Intervju med sr. Rosemary Durcan i anledning 50-årsjubileet

Jubilanten sr. Rosemary

Den første juli feiret sr. Rosemary Durcan OCSO, priorinne for Tautra Mariakloster, femtiårs løftejubileum. Katolsk.no bringer i den anledning et intervju med jubilanten.

Gratulerer med ditt gulljubileum! Hvordan ble det feiret?

Mitt gulljubileum var en spesiell dag jeg alltid kommer til å huske. Vi feiret det i messen, hvor jeg fornyet mine løfter etter prekenen. Jeg valgte lesningene i henhold til den tidligere festen for Jesu dyrebare Blod, som i den gamle kalenderen var festen den dagen jeg avla mine høytidelige løfter. Nå, med endringene i liturgien, var det en votivmesse for Jesu Hjerte. En venn av oss sendte masse roser og liljer, så kirken og klosteret var fulle av blomster overalt. Våre brødre fra Munkeby gav meg en håndskåret stav til å støtte meg i årene som kommer!

Etter messen hadde vi middag med rundt 35 inviterte gjester. Søstrene forberedte alt, og det var nydelig. Vi hadde et par hyggelige taler og avsluttet med Non. Jeg fikk mange kort og gaver som forsikret meg om den enorme kjærligheten vi alle har møtt siden vi kom til Norge for elleve år siden.

Du trådte inn i Mount St. Mary's Abbey i Wrentham, Massacusetts i 1957, hvorfor?

Jeg var 19 og hadde fullført andre år på college. Jeg trådte inn i det eneste cistercienserklosteret for nonner som fantes i USA på den tiden. Nå er det fem av dem. Jeg lærte om ordenen ved å lese Thomas Mertons bok Seven Storey Mountain tidlig i tenårene, og ble grepet av hvor totale idealene han beskrev var. På den tiden var jeg veldig i mot å bli nonne, men jeg visste at dette ville være veien hvis Gud noen gang kunne forandre min innstilling. Og det gjorde han på et par år! Da ble lengselen etter å følge ham på denne veien så sterk at jeg ikke kunne vente lenger. Det har vært øyeblikk hvor det ikke har vært lett, men det har vært overveldende rikt - hinsides alt jeg kunne ha forestilt meg. Jeg har aldri vært fristet til å forlate dette kallet, som har blitt stadig klarere for meg etter som jeg har kommet til å erfare meningen og hensikten med Kristi gave.

Femti år kan virke som en lang tid i et menneskes liv, men i ordenens liv er det kort. Har du forandret deg mye i løpet av disse årene, eller er du den samme? Hva med ordenen?

Nå i etterkant virker det som de 53 årene siden jeg trådte inn, er gått veldig fort. Ja, på mange måter er jeg fremdeles den opprørske, meningssterke og utadvendte personen jeg var da. Men årene har likevel endret og formet meg på mange måter. Jeg har lært å verdsette stillheten, og nå er jeg lykkeligst når jeg er i ensomhet. Nåden og det livet vi lever har hjulpet meg til å bli mer balansert og utvikle den andre siden av min personlighet. Eukaristien og tidebønnene, som vi ber syv ganger i døgnet i koret, og mulighetene for stille bønn har næret meg med vår tros rikdommer og Skriftens ord. Dette er en kilde til fantastisk glede for meg.

Ja, vår orden har forandret seg mye på de siste 50 år. Etter min mening har alle endringene ført til dypere autentisitet, mindre rigiditet og mer indre frihet. Reglene om stillhet har blitt svært mildnet slik at vi nå har muligheten til å være mer personlig ansvarlige og også til å ha sunne interpersonelle relasjoner. Forskerne i ordenen har gjenoppdaget de tidlige cistercienserfedrene og gjort dem tilgjengelige for oss og for et større publikum. Vi er mindre isolert fra samfunnet og involvert både i økumeniske tiltak og konferanser, kurs og workshops med deltagere fra flere klostre. Alt dette har gjort oss mer bevisste på hva slags behov samfunnet har i vår tid og hjulpet oss til å fordype vår forbønn.

