Hyrdebrev om behandling og pleie i livets siste fase fra biskopene i Norden

Mandag 11. februar offentliggjorde Den nordiske bispekonferansen hyrdebrevet "Omsorg for livet". Dette omhandler behandling og pleie i livets siste fase, derunder også tema som eutanasi og organdonasjon. Bakgrunnen for hyrdebrevet er særlig formet av vår tids nye utfordringer innen medisin og helsevesen.

Hyrdebrevet henvender seg først og fremst til katolske kristne i Norden, men retter seg også til andre troende og "alle mennesker av god vilje" slik hyrdebrevet uttrykker det. Med brevet ønsker biskopene å forklare "hvordan vår egen tradisjon har arbeidet med spørsmål om liv og død og hvordan den i teori og praksis kan bidra til å vokte og verne menneskelivets ukrenkelighet".

Hyrdebrevet er i seks deler. Den første delen beskriver og analyserer den sosiale bakgrunnen for temaet. Her vises det blant annet til at med dagens utvikling i Norden kan det om femti år forventes at befolkningsandelen over 65 år kan være på 45 prosent. Spørsmål om behandling og pleie i livets sluttfase kommer bare til å øke i betydning og aktualitet.

Den andre delen gjennomgår Bibelens vitnesbyrd, åpenbaringens svar på spørsmålene om liv og død. Gjennom Det gamle testamentet ser vi at Guds folk gradvis forsto at det selv i avgrunner av lidelse kunne finne Gud. Gjennom profetene lærte de at lidelse og til og med død, ikke betyr at Gud har forlatt dem. "Gud som er allmektig og barmhjertig kommer til sist til å seire over døden. Det finnes altså håp. Ingenting går tapt i Guds frelsesplan. Ikke engang døden er et hinder for livet i Gud."

Hyrdebrevet oppsummerer den bibelteologiske delen med å si at "Bibelen lærer oss at livet er noe godt og ønskverdig som Gud har gitt oss som gave og som han råder over alene. Menneskelivet er altså ukrenkelig. Samtidig lærer Bibelen oss også å håpe på noe bedre som skal komme. Vi er kalt til et evig liv. Vår biologiske eksistens her på jorden har derfor ikke en absolutt verdi. Det må ikke forlenges for enhver pris, og kan gis som en gave for andres beste. Kristus helbredet mange, men selv døde han på korset for å vinne himlenes rike for oss, for å forberede oss en plass hos Faderen. Disiplene fortsatte i Kristi navn å hjelpe andre syke og svake, men var selv beredt til å dø for å vitne om et liv etter det jordiske."

Den tredje delen fremstiller Kirkens syn på medisinsk behandling og sykepleie. Grunnlaget ligger i forståelsen av kjærligheten, som ikke er en ensidig handling: "Men ettersom vi møter Kristus i det lidende og trengende mennesket, er den som hjelper ikke bedre enn den som blir hjulpet. Den som tar seg av et medmenneske, er Kristi disippel, han som sa: "jeg var syk, og dere så til meg" (Matt 25,36). Omsorgen for de syke må derfor forstås som et møte mellom likeverdige personer i en situasjon der begge parter beriker hverandre. I dette møtet oppstår spontane reaksjoner som alle mennesker kjenner igjen og som uttrykker både vår naturlige tilbøyelighet til å hjelpe mennesker i nød og vår naturlige reaksjon å stole på andres ansvarsfølelse og profesjonelle kompetanse. Når disse positive og spontane reaksjoner eller "livsytringer" kommer i stand, oppstår den gjensidige tilliten mellom de berørte mennesker, den tilliten som nettopp er medisinens og sykepleiens grunnlag." Med denne bakgrunn er pasienten først og fremst et medmenneske og kan aldri betraktes bare som "et tilfelle", eller reduseres til et behandlingsobjekt. På samme måte kan heller ikke leger og sykepleiere betraktes bare som profesjonelle yrkesgrupper som står til samfunnets eller pasientens disposisjon.

Hyrdebrevets fjerde del tar opp ulike problemstillinger i forbindelse med behandling og pleie i livets sluttfase. Når det gjelder smertefulle dødsprosesser, understreker brevet viktigheten av god palliativ behandling. Denne behandlingen har til hensikt å lindre sykdommens besværlige symptomer og å integrere pasientens fysiske, psykososiale og åndelige behov.

