Biskop Eidsvigs preken i Bjørn Tao Quoc Nguyens diakonvielse

Den 23. august ble Bjørn Tao Quoc Nguyen diakonviet i St. Olav domkirke i Oslo. Katolsk.no bringer her biskop Bernt Eidsvigs preken.

Les også Tao Nguyen diakonviet (med ordinandens takketale og link til bilder) 

Kjære Tao,

På egne og dine vegne hilser jeg alle som har kommet for å være med på din diakonvielse: Dine foreldre, som var dine første lærere i troen. Din søster, dine brødre – som gjorde sitt beste for at du skulle bli overlevelsesdyktig der ute i verdens brutale virkelighet; deres metoder var usentimentale, men resultatet er uslåelig. Jeg hilser pater Piotr, og menighetene i Askim og Moss, pater Carlo, din rektor ved St. Eystein presteseminar, pater Bharat, din nuværende rektor, rektorer ved Det engelske kollegium i Roma mgr. Philip Whitmore. Downside hilser sin gamle elev; denne gang kunne ingen være til stede derfra; jeg hilser bispedømmets ordensfolk og geistlighet. Jeg hilser særskilt mgr. Francis Hai og det vietnamesiske pastoralsenter som har betydd meget for deg. Jeg hilser dine studiekamerater fra Oslo og Roma, og dine venner. Alle har de en andel i ditt liv og din utvikling. I dag ber de med deg og for deg.

Jeg hadde gleden av å bli kjent med deg et par år før du bestemte deg for prestestudier. Grunnen var at jeg var – og for den saks skyld fortsatt er – en elendig sjåfør og at man i Akersveien 5 var engstelige for at jeg ikke skulle nå frem til konfirmasjoner og visitaser på egen hånd. Så fant man deg, som vet det som er verdt å vite om biler og bilkjøring, og jeg kom alltid til rett sted i tide.

Du sa den gang at du tenkte på prestegjerningen, men var bekymret for akademiske studier og at du aldri hadde lest en bok fra perm til perm. Din historie viser at slikt kan overvinnes. Til forklaring må det sies at det bak ditt milde vesen, skjuler seg en ubendig sterk vilje og en sjelden flid – det siste er lettere å gjennomskue.

Når du blir viet til diakon i dag, kunne det være fristende å si at dette er begynnelsen på en kortvarig tjeneste, for allerede den 20. juni neste år blir du viet til prest. Jeg har gode grunner til å tro at du vet bedre. Prest og biskop forblir diakoner, og skulle de mangle viljen til å tjene, som er grunnleggende for alle oppgaver i Kirken, er de ikke sin tjeneste verdig.

Diakonens oppgave var opprinnelig, som vi hører fra Apostlenes gjerninger, omsorg for de svake i menigheten. Lukas betoner svært sterkt at i Kirkens eldste menighet i Jerusalem, «hadde [de troende] ett hjerte og en sjel.» «Ingen kalte noe av den han hadde sin eiendom, de hadde alt felles», heter det i det fjerde kapittel. Men allerede i det sjette kapittel, hører vi at de gresktalende enker ble forfordelt ved måltidene. For å sikre rettferdighet og barmhjertighet, ble syv menn av godt omdømme og fylt av ånd og visdom, valgt til diakoner med tjenesten ved bordene som særskilt ansvar.» Apostlene bad og la sine hender på dem, som ritualet fortsatt foreskriver.

Med de første syv diakoner i Jerusalem ble det imidlertid klart at embetets nådegaver ikke kunne avgrenses til praktiske oppgaver. Nettopp fordi diakonene utførte sin ydmyke tjeneste med stor kjærlighet, virket deres ord sterkt. Diakonen og martyrens Stefanus’ tale for Det høye råd, hvor han overbevisende forkynte at Jesus er Messias, beveger oss alle, tyve århundrer senere. I det han dør, ser han himmelen åpen. Ditt liv og din forkynnelse skal gi mennesker himmelen som retning, og i små glimt skal du gjøre det mulig for dem å se inn i de mysterier som Kirken som er nådd frem til Gud, ser utilslørt.

Utvelgelsen til diakonvielsen sier derfor noe grunnleggende om deg, for kriteriene er ikke forandret. Vi vet også at du i ydmykhet tåler å høre dine foresattes anbefalinger. Sakramentet meddeler nåde og styrke, men med disse Guds gaver må du samarbeide. Ånd og visdom forblir hos deg bare når du lever så nær Gud som du kan.

Det gjør alltid et dypt inntrykk når en ung mann avlegger sølibatsløftet – som er avledet av lydighetsløftet – men her er også fare for misforståelser. Mange vil oppfatte det som om Kirken pålegger deg et urimelig offer. Rett forstått dreier det seg om noe annet, nemlig friheten til å tjene. Løftene er i vår tradisjon en forutsetning for å oppnå den indre frihet denne hellige tjeneste forutsetter.

Lydigheten er ikke blind, og den retter seg mot Gud. Du beholder din rett til å si hva du tror er den rette vei og den rette tjeneste for deg, og om andre forhold i Kirken. Det er med denne verdighet du avlegger løftet, og det er bare med denne verdighet du kan avlegge løftet. Biskoper og ordensforesatte er ikke unntatt lydighet, for de ville ha misforstått fullstendig dersom de trodde dette dreide om lydighet mot deres person. Lydigheten kan være tung, for det hender at våre foresatte gjør andre valg for oss enn vi selv ville ha gjort. Det hender også at de foretar ukloke valg, for heller ikke de er fullkomne. Fra diakon til pave står vi imidlertid i den samme lydighet, men ansvar og myndighet er forskjellig. I mitt eget liv innser jeg at lydigheten snarere har vært en beskyttelse mot eget overmot enn et åk.

Kjære Tao, det er de troende som har bedt frem ditt kall. Ved sin bønn og sine håp for deg, feirer de sammen med deg i dag. Husk at de vil fortsette å be for deg, jeg tror særlig i disse siste måneder før din prestevielse. Du er ikke – og skal ikke være – ensom i ditt liv som diakon og prest, men skal stå og bli stående i de troendes midte. I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.