Preken i p. Nikolas Goryczkas prestejubileum

Denne maimåneden feirer fransiskanerpater Nikolas Goryczka 25 år som prest. Jubileet ble markert under festen for Kristi Legeme og blod i St. Franciskus Xaverius menighet i Arendal. Etter jubilantens ønske var dagens predikant msgr. Torbjørn Olsen, Hønefoss. Lesningene var 1 Mos 14,18-20 – 1 Kor 11,23-26 – Luk 9,11b-17

  

Kjære pater Nikolas,

kjære brødre og søstre i Kristus!

1.Du ble presteviet 24. mai 1991 i Wrocław, altså for 25 år – eller et kvart århundre – siden. I et menneskeliv er det en forholdvis lang periode, men når det gjelder tjenesten som du den gang ble viet til, er det en kort periode. For tjenesten er mye eldre. Gjerne trekker vi linjene 2000 år tilbake, til Jesus Kristus. Men det holder ikke; vi må ytterligere et par tusen år tilbake i tiden om vi skal holde oss til de bibelske tekster. For i første lesning hørte vi om «Melkisedek, Salems konge» og «prest for Den Høyeste Gud.»[1]

Selv om du ble presteviet i 1991, var du trådt inn i novisiat hos fransiskanerne alt i 1984. Det året har jeg et forhold til, fordi jeg sommeren 1984 – som forholdsvis ung luthersk prest – for første gang besøkte Polen; besøket bestod i en 10 dager lang biltur gjennom et Polen preget av militær unntakstilstand og rasjonering. For å kjøpe bensin holdt det ikke med zloty, i tillegg hadde jeg med meg en rekke rasjoneringskort, hvert på 20 liter. Aldri før eller siden har Polen hatt så bred plass i norske medier som gjennom 1980-tallet. Jeg husker fremdeles godt at jeg som feltprest på Setermoen opplevde erklæringen av unntakstilstand 13. desember 1981. Vanskelighetene i Polen var en blanding av en global konflikt mellom det kommunistiske øst med sentrum i Moskva og den frie Vesten, og en mellom folk og myndigheter i Polen. Midt i denne konflikt fremstod Den katolske kirke under ledelse av den hellige pave Johannes Paul II som en troverdig institusjon, og ut av konflikten vokste noe som egentlig ikke hadde noe med konflikten å gjøre, nemlig mange ordens- og prestekall.

Situasjonen var ikke helt ulik den situasjon som lå bak Melkisedeks fremtreden på den bibelske arena. Ifølge Første Mosebok, kapittel 12, hadde Abraham fått løftet: «I deg skal alle slekter på jorden velsignes.»[2] Men utover dét, handler Abraham-historien utelukkende om interne forhold i en stor slekt eller stamme, bestående av nomader – inntil kapittel 14. Der blir Abraham for første gang blandet inn en «internasjonal» militærkonflikt om makt i det vi i dag kaller Midt-Østen. Stedsnavn som Sodoma og Gomorra, men også som Salem (dvs. Jerusalem), Dan og Damaskus dukker opp.[3] Verden har i bunn og grunn ikke endret seg meget. Noen ville ha makt over andre; og det endte med at Abrahams brorsønn Lot havnet i fangenskap.[4] Det er da Abraham trer inn på den «internasjonale scene» ved å ta et militært oppgjør med dem som hadde tatt Lot til fange.

Deretter skjer det noe merkelig. Melkisedek kommer ut med brød og vin til Abraham, og Abraham gir ham tiende av alt.[5] Det siste innebar at den «internasjonalt» seierrike Abraham anerkjenner Melkisedek – og gjennom ham Den Høyeste Gud – som sin «overordnede». Men Gud står ikke bare over Abraham, han er kilden til velsignelse for Abraham, og gjennom ham for «alle slekter på jorden». Velsignelsen uttrykkes ved brød og vin, tegnet på mat for kroppen og glede for sjelen. I salme 104 synger vi: «Slik lar du brødet går frem av jorden og vinen som gleder menneskets hjerte.»[6] Av krig og storpolitikk fødes noe som egentlig ikke har noe med det å gjøre i det hele tatt, nemlig prestedømmet «på Melkisedeks vis».[7]

 

2. Århundrene fulgte og konflikten på Abrahams tid ble historie. Men kongene i Jerusalem ble bærere av en prestelig status som etterfølgere av Melkisedek. De skulle i alt sitt virke lede menneskene på Guds veier og formidle velsignelse fra Gud til menneskene, i form av det de trengte til livets opphold, og det som gir livet glede.

Det var inn i denne tjeneste Jesus på symbolsk vist trådte da han ifølge dagens Evangelium mettet fem tusen ved nordenden av Genesaretsjøen, i nærheten av Betsaida. De tolv apostlene hadde sagt til Jesus: «La nå folk dra av sted, så de kan gå bort i landsbyene og på gårdene her omkring, hvor de kan komme i hus og få seg noe mat. Stedet her er jo øde.» Men Jesus svarte: «Dere kan selv gi dem mat.»[8] Så tok Jesus de fem brødene og to fiskene som man hadde, «og med blikket løftet opp mot himmelen fremsa han velsignelsen over dem, brøt brødet, og gav disiplene for at de skulle dele ut til folket».[9] Jesus gjorde bokstavelig talt hva Melkisedek symbolsk hadde gjort.

