Østerriksk politiker og ordensgrunnlegger saligkåret

Wien, 29. januar 2012 (KI/KAP) – Søndag den 29. januar 2012 ble den østerrikske sosiale foregangskvinnen, parlamentarikeren og ordensgrunnleggeren Hildegard Burjan saligkåret i Stefansdomen i Wien. Som vanlig under dette pontifikatet ble seremonien ikke ledet av paven selv, men av hans personlige utsending, i dette tilfelle kardinal Angelo Amato SDB, prefekt for Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Prekenen ble holdt av Wiens erkebiskop siden 1995, kardinal Christoph Schönborn OP. Til stede var også nesten alle de østerrikske biskopene, den pavelige nuntius i Wien, erkebiskop Peter Stephan Zurbriggen, og dessuten Wolfgang Ipolt, den ferske biskopen av Görlitz i Tyskland, hvor Hildegard Burjan ble født. Blant de andre gjestene var prelat Maximilian Fürnsinn og sr. Kunigunde Fürst, ledere for foreningene for mannlige og kvinnelige ordener. Fra politisk side deltok president for Nasjonalrådet Barbara Prammer og visekansler Michael Spindelegger.

Etter at saligkåringsdekretet var lest av kardinal Amato, ble et enkelt glassrelikvar med relikvier av Hildegard Burjan båret i prosesjon og stilt foran alteret. I tillegg til en knokkelbit inneholder relikvaret også hennes giftering samt den Caritas Socialis-brosjen som ble funnet ved åpningen av kisten i 2005. I saligkåringsdekretet offentliggjorde paven at Hildegard Burjans minnedag kan feires den 12. juni, en dag etter hennes dødsdag, ettersom Kirken den dagen feirer den hellige apostelen Barnabas. Hun er det eneste demokratiske parlamentsmedlemmet som noensinne er saligkåret av Kirken. Det er også første gang det har skjedd en saligkåring i Stefansdomen. Ved slutten av messen ringte Stefansdomens enorme klokke, den tyve tonn tunge Die Pummerin, for den nye salige. I dag har Caritas Socialis 83 søstre.

Den salige Hildegard Burjan ble født som Hildegard Freund den 30. januar 1883 i Görlitz an der Neisse i Lausitz i Tyskland. Hun kom fra en liberal jødisk familie uten noe religiøst engasjement. De flyttet i 1899 til Sveits. Der begynte Hildegard å studere germanistikk (tysk litteratur) i Zürich, og som en av svært få kvinner gikk hun også på forelesninger i filosofi.

I studietiden traff Hildegard den jevnaldrende ingeniørstudenten Alexander Burjan, fra Györ i Ungarn, som også kom fra en jødisk, men religionsløs familie. Den 2. mai 1907 giftet Hildegard og Alexander seg i Berlin. Den 8. februar 1908 forsvarte Hildegard sin doktoravhandling i filosofi i Zürich og ble Dr. philos.

Etter studiet av katolske bøker nærmet Hildegard seg intellektuelt stadig mer den katolske tro, men det avgjørende skrittet ble ikke tatt før hun hadde en nesten mirakuløs opplevelse. Den 9. oktober 1908 ble hun innlagt på det katolske sykehuset St. Hedwig i Berlin med nyrekolikk. Hennes tilstand forverret seg raskt, og hun måtte opereres flere ganger. I den stille uke i 1909 var hun døden nær, og legene rådet ektemannen til å ta farvel med henne. Men som ved et mirakel sank feberen neste dag, som var påskedag den 11. april 1909, og Hildegards tilstand bedret seg tydelig og de åpne sårene begynte å gro. Til slutt ble hun skrevet ut av sykehuset, men hele livet skulle hun lide av følgene av sykdommen og ha smerter.

Hildegard Burjan bestemte seg for at det livet hun hadde fått i gave på nytt, måtte helt og fullt tilhøre Gud og menneskene. Den 11. august 1909 mottok hun den katolske dåpen i Berlin.

Sammen med sin mann dro hun i slutten av august 1909 til Wien, hvor ektemannen Alexander fikk en ledende stilling. Hildegard ble gravid, noe som betydde livsfare på grunn av hennes svekkede helse. Svangerskapet forløp svært vanskelig, og av medisinske grunner rådet legene henne innstendig til å få tatt abort, men dette avviste hun med ordene: «Det ville være mord! Dersom jeg dør, så er jeg et offer for mitt morskall, men barnet skal leve». Den 27. august 1910 kom datteren Elisabeth Aloisia (Lisa) til verden. Fire dager tidligere var hennes mann til hennes store glede blitt katolikk. Mor og datter skulle få et vanskelig forhold på grunn av deres svært motstridende karakterer. Som politiker kjempet Hildegard Burjan sterkt for kvinnenes rettigheter og likebehandling, men sin datter tvang hun inn i et rollebilde som stemte med tidsånden. Men den gangen som nå viser hennes handlinger foreldres forvirring overfor et barn totalt forskjellig fra dem selv. Foreldre vil oftest det beste, men er det alltid det riktige?

Helt fra sin ankomst i Wien i 1910 begynte Hildegard å engasjere seg i sosiale spørsmål, og hennes sosiale engasjement bare forsterket seg. Elendigheten og nøden blant arbeiderfamiliene i Wien var foranledningen til Hildegard Burjans første sosiale virksomhet. Hun engasjerte seg for de kvinnene som arbeidet hjemme og som enkeltvis var fullstendig utlevert til fabrikantenes vilkårlighet. Hildegard gjorde dem oppmerksomme på deres rettigheter, og den 13. desember 1912 grunnla hun «Forbundet for kristne hjemmearbeidende» (Verband der christlichen Heimarbeiterinnen).