Videre behandler brevet blant annet eutanasi. "Med eutanasi menes i strikt betydning "en handling eller en unnlatelse som i seg selv er i stand til og har som intensjon å forårsake døden for derved å gjøre slutt på all lidelse. Eutanasiens kriterier ligger følgelig i intensjonene og i de anvendte metodene" (Evangelium Vitae § 65). Et ønske om dødshjelp fra pasienten grunner oftest i behov for samtale, i depresjon, angst for dødsprosessen eller redsel for å være en altfor stor belastning for helsepersonellet og de pårørende. Slike bekymringer må naturligvis tas på alvor." Hyrdebrevet fremholder også her den palliative behandlingen og hevder at dens stilling må styrkes, den er fremdeles lavt prioritert og forsømt sammenlignet med mer "prestisjefylte" medisinske områder.

Hyrdebrevet kommer inn på argumenter for eutanasi slik de fremkommer i den etiske debatten. Man argumenterer for at mennesket har rett til å bestemme over seg selv, og dermed også over sitt eget liv og død. "Men", svarer hyrdebrevet, "å få hjelp til å begå selvmord eller å ta livet av noen annen, er ingen privatsak. Mennesket er et sosialt vesen som lever i fellesskap. Det vi gjør med vår kropp og med våre liv, angår andre mennesker...Eutanasi er en umoralsk handling fordi den krenker offerets legemlige integritet, krenker den person som må utføre gjerningen, og krenker andre mennesker, ikke minst handikappede personer, som til tross for store prøvelser ønsker å leve et verdig liv. Disse personene, som ofte føler seg svært utsatte i eutanasidebatten, trenger samfunnets støtte blant annet ved en tydelig markering av at livet alltid er ukrenkelig og verd å leve, uansett helsetilstand eller antatt sosial nytte. På grunn av alt dette er det viktig at det menneskelige livet beskyttes helt frem til døden og at eutanasi ikke tillates i lovverket." Hyrdebrevet siterer pave Johannes Paul II (Evangelium vitae § 65), "i overensstemmelse med mine forgjengere i læreembetet og i enhet med Den katolske kirkes biskoper stadfester jeg at eutanasi er et alvorlig brudd på Guds lov ettersom det dreier seg om en overlagt og moralsk uakseptabel avliving av et menneske."

Når det gjelder organdonasjon må man ta stilling til når døden inntreffer. "Kirken bruker ikke medisinske kriterier for å definere døden, men kommer frem til samme konklusjon som den medisinske vitenskapen gjennom filosofisk og teologisk resonnement. Det innebærer at Kirken implisitt godtar det såkalte hjernedødskriteriet. Biskopene oppmuntrer alle katolikker i de nordiske bispedømmer til å fremme livets kultur i spørsmålet om organdonasjon, idet de skriver: "Med tanke på de store mangler av transplantat som det i dag er i de nordiske land, bør vi hilse velkommen denne muligheten til å redde andre menneskeliv med vår døde kropp. En organdonasjon kan være en persons siste frie kjærlighetsgjerning på jorden."

Del fem omtaler kort Kirkens bidrag til medisin og sykepleie i Norden, et bidrag som i dag ytes av de enkelte katolske leger og sykepleiere, sammen med andre mennesker av god vilje, på offentlige sykehus og sykehjem.

I avslutningen av hyrdebrevet, del seks, refererer biskopene til pavens kall til å "mobilisere menneskenes samvittighet til et felles etisk krafttak for å sette i verk en omfattende strategi til fremme av livet (Evanglium Vitae § 95). Biskopene håper at brevet på sin måte kan være med å fremme livets kultur, men fremfor alt håper de at det fremmer respekten for mennesket, skapt som Guds bilde, frelst i Kristus og kalt til et evig liv.

Hyrdebrevet avsluttes med konkrete oppfordringer og forslag, deriblant forslag om å utvikle og styrke den palliative medisinen, forslag om at hver menighet utarbeider en pastoral plan for besøk til gamle og syke og konkrete forslag angående feiringen av sykesalvingens sakrament.

Brevet er underskrevet de nordiske biskoper den 11. februar, på verdensdagen for de syke.

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo)
11. februar 2002