Fred og Kirkens enhet var de to tilbakevendende hovedtemaene i det første året av Leo XIVs pontifikat, og han ber stadig om bønn for disse intensjonene. Om fredstemaet har tvunget seg fram på grunn av et stadig økende antall meningsløse konflikter og en gradvis svekkelse av folkeretten, er Kirkens enhet en rød tråd som går gjennom hele læreembetet til Romas biskop, født i Chicago og aktiv som misjonær i Peru.
Måten Leo har gjentatt sin oppfordring om at de må være ett, alle de som tror på Kristus, er særdeles betydningsfull og har ingenting å gjøre med et behov for «normalitet» eller for en ro som glatter over ulikheter og kanskje utvanner konflikter. Paven gjorde dette klart i sin tale til kardinalene under det ekstraordinære konsistoriet den 7. januar 2026 da han, mens han presenterte det konsiliære perspektivet som hans forgjengere hadde fremmet, talte om tiltrekning og siterte Benedikt XVI: «Kirken driver ikke med proselyttisme. Den utfolder seg snarere gjennom ‘tiltrekning’: Slik Kristus ‘drar alle til seg’ ved kraften i sin kjærlighet, som kulminerer i korsofferet, slik oppfyller Kirken sitt oppdrag i den grad den, i forening med Kristus, utfører alle sine gjerninger i åndelig og konkret samsvar med sin Herres kjærlighet». Etter å ha minnet om at hans nærmeste forgjenger «var helt enig i dette og gjentok det flere ganger i ulike sammenhenger», la pave Leo til: «I dag tar jeg med glede dette opp igjen og deler det med dere. Og jeg inviterer meg selv og dere til å legge godt merke til det som pave Benedikt pekte på som den ‘kraft’ som ligger til er charis [nåde], den er agape, den er Guds kjærlighet som er blitt inkarnert i Jesus Kristus […]».
I denne talen sa Leo XIV: «Kristi kjærlighet driver oss fordi den tar oss i eie, omslutter oss og fanger oss. Dette er kraften som trekker alle til Kristus […] Enhet virker tiltrekkende, splittelse virker spredende. Det virker som også fysikken bekrefter dette, både i mikro- og makrokosmos. Så for å være en virkelig misjonerende Kirke, det vil si en Kirke i stand til å vitne om Kristi kjærlighets tiltrekningskraft, må vi først og fremst sette hans bud ut i livet, det eneste han ga oss. Etter å ha vasket disiplenes føtter, sa han: ‘Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre’.»
Jesu ord peker her på kjernen i all misjon: «Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre». Kirkens enhet viser seg altså i denne evne til, ved nåde, å leve i et nytt forhold til våre søsken. Den viser seg i denne evne til å elske hverandre og tilgi hverandre, og slik la fellesskapet skinne – for i et autentisk kristenliv veier fellesskapet tyngre enn alle forskjeller og splittelser. Den viser seg i denne evne til å overvinne spenninger og konflikter og erkjenne at vi alle er kalt, at vi alle er tilgitte syndere som trenger barmhjertighet, og unyttige tjenere, at vi alle på samme måte er overstrømmet av en uendelig kjærlighet vi ikke har fortjent. Den viser seg i denne evne til å leve synodalt – synodalitet er ikke annet enn den konkrete måten vi er i fellesskap i Kirken.
Det er slik – bare når det lever slik – det kristne fellesskapet tiltrekker. Det tiltrekker når det ikke er selvsentrert, når det ikke tror at det er sitt eget lys det skinner med, når det ikke aper etter reklamebyråenes markedsføringsstrategier, når det ikke fremmer ideologisk polarisering. Det kristne fellesskapet virker tiltrekkende, og er dermed misjonerende, når det gjennom sin enhet gjenspeiler lyset fra En annen, og vet å tilby alle den barmhjertighetens omfavnelse som det selv var det første til å erfare og som det fortsatt erfarer dag etter dag i møtet med Kristus.
Kirkens enhet er verken konformisme eller konfliktskyhet, men resultatet av en kjærlighet som omslutter oss og ønsker å stråle ut overalt, å la det å være sammen få forrang framfor selvhevdelse, fellesskap framfor splittelse, mildhet framfor maktarroganse, fredens ord framfor hatets språk, som dessverre rammer store deler av den digitale verden. Kirkens enhet gjelder ikke bare de kristne og heller ikke bare de troende. Dette forklarte pave Leo under messen for sin innsettelse i den petrinske tjeneste, da han uttrykte «det store ønsket» om «en forenet Kirke, tegn på enhet og fellesskap, som kan bli surdeig for en forsonet verden», og inviterte verden til å rette blikket mot Kristus, til å nærme seg ham, til å lytte til «hans tilbud om kjærlighet, for å bli hans ene familie: I den ene Kristus er vi ett.
Og dette er den veien som vi bør gå, sammen med hverandre, men også sammen med våre kristne søsterkirker, med dem som går andre religiøse veier, med dem som urolig søker Gud, med alle menn og kvinner av god vilje, for sammen å bygge en ny verden der det råder fred». I en dramatisk time i menneskehetens historie, i en verden sønderrevet av kriger, er Kirkens enhet en profeti om fred for alle.
Les mer
- Saken hos Vatican News (norsk)
- Vatican News: ”Den helige Augustinus son” som blev påve
