Pavens preken under jubelårsfeiringen for syke og funksjonshemmede

Under jubelårsfeiringen for syke og funksjonshemmede, som nylig fant sted i Roma, var det messe på Petersplassen 12. juni. I sin preken siterte pave Frans blant annet «Ved hans sår ble vi helbredet» og «Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg». Vårt livs beste sjanse er å elske på tross av alt! Vi beholder sårene, men disse sårene er for alltid forvandlet av kjærligheten.

Her følger hele prekenen:

Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg (Gal 2,19-20). Det er veldig sterke ord apostelen Paulus bruker for å uttrykke hemmeligheten ved det kristne livet: Alt blir sammenfattet i påskens død- og oppstandelsesdynamikk, som vi har mottatt i dåpen. Ved neddykkingen i vannet dør hver og en av oss og blir begravd med Kristus (jf. Rom 6,3-4); steget opp av vannet tilkjennegir vi det nye livet i Den hellige ånd. Denne gjenfødelsestilstanden angår hele vår eksistens i alle dens aspekter: Også sykdom, lidelse og død er føyd inn i Kristus og får deres endelige mening i ham. På denne dagen viet til jubileet for de som bærer tegnene på sykdom og funksjonshemning, får dette livets Ord en spesiell resonans i vår forsamling.

Før eller siden blir vi alle – muligens på en overveldende måte – stilt overfor vår egen og andres skrøpelighet og sykdommer. Disse typiske og dramatiske erfaringene kan se vidt forskjellige ut! Men uansett blir da spørsmålet om meningen med livet mer tilspisset og presserende. Det kan snike seg inn en kynisk holdning i oss, som om alt kan løses ved tålmodig å holde ut eller ved ene og alene å stole på egne krefter. Eller vi setter tvert i mot vår lit til nye vitenskapelige oppdagelser og tenker at et eller annet sted i verden må det sikkert finnes en medisin for å kurerere sykdommen. Dessverre er det ikke slik, og selv om den medisinen fantes, ville den være tilgjengelig bare for noen få mennesker.

Det at vi er begrenset, er risset inn i den menneskelige naturen, såret som den er av synden. Vi kjenner innvendingen som blir reist, spesielt nå for tiden, mot et liv preget av sterke fysiske begrensninger. Man mener at et sykt eller funksjonshemmet menneske ikke kan være lykkelig fordi det ikke kan leve på den måten som nytelses- og fornøyelseskulturen dikterer. I en epoke der kroppspleien er blitt til en myte for massene og derfor til god forretning må alt det som ikke er perfekt bli gjemt unna fordi det truer lykken og roen til de få privilegerte og setter den dominerende modellen i fare. Det er bedre å holde disse menneskene avsondret, gjemt bort i et eller annen «innhegning» – kan hende er den til og med forgylt – eller i pietismens eller den sosiale velferdens «reservater», slik at de ikke forstyrrer rytmen til det falske velværet. I noen tilfeller blir det til og med hevdet at det er bedre å kvitte seg med dem, jo før jo heller, fordi de blir til en uholdbar økonomisk bør i krisetider. Men i virkeligheten lever dagens mennesker i stor villfarelse når de lukker øynene for sykdom og funksjonshemning! De forstår ikke livets sanne mening som innebærer også å akseptere lidelse og begrensning. Verden blir ikke bedre om den bare består av mennesker som tilsynelatende er «perfekte» - for ikke å si «uekte» mennesker - men når solidariteten mellom menneskene, den gjensidige godtagelsen og respekten vokser. Hvor sanne apostelen Paulus’ ord er: Det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme (1 Kor 1,27)!

Også denne søndagens evangelietekst (Luk 7,36-8,3) [omtalt også i katekese 15] viser en spesiell svakhetssituasjon. Kvinnen som levde et syndefullt liv blir dømt og holdt utenfor, mens Jesus tar i mot henne og forsvarer henne: Hun har vist stor kjærlighet (vers 47). Det er Jesu sammenfatning, - han som legger merke til hennes lidelse og tårer. Hans ømhet er et tegn på den kjærligheten som Gud forbeholder for de som lider og blir utelukket. Det fins ikke bare fysiske lidelser; en av de vanligste sykdommene er åndelig. Det er en lidelse som angår hjertet; det blir trist fordi kjærligheten mangler. Det er tristhetssykdommen. Hvis vi blir skuffet eller forrådt i viktige relasjoner, oppdager vi at vi er sårbare, svake og forsvarsløse. Da blir fristelsen til å lukke seg i seg selv veldig sterk, og vi risikerer å miste vårt livs beste sjanse: å elske på tross av alt – å elske på tross av alt!

Den lykken som alle ønsker seg kan for øvrig komme til uttrykk på mange måter og kan bare nås hvis vi er i stand til å elske. Det er det som er veien. Det er alltid kjærligheten det kommer an på; det fins ingen annen vei. Den virkelige utfordringen er å elske mer. Hvor mange funksjonshemmede og lidende åpner seg vel ikke på ny for livet straks de oppdager at de er elsket! Hvor mye kjærlighet kan vel ikke velle fram av et hjerte ganske enkelt for et smil! Smileterapi. Da kan skrøpeligheten selv bli til trøst og støtte i vår ensomhet. I sin lidelse elsket Jesus oss helt til det siste [jf. Joh 13,1, sitert også under en annen preken nylig og i påskekatekesen]; på korset åpenbarte han Kjærligheten som gir seg selv fullstendig. Hva kan vi vel bebreide Gud for på grunn av våre sykdommer og lidelser som ikke allerede er preget inn i hans korsfestede Sønns ansikt? Til hans fysiske smerte kommer også hån, tilsidesetting og nedlatenhet. Imidlertid svarer han med barmhjertigheten som tar i mot alle og tilgir alle: ved hans sår ble vi helbredet (Jes 53,5; 1 Pet 2,24). Jesus er legen som helbreder med kjærlighetsmedisinen for han tar på seg vår lidelse og forløser oss fra den. Vi vet at Gud kan forstå vår svakhet fordi han har opplevd den personlig (jf. Hebr 4,15).

Vår måte å leve sykdom og funksjonshemning antyder hvor mye kjærlighet vi er villige til å gi. Vår måte å møte lidelse og begrensning er en målestokk på hvor fri vi er til å gi livserfaringene mening selv når de virker meningsløse og urimelige. Så la oss ikke forstyrre av disse trengslene (jf. 1 Tess 3,3). Vi vet at i svakheten kan vi bli sterke (jf. 2 Kor 12,10) og få den nåde å utfylle det som ennå mangler av Kristi lidelser for kirken, hans kropp (Kol 1,24). Det er en kropp som etter bilde av den oppstandne Herrens kropp beholder sårene, som er tegn på den harde kampen, men disse sårene er for alltid forvandlet av kjærligheten.

 

Vatikanradioens skandinaviske avdeling
Gjengitt med tillatelse