Pave Frans' første preken til kardinalene

I går ettermiddag feiret vår nye pave Frans messen for Kirken sammen med kardinal-elektorene i Det sixtinske kapell. Vi bringer her hans preken, som tok utgangspunkt i de tre lesningene: Jes 2,2-5 (som slutter med "Kom, Jakobs hus, la oss vandre i Herrens lys! "), 1. Pet 2,4-9 (hvor det blant annet heter "bli selv levende steiner som bygges opp til et åndelig hus!") og Matt 16,13-19 (Peters bekjennelse av at Jesus er Messias og Jesus svar at han vil bygge sin kirke på klippen - Peter). Prekenen så ut til å være uten manuskript.

Pave Frans' preken

Jeg ser at det er noe felles i disse tre lesningene: Det er bevegelse. I første lesning har vi vandringens bevegelse, i den andre:  bevegelsen i oppbyggingen av Kirken, i den tredje - i evangeliet - bekjennelsens bevegelse. Vandre, bygge opp, bekjenne.

Vandre: "Kom, Jakobs hus, la oss vandre i Herrens lys!" (Jes 2,5). Dette er det første Gud sa til Abraham: Vandre i mitt nærvær og vær uklanderlig. Vandre: Vårt liv er en vandring, og når vi stanser opp, er det noe galt. Å vandre hele tiden i Guds nærvær, i Herrens lys, og forsøke å leve uklanderlig slik Herren ba Abraham, i hans løfte.

Bygge opp: Bygge opp Kirken. Det er snakk om stener: Stenene har konsistens. Men det er levende stener, stener salvet av Den Hellige Ånd. Bygge opp Kirken, Kristi brud på den hjørnesten som er Herren selv. Det er en annen bevegelse i vårt liv: å bygge opp.

For det tredje: bekjenne. Vi kan vandre så mye vi vil, vi kan bygge opp mange ting, men hvis vi ikke bekjenner Jesus Kristus, er det noe galt. Vi blir en humanitær NGO, men ikke Kirken, Herrens brud. Når man ikke går, blir man stående stille. Når man ikke bygger på sten, hva skjer? Det skjer det samme som med barna på stranden når de lager sandslott, alt raser sammen, det er uten konsistens. Når man ikke bekjenner Jesus Kristus, jeg kommer til å tenke på setningen fra Léon Bloy: "Den som ikke ber til Herren, ber til djevelen". Når man ikke bekjenner Jesus Kristus, bekjenner man djevelens verdslighet, demonens verdslighet.

Vandre, bygge-bygge opp, bekjenne. Men saken er ikke så lett, for i vandringen, i byggingen og i bekjennelsen er det av og til rystelser, det er bevegelser som ikke er vandringens bevegelser: Det er bevegelser som drar oss bakover.

Dette evanglliet fortsetter med en spesiell situasjon. Den samme Peter som har bekjent Jesus Kristus, sier til ham: Du er Kristus, den levende Guds sønn. Jeg følger deg, men la oss ikke snakke om noe kors. Dette har ikke noe med saken å gjøre. Jeg følger deg med andre muligheter, uten Korset. Når vi vandrer uten Korset, når vi bgger uten Korset og når vi bekjenner en Kristus uten Korset, da er vi ikke Herrens disipler: Vi er verdslige, vi er biskoper, prester, kardinaler, paver, men ikke Herrens disipler.

Jeg ønsker at vi alle sammen etter disse nådens dager skal ha mot, ja mot, til å vandre i Herrens nærvær, med Herrens kors, mot til å bygge Kirken på Herrens blod som er utgydt på Korset, og mot til å bekjenne den eneste ære: den korsfestede Kristus. Og slik vil kirken gå fremover.

Jeg ønsker oss alle at Den Hellige Ånd, gjennom Marias, vår mors, bønn, skal gi oss denne nåden: vandre, bygge opp, bekjenne Jesus Kristus korsfestet. Amen.