Kjære pater Nikolas, det var denne tjeneste du ble trukket til i kjølvannet av pavens besøk i Polen midt i en politisk turbulent tid. Kallet ble formidlet ved det intuitive bilde av den hellig Frans og kanskje (?) en litt tilfeldig kontakt med Oase-bevegelsen. Det ble næret i fellesskap med 30 noviser og de etterfølgende formasjonsår i kloster. Du begynte å uføre tjenesten i Polen, men havnet etter bare ett år i Norge. Her har du i ulike kommunitetssammenhenger, menigheter og kloster fått være med på tjeneste: Å formidle den velsignelse fra Gud som kan gi hvert menneske livskraft og livsglede.

 

 3. Men det er noe mer å si om brødet og vinen som gir næring og glede. Det fikk vi høre gjennom apostelen Paulus’ formidling i dagen annen lesning: Over brødene sa Jesus i den natt da han ble forrådt: «Dette er mitt legeme, som er for dere … Dette beger er den nye pakt, sluttet i mitt blod.»[10] Brød og vin mer enn symboliserer og formidler liv og glede. Under eukaristifeiringen virker det slik ved å være Jesu eget legeme og blod. Brødet og vinen i Melkisedeks hender blir gjennom Jesu innstiftelse til et sakrament.

I hebreerbrevet, kapittel 5-7, gjøres det et stort nummer av at Jesus er den store yppersteprest, ikke på Arons vis, men på Melkisedeks vis, altså på en mye høyere måte enn det som kjennetegnet tempeltjenesten i Jerusalem på Jesu tid. Det er i det perspektiv vi må se på brødet og vinene som fremsettes på alteret under eukaristifeiringen, og deretter deles ut til folket.

I dag på festen for Kristi legeme og blod retter vi vår oppmerksomhet mot sakramentets ytre skikkelse – brød og vin –, i bevisstheten om at det er Kristus selv som der er til stede, midt iblant oss. Det er han som gjorde den store offertjeneste da han «ofret seg selv» på korset for vår skyld, og senere står for Guds trone i himmelen med dette offer i sine hender og sier, se i nåde til dette ditt folk, et folk som er helliget og velsignet «i mitt blod».

Velsignelsen fra Melkisedek til Abraham, fra Jesus til det sultende folk i ødemarken, og fra Gud til hans Kirke gjennom 2000 år får sitt tydeligste uttrykk i nattverdens brød og vin. Gud vil at vi skal leve i denne verden, og i den kommende. Han vil at livet skal fylles av sann glede, her og «på den andre side av floden». Og han vil at vi skal tjene ham, slik Abraham tjente Melkisedek. Eukaristien minner oss om alt dette.

 

 4. For at denne gamle bibelske tjeneste skal være levende iblant oss, trenger Gud tjenere som på det ytre plan kan gjøre Melkisedeks tjeneste nærværende iblant oss. Det er denne store oppgave som vi prester får lov til å tre inn i. Det er ikke en tjeneste uavhengig av menighetene våre, men en tjeneste midt i menighetene. Vi er ikke satt til å være eiere av eller herskere over menighetene,[11] men til å være formidlere til dem.[12] Formidlingsoppgaven består ikke i å utføre et kontraktsfestet arbeid, men kort og godt i å gå inn i Melkisedeks rolle, slik Jesus gikk inn i den, og slik den er blitt utformet gjennom 2000 år med prestetjeneste i Den katolske kirke.

Kjære pater Nikolas, da du trådte inn i fransiskanerordenen og gav bort alle klærne dine, var det ikke primært for å bli prest. Et ordenskall er ikke uten videre et prestekall. Men fransiskanerordenen har gitt Kirken mange prester, og du ble en av dem. Slik har ordenen bidratt til at Kirken har kunnet gjøre Melkisedeks tjeneste massivt nærværende i verden. Her har den også brukt deg. Det har i 25 år vært til velsignelse for deg, og det har vært til velsignelse for alle oss andre.

 

5. Midt oppe i de turbulente militære og politiske forhold i Midt-Østen for 4000 år siden steg Melkisedek frem med Guds blivende velsignelse gjennom brød og vin. Under tilsvarende omstendigheter for 2000 år siden gav Jesus Melkisedeks prestedømme et nytt innhold, til enda større velsignelse for menneskene. Og under urolighetene i Polen for 30 år siden ble nye skarer kalt til å gå inn i den samme tjeneste. Vi feirer i dag at du, pater Nikolas, har fått stå i denne tjeneste i 25 år.

Men selv om vi prester slik har en sentral oppgave, er det mest sentrale dog ikke oss, men det som vi bidrar til og som alle står sammen om, nemlig å feire Herrens død og oppstandelse, til frelse for oss mennesker. Uansett hvor viktig presten er, trenges han bakover når vi feirer festen for Kristi legeme og blod. For det er Kristus, nærværende i Alterets høyhellige sakrament, som til sist er det store.

I tillit til denne sannhet er det prestens oppløftning av hostien, «Guds Lam, … som tar bort verdens synder», blir besvart med ordene:

Herre, jeg er ikke verdig at du går inn under mitt tak, men si bare et ord, så blir min sjel helbredet.[13]

Dette kan godt være vår alles bønn når vi i dag ser Herrens legeme bli løftet opp til velsignelse. Amen.

 

[1] 1Mos 14,18.

[2] 12,3.

[3] Jf. 14,11.14.15 og 17.

[4] Jf. V. 12.

[5] Jf. V. 18 og 20.

[6] Sal 104,14f.

[7] 110,4.

[8] Luk 9,12f.

[9] V. 16.

[10] 1 Kor 11,24f.

[11] Jf. 1 Pet 5,3.

[12] Jf. 2 Kor 5,19f.

[13] Missale Romanum, Messens faste deler, nr. 132.