Før pavens katekese ble følgende tekst lest:
De elleve disiplene dro til Galilea, til fjellet der Jesus hadde sagt han ville møte dem. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: «Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt 28,16–20 fra Bibel 2024)
Her følger hele katekesen:
Kjære brødre og søstre, god dag og velkommen!
I dag ønsker jeg å snakke om den apostoliske reisen som jeg foretok fra den 13. til den 23. april. Jeg besøkte fire afrikanske land: Algerie, Kamerun, Angola og Ekvatorial-Guinea.
Helt siden begynnelsen av pontifikatet hadde en reise til Afrika vært i tankene mine. Jeg takker Herren for at han ga meg muligheten til å gjennomføre den, for som hyrde å møte Guds folk og oppmuntre det; og også for å ha opplevd reisen som et budskap om fred i en historisk tid preget av krig og alvorlige og hyppige brudd på folkeretten. Og jeg uttrykker min inderligste takk til biskopene og til de sivile myndighetene som tok imot meg, og til alle dem som bidro i organiseringen.
Algerie: Augustin og islam
Forsynet ville at det første stoppestedet skulle være nettopp det landet der stedene knyttet til den hellige Augustin befinner seg, nemlig Algerie. Slik hadde det seg at jeg på den ene side igjen vendte tilbake til min åndelige identitets røtter, og på den andre side krysset og styrket broer som er meget viktige for verden og Kirken i dag: broen til kirkefedrenes uhyre fruktbare tid; broen til den islamske verden; broen til det afrikanske kontinentet.
[Jeg] krysset og styrket broer som er meget viktige for verden og Kirken i dag: broen til kirkefedrenes uhyre fruktbare tid; broen til den islamske verden; broen til det afrikanske kontinentet.
I Algerie fikk jeg en mottagelse som ikke bare var respektfull, men også hjertelig. Vi erfarte på nært hold og viste verden at det er mulig å leve sammen som søsken, også når vi har ulike religioner, når vi ser hverandre som barn av den samme barmhjertige Far. Dessuten var det en god anledning til å gå i den hellige Augustins skole: Med sin livserfaring, sine skrifter og sin spiritualitet er han en mester i søken etter Gud og sannheten. Et vitnesbyrd som i dag er viktigere enn noensinne for alle kristne og for alle mennesker.
Kristne i Afrika
I de tre neste landene som jeg besøkte er derimot den langt overveiende del av befolkningen kristen, og jeg ble da ført inn i en atmosfære preget av trosfest, av varm mottagelse, som også ble forsterket av typisk afrikanske trekk. Og likesom mine forgjengere, erfarte også jeg noe av det som skjedde Jesus blant folkemengdene i Galilea: Han så dem tørste og hungre etter rettferdighet og sa til dem: «Salige er de som er fattige, de ydmyke, de som skaper fred …» og han anerkjente deres tro og sa: «Dere er jordens salt og verdens lys» (jf. Matt 5,1–16).
Besøket i Kamerun gjorde det mulig for meg å styrke oppfordringen til sammen å engasjere oss for forsoning og fred, for også dette landet er dessverre preget av spenninger og vold.
Kamerun: forsoning og fred
Besøket i Kamerun gjorde det mulig for meg å styrke oppfordringen til sammen å engasjere oss for forsoning og fred, for også dette landet er dessverre preget av spenninger og vold. Jeg er glad for at jeg dro til Bamenda, i det engelsktalende området, der jeg oppmuntret til fredssamarbeid. Kamerun er kjent som «Afrika i miniatyr» på grunn av mangfoldet og rikdommen i landets natur og ressurser, men vi kan også forstå dette uttrykket som at vi i Kamerun finner hele kontinentets store behov: behovet for en rettferdig fordeling av rikdom; behovet for å gjøre plass til de unge og overvinne utbredt korrupsjon; behovet for å fremme helhetlig og bærekraftig utvikling, og for å motvirke ulike former for nykolonialisme gjennom langsiktig internasjonalt samarbeid. Jeg takker Kirken i Kamerun og hele det kamerunske folk, som tok imot meg med stor kjærlighet, og jeg ber for at den enhetens ånd som viste seg under mitt besøk, må bli holdt levende og styre fremtidige valg og handlinger.
