Pavens tale til Den romerske rota ved åpningen av rettsåret 2016

22. januar 2016 – Italiensk originaltekst. Hans Hellighet pave Frans tale i anledning åpningen av rettsåret ved domstolen Den romerske rota [Discorso del Santo Padre Francesco in occasione dell’inaugurazione dell’anno giudiziario del Tribunale della Rota Romana] – Holdt i Sala Clementina – Norsk oversettelse: Msgr. dr. iur.can. Torbjørn Olsen. 

Kjære brødre,

jeg hilser dere hjertelig velkommen, og jeg takker dekanen for de ord som han introduserte vårt møte med.

Tjenesten til den apostoliske domstol Den romerske rota har alltid vært en hjelp for Peters etterfølger for at Kirken, uadskillelig forbundet med familien, kunne fortsette å forkynne Guds, Skaperens og Forløserens plan for familieinstitusjonens hellighet og skjønnhet. En alltid aktuell sendelse, som har fått særlig relevans i vår tid.

Ved siden av definisjonen av Den romerske rota som Domstol for familien^[1] vil jeg fremheve dens andre prerogativ, nemlig at den er Domstolen for sannheten om det sakrale bånd. Disse to aspekter er komplementære.

Faktisk kan Kirken både vise Guds uforgjengelige barmhjertige kjærlighet til familiene, i særdeleshet til dem som er såret av synd og av livets prøvelser, og samtidig proklamere den uoppgivelige sannhet om ekteskapet ut fra Guds plan. Denne tjeneste er fremfor alt betrodd paven og biskopene.

For to år siden gav Herren oss å realisere en synodal vandring med familien som tema og i den ånd og stil som preger kollegial effektivitet. Slik har vi under denne ferd kunnet merke en dyp visdomspreget dømmekraft, og takket være denne har Kirken – bl.a. – vist overfor verden at vi ikke kan ha noe sammenblanding mellom familien villet av Gud og enhver annen type forbindelse.

Med denne åndelige og pastorale holdning bistår og fremmer deres aktivitet opus veritatis [sannhetens verk], så vel ved det å dømme som ved det å bidra til den permanente formasjon. Når Kirken – ved hjelp av deres tjeneste – setter seg fore å erklære sannheten om ekteskapet i et konkret tilfelle, til beste for de troende, holder den på samme tid alltid fast ved at de som ved fritt valg eller som følge av ulykkelige omstendigheter i livet^[2] lever i en objektiv villfarelsesstatus, fortsetter å være gjenstand for Kristi og således også for selve Kirkens barmhjertige kjærlighet.

Familien, grunnlagt på det uoppløselige, enhetlige og prokreative ekteskap, hører til Guds og hans Kirkes «drøm» for menneskehetens frelse.^[3]

Som den salige Paul VI hevdet, har Kirken alltid hatt «et særlig øye, fullt av omsorg og kjærlighet, for familien og dens problemer. Ved hjelp av ekteskapet og familien har Guddommen i sin visdom forenet to store menneskelige realiteter: Sendelsen å gi livet videre og den gjensidige og legitime kjærlighet mellom mann og kvinne, hvorved de er kalt til å utfylle hverandre ved en gjensidig overgivelse som ikke alene er fysisk, men fremfor alt åndelig. Eller for å si det bedre: Gud har villet gjøre ektefellene delaktige i hans kjærlighet: den personlig kjærlighet som han har til hver enkelt av dem, og hvorved han kaller dem til å hjelpe og gi seg gjensidig for å nå frem til fylden av deres personlig liv; og av den kjærlighet som han brakte menneskeheten og alle dens barn, og hvorved han ønsker å mangfoldiggjøre menneskenes barn for å gjøre dem delaktige i hans liv og i hans evige lykke.»^[4]

Familien og Kirken går begge, på forskjellige nivåer, sammen om å ledsage mennesket mot målet for dets eksistens. Og de gjør det klart ved den lære som de formidler, men også ved selve deres natur som kjærlighets- og livsfellesskap. Dersom man i virkeligheten godt kan kalle familien «huskirke», anvender man med rette betegnelsen Guds familie på Kirken. Derfor er «‘den familiære ånd’ […] et konstituerende charter for Kirken: Slik må kristendommen fremstå, og slik må den være. Det er skrevet med tydelige bokstaver: ‘Dere som var langt borte, – sier den hellige Paulus – [...] dere [er] ikke lenger fremmede og utlendinger. Nei, dere er de helliges medborgere og Guds familie. (Ef 2,17.19) Kirken er og må være Guds familie.»^[5]

Og nettopp fordi den er mor og lærer, vet Kirken at blant de kristne har noen en sterk tro, formet av kjærlighet, styrket av god katekese og næret av bønn og sakramentalt liv, mens andre har en svak tro, forsømt og uutformet, lite utdannet, eller forglemt.

