eksisterer det være seg i den universelle kirke, det være seg i lokalkirkene. Disse blir imidlertid sjelløse dersom de ikke dyrker fellesskapets spiritualitet ("communio-spiriutalitet"), det vil si, evnen til å gripe "communio" som en gave fra det høye og sammen leve dette på broderlig vis, der man setter pris på og ønsker velkommen hverandres gaver. Økumenikken er i denne sammenheng noe man ikke kan sette til side, fordi vi lenges etter å leve sammen med våre brødre og søstre i troen mer og mer i den fulle enhet som Kirken allerede nyter i Kristus. Og så er det den broderlige barmhjertighet, som er et stort emne og en definerende del av all pastoral virksomhet. Paven minner om de mange utfordinger som Kirken står overfor, og byr den å bli - med stadig større innlevelse og generøsitet - et uttrykk for Guds kjærlighet i de utallige situasjoner som er preget av menneskelig lidelse og fattigdom. Her finner vi også det barmhjertighetens tegn som Paven ønsker bli stående frukt og minne om Jubelåret. Etter at alle utgifter er dekket, vil det som gjenstår av de innsamlinger som er foretatt under året bli gjort til en Stiftelse i Roma. Den skal være et symbol på den barmhjertighetens blomstring som den universelle Kirke må fortsette å realisere i deg selv i det nye millennium. Et ytterligere tema er det modige vitnesbyrd som alle kristne er

Skrivet avslutter slik som det begynte med å ihukomme Jesu bud til Peter i beretningen om den underfulle fiskefangsten: "Duc in altum!". Den Hellige Dør lukkes, men den levende dør som den symboliserer, Jesus Kristus, forblir mer åpen enn noensinne. Det er ikke en sløv rutine som Kirken går tilbake til etter Jubileets saftige kraft. Tvert i mot: Det som nå venter, er dens nye apostoliske innsats, inspirert og opprettholdt av vissheten om Kristi nærvær og Den Hellige Ånds kraft.

VIS - Vatican Information Service (o: ct)
6. januar 2001