Angola: en fri Kirke for et fritt folk!
Tredje stoppested på reisen var i Angola, et stort land sør for ekvator, med en kristen tradisjon som går flere hundre år tilbake og er knyttet til portugisisk kolonisering. Etter å ha oppnådd selvstendighet gjennomgikk Angola, som mange andre afrikanske land, en vanskelig periode, som i dette tilfellet var preget av en lang og blodig borgerkrig. I denne historiens smeltedigel har Gud styrt og renset Kirken og omvendt den stadig mer til tjeneste for evangeliet, menneskelig utvikling, forsoning og fred. En fri Kirke for et fritt folk! I Maria-helligdommen Mamã Muxima – som betyr «hjertets mor» – kjente jeg det angolanske folkets hjerte slå. Og i de forskjellige møtene så jeg med glede mange ordenssøstre og ordensbrødre i alle aldre, en profeti om himmelriket midt blant deres folk; jeg så kateketer som vier seg helt til fellesskapets beste; jeg så eldre ansikter, preget av slit og smerte, gjennomstrålet av evangeliets glede; jeg så kvinner og menn danse til rytmen av lovprisninger til den oppstandne Herren, grunnlaget for et håp som motstår alle skuffelser forårsaket av ideologier og tomme løfter fra de mektige.
Dette håpet krever konkret engasjement, og Kirken har ansvar for, gjennom vitnesbyrd og modig forkynnelse av Guds ord, å anerkjenne alles rettigheter og arbeide for at de faktisk blir respektert.
Kirkens konkrete innsats
Dette håpet krever konkret engasjement, og Kirken har ansvar for, gjennom vitnesbyrd og modig forkynnelse av Guds ord, å anerkjenne alles rettigheter og arbeide for at de faktisk blir respektert. I møte med de angolanske sivile myndighetene, men også myndighetene i de andre landene, kunne jeg bekrefte Den katolske kirkes vilje til å fortsette å gi dette bidraget, spesielt innen helsevesen og utdannelse.
Ekvatorial-Guinea: 170 år etter den første evangeliseringen
Det siste landet jeg besøkte var Ekvatorial-Guinea, 170 år etter den første evangeliseringen. Med tradisjonens visdom og Kristi lys har det guineanske folket gjennomlevd hendelsene i sin historie, og i de siste dagene har det, i pavens nærvær, med stor entusiasme fornyet sin vilje til å vandre samlet mot en håpets fremtid.
Regnet i Bata
Jeg kan ikke glemme det som skjedde i fengselet i Bata, i Ekvatorial-Guinea: Av full hals sang de innsatte en takkesang til Gud og paven, og ba om bønn «for deres synder og deres frihet». Jeg hadde aldri sett noe lignende. Og så ba de Fadervår sammen med meg i styrtregnet. Et ekte tegn på Guds rike! Og det regnet fortsatt ved begynnelsen av det store møtet med de unge på stadionet i Bata. En fest preget av kristen glede, med gripende vitnesbyrd fra unge som i evangeliet har funnet veien til fri og ansvarlig vekst. Denne festen nådde sitt høydepunkt i eukaristifeiringen dagen etter. På en verdig måte kronet den besøket i Ekvatorial-Guinea og også hele den apostoliske reisen.
Jeg hadde aldri sett noe lignende. Og så ba de Fadervår sammen med meg i styrtregnet. Et ekte tegn på Guds rike!
En gave til Afrika, en gave fra Afrika
Kjære brødre og søstre, for de afrikanske befolkningene er pavens besøk en anledning til å gjøre sin stemme hørt, til å uttrykke glede over å være Guds folk og håp om en bedre fremtid, med verdighet for hver enkelt og alle. Jeg er glad for å ha gitt dem denne muligheten, og samtidig takker jeg Herren for det de ga meg, en uvurderlig rikdom for mitt hjerte og min tjeneste.
Høydepunkter fra Afrika-reisen
Les mer
- Saken hos Vatican News (norsk)
- Generalaudiensen på Vatikanets nettsider (flere språk)