Det er godt med klarhet å gjenta at troens kvalitet ikke er en essensiell betingelse for ekteskapelig konsensus som i samsvar med den evigvarende lære kun på det naturlige plan kan bli underminert (jfr. CIC, kan. 1055 §1 og 2). Faktisk blir habitus fidei [troens grunnpreg] inngytt i dåpsøyeblikket og fortsetter å ha mystisk innflytelse på sjelen, også når troen ikke har blitt utviklet og psykologisk sett synes å være fraværende. Det er ikke sjeldent at ektefeller, drevet av instinctus naturale [det naturlige instinkt] til et virkelig ekteskap, i ektevigselsøyeblikket hadde en begrenset bevissthet om fylden i Guds plan og utelukkende i etterkant, under livet i familien, oppdager helt det som Gud Skaperen og Forløseren har fastsatt for dem. Mangler ved trosformasjonen og også villfarelser vedrørende ekteskapets enhet, uoppløselighet og sakramentale verdighet ødelegger den ekteskapelige konsensus utelukkende når det er bestemmende for viljen (jf. CIC, kan. 1099). Nettopp av den grunn må villfarelsene med henblikk på ekteskapets sakramentalitet bli vurdert med den største aktsomhet.

Så når Kirken med fornyet ansvarsbevissthet fortsetter å fremme ekteskapet med dets essensielle elementer – avkom, det beste for ektefellene, enhet, uoppløselighet og sakramentalitet^[6] –, så er det ikke som et ideal for noen få, til tross for de moderne modeller sentrert om forgjengeligheten og forbigåenheten, men som en realitet som i Kristi nåde kan bli levd ut av alle troende døpte. Og med desto sterkere grunn presser følgelig den pastorale nød, den som omslutter alle Kirkens strukturer, på for å samle oss om en felles vilje som peker på en adekvat ekteskapsforberedelse, på et slags nytt katekumenat – jeg understreker det: på et slags nytt katekumat –, sterkt ønsket av en del synodefedre.^[7]

Kjære brødre, tiden som vi lever i, er meget utfordrende så vel for familiene som for oss hyrder som er kalt til å ledsage dem. I bevisstheten om dette ønsker jeg dere et godt arbeid i det nye år som Herren gir oss. Jeg forsikrer dere om min forbønn, og også jeg regner med deres. Må Vår Frue og den hellige Josef lede Kirken til å vokse i familiens ånd og familiene til alltid å føle seg som en levende og aktive del av Guds folk. Takk.

[1] Pius XII, tale til Den romerske rota 1. oktober 1940: L’Osservatore Romano, 2. oktober 1940, s. 1.

[2] «Kanskje all denne plage har et ekstremt generisk navn, men i dette tilfelle i sannhet tragisk, og det er egoisme. Dersom egoismen får herske i den menneskelige kjærlighets rike, nemlig familien, da svekker den dette, gjør det trist og oppløser det. Kunsten å elske er ikke så lett som man vanligvis tror. For å lære den strekker det ikke til med instinkt. Enda mindre med lidenskap. Og heller ikke med lyst.» (G.B. Montini, hyrdebrev til det ambrosianske erkebispedømme [Milano] ved begynnelsen av fasten 1960)

[3] Jfr. Pius XI, encyklikaen Casti connubii, 31. desember 1939: AAS 22 (1930), 541.

[4] Paul VI, tale til deltagerne på den 13. nasjonalkongress til Centro Italiano Femminile, 12. februar 1966: AAS 58 (1966), 219. Den hellige Johannes Paul II hevdet i Brev til familiene at familien er Kirkens vei: «den første og den aller viktigste» (Gratissimam sane, 2. februar 1994, 2, AAS 86 [1994], 868).

[5] Katekese ved generalaudiensen 7. oktober 2015.

[6] Jfr. Augustin, De bono coniugali, 24, 32; De Genesi ad litteram, 9, 7, 12.

[7] «Denne ekteskapsforberedelse, tenker vi, vil bli mildnet dersom formasjonen av en familie blir presentert for ungdommen og dersom den av dem som har til hensikt å grunne et eget hjem, blir forstått som en kallelse, som en sendelse, som en stor forpliktelse som gir livet et meget høyt mål og fyller det med sine gaver og med sine dyder. I denne presentasjon må virkeligheten ikke bli underslått eller overdrevet.» (G.B. Montini, hyrdebrev til det ambrosianske erkebispedømme, op. cit.).