Fra jubileumsfeiringen. Foto: Janne Hopmo (Klikk på bildene for stort format)

Tautra Mariakloster er den andre grunnleggelsen du har vært med på, den første var Our Lady of the Mississippi Abbey i Iowa i 1964. Hvordan vil du sammenligne de to grunnleggelsene, er det store forskjeller?

Klosteret på Tautra har vært en fantastisk opplevelse for alle oss som har deltatt i dets utvikling og bygging. Det er et eksempel på hvordan ting har endret seg i vår orden. Å være en av de tolv som ble sent for å grunnlegge Our Lady of the Mississippi, var helt annerledes enn å komme til Tautra. Førstnevnte var rundt Det annet Vatikankonsil, men vi ble spart for en for brå eksponering som mange av oss var uforberedt på. På grunn av klausuren hadde vi en mye mer gradvis læreprosess. Derfor mistet vi veldig få kall, og litt etter litt ble vi informert om endringene og utfordringene som preget Kirken. På den tiden, i 1964, var vi ikke involvert på planleggingsstadiet, ved å veie for og i mot ulike løsninger og ta avgjørelser. Så det å komme til Tautra har vært en virkelig veksterfaring for hver enkelt av oss, siden vi stort sett gjorde alle avgjørelsene om det nye klosteret ved konsensus i henhold til våre nye konstitusjoner og de normer som da var kommet på plass fra Kirkens og ordenens side.

Nå for tiden er våre to klostre svært like når det gjelder ledelse, ånd og ønsker, men jeg tror vi på Tautra er mer involvert i våre naboers, besøkendes og retrettgjesters interesser og bekymringer.

Du har vært Tautra Mariaklosters superior i de elleve år klosteret har eksistert. Jeg hadde gleden av å besøke klosteret for et par uker siden og ble imponert over den store bygningsmassen du og dine søstre har klart å reise på så kort tid. Hvordan var dette mulig?

Hvordan vi bygget klosteret på Tautra? Jeg er velsignet ved å leve med en virkelig bemerkelsesverdig gruppe på åtte søstre som er velutdannede, artiklulerte og med sterke meninger. Men de er også dypt engasjerte i å følge Ånden. Vi takker Gud for hverandre, vår helse, dype glede og utholdenhet, for hver enkelts unike gaver - og også for våre særheter som er en invitasjon til å gå ut av våre grenser og selvsentrerthet.

Våre søstre i Our Lady of the Mississippi sto i fremste rekke blant dem som oppmuntret og støttet oss i byggeårene. De gjorde alle mulige ofre for å sende oss til Norge og sikre at vi ikke manglet noe av det nødvendige for grunnleggelsen. I tillegg er vi takknemlige overfor alle som bidro med bønn og innsats i byggingen av klosteret, og overfor arbeiderne, volontørene og gjestene som er kommet for å be og hjelpe oss. Jeg tør å si at ikke noe kloster kunne ha en mer trofast og oppofrende støttegruppe enn vi har. Vi ville ikke ha klart oss uten dem.

Biskop Georg kjøpte eiendommen for oss på vegne av Trondheim stift. Mer økonomisk hjelp kom fra utallige gaver fra hele verden og særlig fra klostrene i vår orden og Den katolske kirke i Tyskland og tidligere luthersk biskop av Nidaros, Finn Wagle og alle de lutherske menighetene som flere ganger har hatt kollekt for å hjelpe oss med byggekostnadene. Det er disse menneskene som har bygget Tautra. Vi er mottagere.

Jeg vet jeg snakker for alle søstrene når jeg sier at disse årene har vært de mest utfordrende og rike i våre liv, og dem vi er mest takknemlige for. Norge og Tautra er så absolutt mitt hjem nå, og jeg er full av beundring over de enorme gavene Faderen har gitt oss. Jeg kan aldri bli takknemlig nok for det kallet Vår Herre valgte for meg og for alle som har vist meg Hans kjærlighet.

www.katolsk.no gratulerer og ønsker ad multos annos!

KI - Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo); Heidi H. Øyma/mt (20. juli 2010)