På grunn av Hildegard Burjans fremragende sosiale og organisatoriske evner ble også det kristensosiale partiet (Christlichsoziale Partei – CS) til slutt oppmerksomme på henne. Under den nye valgordningen, da kvinner for første gang kunne utøve aktiv og passiv valgrett (det vil si at de kunne stemme og bli valgt), ble hun den 3. desember 1918 medlem av bystyret i Wien (Wiener Gemeinderat) som representant for det kristensosiale partiet. Hun ble stedfortreder for partiets formann, Leopold Kunschak.

Hildegard Burjan var også kandidat ved det første valget i den nye republikken til den «konstituerende tyskøsterrikske nasjonalforsamlingen». Som første og eneste kvinne blant parlamentsmedlemmene sto hun den 12. mars 1919 for første gang på talerstolen i parlamentet. Som eneste kvinne var det svært modig av henne å holde sin første tale på sin første dag i parlamentet. Den daværende erkebiskopen av Wien, kardinal Friedrich Gustav Piffl (1864-1932), kalte Hildegard for «parlamentets samvittighet». Den dypt religiøse Hildegard Burjan påpekte elendigheten i store sjikt i samfunnet og lukket aldri øynene for ungdomskriminalitet, vanskjøtsel og prostitusjon. Derfor skaffet hun seg også respekt fra sosialdemokratiske politikere. Hun var også en politiker som kunne samarbeide over partigrensene, og hun la for eksempel frem felles forslag sammen med kvinnelige sosialdemokrater.

Hennes parlamentariske karriere varte i mindre enn to år, men i løpet av denne tiden tok hun mange initiativ. Mye som i dag synes selvfølgelig når det gjelder sosiale rettigheter for kvinner og barn og organisering av den østerrikske staten, kan man takke hennes medvirkning for. Hun engasjerte seg fremfor alt sterkt mot barnearbeid og for kvinnenes rettigheter, og lik lønn for likt arbeid var blant hennes viktigste krav – og fortsatt i dag ennå ikke realisert. Hun mente at «full interesse for politikk hører til praktisk kristendom».

Da det i 1920 nærmet seg nyvalg, trakk Burjan seg fra parlamentet på grunn av sin sterkt svekkede helse, men også på grunn av de økende antisemittiske strømningene også innenfor hennes eget parti. Men selv om hun trakk seg fra aktiv politikk, var hun fortsatt innflytelsesrik som rådgiver for ledende politikere i Den første republikk (1919-38).

Helt fra begynnelsen av sin virksomhet ville Hildegard Burjan vekke en sosial sans i andre og motivere dem til medarbeid. Med tiden erkjente hun at det trengtes et fellesskap av mennesker som stilte seg fullstendig til disposisjon for den sosiale tjeneste og bringe Kristi kjærlighet ut i verden. Derfor grunnla hun den 4. oktober 1919 kvinnekongregasjonen Caritas Socialis (CS). I en messe i kapellet i deres hus i Pramergasse 9 i Alsergrund i Wien avla de første ti søstrene sine løfter. Flere strømmet til, og i 1926 ble kongregasjonen også aktiv i utlandet. Caritas Socialis driver fortsatt pleiehjem og et hospits og engasjerer seg for utdannelsen i sosiale yrker. Hildegard Burjan var kongregasjonens superior, og i så måte var hun et unntak i den nyere ordenshistorien, ettersom hun samtidig var hustru og mor.

Alle hennes aktiviteter tæret på Hildegards krefter. Dessuten fikk hun i tillegg til sin nyrelidelse også diabetes. Hun hadde smerter, men lot aldri andre merke det, og hun fortsatte sitt engasjement inntil hun ble innlagt på sykehuset da hennes død nærmet seg. Hildegard Burjan døde allerede den 11. juni 1933 i Wien av sin alvorlige nyrelidelse, bare femti år gammel. Det var på Treenighetssøndagen, som for Hildegard alltid hadde vært en viktig kirkelig fest. Hun ropte ut: «Treenighetssøndag! For en vidunderlig dag å dø på!» Det eneste som plaget henne, var tanken på at hun hadde mislyktes i oppdragelsen av datteren, som hun hadde hatt altfor lite tid til. Hennes mann Alexander, industrimagnat og styremedlem i Radio Verkehrs AG (ORF), fortsatte å bo i Larochegasse 35 i Hietzing til 1938, da han reddet livet ved å flykte til Brasil.

I 1953, tyve år etter Hildegard Burjans død, vedtok generalrådet i Caritas Socialis i Roma å innlede en saligkåringsprosess for grunnleggeren. Prosessen ble åpnet på bispedømmenivå den 6. juni 1963 av kardinal Franz König (1905-2004). Den ble avsluttet på bispedømmenivå i juni 2001 med positivt resultat og oversendt til Roma. Den 6. juli 2007 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av pave Benedikt XVI og hun fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 27. juni 2011 undertegnet paven dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hennes forbønn. Miraklet skjedde for femti år siden og gjaldt en kvinne som fortsatt lever. Hun hadde bedt om Hildegard Burjans forbønn. Som en følge av flere operasjoner kunne hun ikke få barn. At hun senere fødte tre sunne barn, er ifølge legene medisinsk uforklarlig. Kvinnen følte seg forbundet med Hildegard Burjan, som i en lignende situasjon fødte en datter.

Kathpress / Katolsk Informasjonstjeneste (Oslo) (pe)