Folk foretrakk tross alt et norsk septer fremfor danskekongens åk. Olav fikk ti gode år. Han innstiftet kristenretten, samlet landet, fostret tanken om hva det vil si å bestå som nasjon. Nordmenn syntes det var fjågt, først. Så begynte de å murre.
Olav bad liksom om for mye. De nye lovene la bånd på lokale kakser, vant til å fremstå som konger på haugen. Plutselig syntes det ikke så dumt allikevel, å ha en konge som satt langt borte.
De norske storbønders forhandlinger med Danmarks kong Knut tvang Olav ut av landet. Hvor skulle han hen?
Han reiste til Kyiv-riket, hvor Kong Jarisleiv og dronning Ingegjerd, som Olav i sin ungdom hadde godblunket til, tok ham varmt imot. Halvannet års tid tilbragte Olav hos dem. Jarisleiv muntret ham opp etter evne. Han foreslo for Olav å glemme Norge. Han tilbød ham Bulgaria. Været er bedre der.
Olav, skriver Snorre, vurderte tilbudet, men tenkte også mer radikalt. Skulle han si fra seg kongsnavnet og reise som pilegrim til Jerusalem, dit han hadde vært på vei seksten år før? Han kom så langt som til Cadiz i Spania den gang. Da viste en mann seg for ham i en drøm og sa: ‘Dra tilbake til odelen din, du, for du skal bli konge over Norge til evige tider’. Som tredje mulighet vurderte Olav å bli munk. Eksiltiden i Gardariket var til fordypning. Olav gjorde opp regnskap med seg selv. Han lutret sin motivasjon.
Jeg tenkte på erfaringen hans der da jeg selv, den 10. mai 2023, ruslet rundt i Kyiv mens byen pustet ut etter et urolig døgn: Russland hadde bombet iherdig dagen før. Jeg var, sammen med kardinal Arborelius, på solidaritetsbesøk på vegne av Den nordiske bispekonferanse. Andektig stanset vi ved muren rundt Kyivs blå kirke, der endeløse oppslag minnes Ukrainas falne ved fronten. Så ble vi tatt med til Sancta Sophia-katedralen, byens helligdom, et herlig bygg.
Man har til alle tider visst at Kong Jarisleiv var byggherren der, men det har vært litt om og men i forhold til datering. Arkeologiske funn gjør at historikerne nå er enige: Kirken ble påbegynt i 1011. Den vil alt ha stått kneisende da Olav kom til landet i 1028. Bygget var Jarisleivs stolthet. Jeg nekter å tro at han ikke, plystrende tilfreds, vil ha tatt med sin norske gjest dit på en grundig befaring.
Så er det gripende å stå nå, som nordmann, i Sancta Sophia, og skue opp mot kuppelen. Den viser en mosaikk av Kristus Pantokrator, Allherskeren.
Domen er vigslet til Kristus som det inkarnerte uttrykk for Gud Faders Visdom. Hengivenhet til Visdommen var del av Olavs politiske og, jeg våger ordet, eksistensielle prosjekt. Derav kom en del av motstanden som gjorde at han hadde måttet rømme landet. Kirken i Kyiv gav arkitektonisk og billedlig uttrykk for hans gjennomtenkte sans for meningen med livet.
Jaroslavs Rus’ er ennå daglig gjenstand for forrykte angrep. Olavs Norge er sårbart for forføring av ufornuft.
Minnet om Sancta Sophia vil vel ha opplyst Olav da han på nytt fikk en utslagsgivende drøm: Olav Tryggvason viste seg for ham og sa: ‘Hva venter du på? Reis til ditt eget rike som du har fått ved arv!’ Ja, så red han fra Kyiv-riket hit til Stiklestad, til drømmen om himmelstigen, til øksa, sverdet og stenen han falt ved.
Da vi i stiftet innså, litt senere utpå året i 2023, at vårt katolske kapell her på haugen måtte restaureres grundig, virket det naturlig å synliggjøre aksen mellom Gardariket og Værdalen. Pantokrator-motivet som nå pryder apsis får oss til å tenke på kuppelen i Sancta Sophia. Motivet står rett overfor glassmaleriet av Hellig-Olav på kapellets vestvegg. Han står dere og skuer mot Kristus mens han gjør seg rede til slag.
Visdommen Kristus bringer, er rettesnor for siste, bestemmende fase av Olavs liv.
Det er visdom som, verdslig sett, kan synes som dårskap. ‘Ingen har større kjærlighet enn han som gir sitt liv for sine venner’. Det var nettopp ved å gi sitt liv, etter å ha kastet sverdet fra seg, at Olav, i døden, vant landet. Derved gir han den dag i dag, hvis vi akter ham, landet retning som vår evige konge.
Vår samtidige verden gir stort sett Visdommen på båten. Jaroslavs Rus’ er ennå daglig gjenstand for forrykte angrep. Olavs Norge er sårbart for forføring av ufornuft.
Så er det nyttig å se mot apsisbildet her i kapellet og huske: Visdommen Kirken bærer og vitner om, er ikke et valgfritt verktøy til selvforbedring; det står for prinsippet som en dag vil dømme både oss og valgene vi tar.
Ansikt til ansikt med Guds Visdom, tegner to veier seg mot horisonten: dødens vei og livets vei. Vi kan ikke gå begge samtidig. Vi må velge.
Undset så ‘fetishismens isolation’ som en vesentlig fare på 30-tallet. Vi vet hva den førte til da, selv om folk i stadig større grad velger å glemme.
Det var noe Sigrid Undset var seg inderlig bevisst i 1930, da hun sørget for at kapellet her fikk oppstå. Undset hadde ufeilbarlig teft for hva som var i gjære i Europa. Hun foraktet fascismen av hele sitt hjerte. Fascismen forvrenger, så hun, menneskers virkelighetssans, for den nærer luciferiske drømmer om allmakt. Når mennesket tror seg selv ‘pantokrator’, det ypperste kriterium for alle ting, da er det i stand til den verste grusomhet.
I et essay fra 1935 advarer Undset mot det hun kaller ‘fetishismens isolation — tilbedelsen av selvgjorte ting og idéer. Dét’, skriver hun, ‘er i bunn og grunn selvtilbedelse, og fordi menneskene selv ikke kan bestaa uten overnaturlig hjelp, betyr det opløsning og død.’
Undset så ‘fetishismens isolation’ som en vesentlig fare på 30-tallet. Vi vet hva den førte til da, selv om folk i stadig større grad velger å glemme.
Er vi oss bevisst hvor den tendensen kan komme til å føre oss i dag, nå som den igjen finner voldsomme, hatefulle uttrykk?
Dét at bildet av Guds hellige Visdom, synliggjort som selvoppofrende kjærlighet, nå fremstår fredelig her på Stiklestadhøyden, som på sett og vis er Norges hjerte, forekommer meg som et profetisk tegn og en kilde til selvransakelse frem imot tusenårsjubileet for Olavs offer i 2030.
Amen.
20. mai, 2026 Stiklestad
+ Erik Varden
biskop av Trondheim stift og apostolsk administrator av Tromsø stift
Prekenen ble holdt ved velsignelsen, og vigslingen av alteret, i Stiklestad katolsk kapell som 20. mai, på Sigrid Undsets fødselsdag, ble gjenåpnet etter grundig restaurering. Den ble først publisert på Coramfratribus.com.
